Contrast

Contrast er en av to spill som fulgte med Playstation Plus abonnementet for de som har gått til innkjøp av en PS4. Det andre spillet i pakken, Resogun, var en tour de force av en hyllest til gamle arkadespill som Space Invader og Defender. Er Contrast en forsmak på hva vi kan forvente oss fra Sony's indie satsing på PS4?

Spillet kommer fra den fransk-kanadiske utvikleren Compusion Games, som har jobbet tett sammen med partnere fra Frankrike, USA og Taiwan på flere prosjekt, deriblant Contrast. Den franske siden av det hele skinner litt ekstra godt igjennom på spillet, da det er satt i en Noir Art Deco setting som er tungt inspirert av amerikanske filmer satt i området rundt Frankrike. Filmen jeg oftest tenker på når jeg hører dialogen i spillet er Casablanca, og atmosfæren fra Noir filmene ligger tungt over Contrast gjennom hele spillet

I Contrast styrer spilleren Dawn, som er den usynlige vennen til en liten jente som heter Didi.
Familien til Didi har det ikke så lett. Faren klarer ikke å holde på en jobb og har havnet i trøbbel med mafiaen på bakgrunn av noen "Get-rich-quick" planer som har gått i vasken. Moren står i fare for å miste foreldreansvaret over Didi, etter at hun har blitt funnet hengende rundt nattklubben hvor moren synger på kveldstid, og på toppen av det hele står de også i fare for å bli kastet ut av huset på grunn av manglende betalinger.

Alle har sin bagasje, men når faren til Didi dukker opp med en ny plan om hvordan de skal bli rike. er det opp til Dawn og Didi å hjelpe han på vei slik at det denne gang skal gå riktig vei for familien, for hvis ikke så er det ille ute med hele gjengen.

Spillet blir utelukkende vist fra Dawn og Didi's perspektiv. Alle andre figurer er bare skygger på veggene, og siden Dawn har egenskapen til å gjøre seg om til en skygge på veggen, kan hun traversere de andre skyggene for å komme seg steder ingen andre kan gå. Dette er hovedelementet i spillmekanikken, hvordan lys og skygger må manipuleres for å finne veien gjennom de forskjellige utfordringene. Spredd rundt finnes også noen svært interessante puzzles som må løses for at historien skal kunne gå videre.

Konseptet er godt og utfordringene er ... utfordrende? Men hvor spillet svikter er i realiseringen av konseptet. Kamera fungerer sjelden slik man vil at det skal, kontrolleren er unøyaktig og motarbeider spilleren til en hver tid, og måten spillet skifter mellom Dawn i 3D og 2D byr ofte på problemer som skaper stor frustrasjon. Heldigvis er ikke spillet så veldig straffende hvis man gjør feil, men likevel føltes de 2.5 - 3 timene det tok å gjennomføre spillet ekstremt dradd ut siden man ofte følte seg urettferdig behandlet av spillet.

Historien i spillet, ved første øyekast er noe overfladisk, men hvis spilleren gir litt ekstra for å samle sammen alle samleobjektene i spillet så dukker det opp en bakgrunnshistorie som virkelig utdyper situasjonen til figurene, og flere hint til hvem Dawn virkelig er, og det er dette som fungerer som en motvekt til spillets tekniske feil. Jeg ble så grepet av historien til tider og spesielt det siste i spillet der alle av familiens mest dramatiske øyeblikk spilles over en av spillet beste plattforming segmenter var svært emosjonelt og vakkert.

Etter et heller svakt førsteinntrykk vokste Contrast på meg mot slutten. Det som fungerer i spillet fungerer bra og historien sammen med figurene redder spillet fra i å være et dårlig spill, til å være middelmådig.