The Elder Scrolls III: Morrowind

For en åpenbaring det var å spille Morrowind for første gang. Det var som å bli født. Det var som om verden kom mot deg for første gang og du sto der blendet. Du begyner å ta dine første skritt og hvis du er av den filosofiske typen tenker du: På Vvardenfell finnes det en Gud.

Første gang jeg kom i kontakt med dette kunstverket var da en god venn av meg lånte det til sin Xbox. Jeg var selv lite bevandret i spillverden. Mine strenge foreldre ga meg ikke lov til å ha en konsoll selv og vi hadde ikke noen PC det gikk ann å spille moderne spill på så jeg endte opp som en blodigle på andre jordelige gods.

Morrowinds storslagenhet gikk nok ikke helt opp for meg den første gangen jeg spilte det. Det var som om kroppen min måtte forstå at noe så fulkoment, men likevel virtuelt kunne eksistere. Men, da jeg fikk min egen datamaskin og mitt eget eksemplar av mesterverket gikk det opp for meg. Det som er så nærme perfekt kan ikke eksistere i denne verden.

Spillet kaster deg ut i en verden der du må klare deg selv. Du må overmanne dine fiender og pleie dine forbindelser og vennskap. Du kan leve opp til det som forventes av deg eller du kan lavær.

Morrowind gir deg alt: Vold, Engasjement og Maktfølelse. Og ikke minst gir det deg vestens mest verdsatte rettighet, nemlig frihet. Jeg vil ikke si at Morrowind lar deg være Gud, men det lar deg være den største brikken i et fulkomment pusslespill.

Grunnen til at jeg ikke vil gi dette spillet en topkarakter er at dette mesterverk har sine feil selv om de er små og ubetydelige. Historien er en bitte liten klisjé, kamp og samtale systemet kunne vært bedre, men det spillet som er helt perfekt finnes for min del ikke idag. Og det kommer kanskje aldri til å eksietere. Men, Morrowind er nært, veldig nært.