Bioshock Infinite

Bioshock er en av denne generasjonens mest elskede serier. Helt siden den første nyskapende ferden ned til undervannsbyen Rapture har man lengtet etter mer. Der Bioshock 2 ikke innfridde i full grad sikter Bioshock Infinite bokstavelig talt mot himmelen og resultatet er et av generasjonens beste spill.

Bioshock Infinite er i bunn og grunn et friskt pust innen spillverdenen. Jeg må innrømme at jeg har spilt hverken Bioshock 1 eller 2, og det er kanskje derfor, men for en uinnvidd spiller i dette universet er det så forfriskende å se et spill med en historie som er verdig mediumet det formidles gjennom. Jeg prøver å gi dere så få detaljer om historien som overhodet mulig, dette er et spill med en historie som må oppleves. Det som derimot er best med den er det at historien kan diskuteres med minimal detaljkunnskap om spillet. Bioshock Infinite er nærmest nyskapende innenfor spillhistorier ved at den drar med seg tunge historiske temaer, så vel som aktuelle saker nå til dags og gir dermed historieprofessoren eller sosiologen mye å sette tennene i, og gameren har selvfølgelig masse å glede seg til her også.

Temaer som rasisme, religiøs ekstremisme, nasjonalisme og diverse lignende temaer knyttes under banneret Amerikansk eksepsjonalisme i en historie som er like storslått og ekspansiv som den er menneskelig og rørende. Borte er undervannsbyen Rapture fra de foregående spillene og inn kommer Pinkerton agenten Booker DeWitt og skyenes Atlantis: den flyvende byen Columbia. Himmelriket er derimot ikke så utopisk som man ville trodd og protagonisten kommer seg raskt i trøbbel idet oppdraget hans med å eskortere den mystiske Elizabeth til New York forvikler seg inn på farlig territorium.

Samarbeidet mellom Booker og Elizabeth er en av spillets absolutt største styrker. I en alder av forferdelig samarbeids-A.I. er Elizabeth en av de sjeldne kompanjongene som ikke er bunnløst frustrerende. Hun holder seg for det meste i bakgrunnen når Booker må ordne opp i saker med et godt våpenarsenal, men titter frem i ny og ne om Booker sin ammo eller helse skulle bli faretruende lav. Det er veldig sjeldent hun står i veien for deg og hun er rett og slett en fantastisk kompanjong å ha i en vanskelig situasjon, og alt dette er før jeg har nevnt hvor særdeles nydelig det er å se forholdet til Booker og Elizabeth utvikle seg. Dette er ikke en typisk kjærlighetshistorie på noen måte, langt ifra. Og som med det meste i spillet er forholdet deres velskrevet, kjemien deres føler genuin og konfliktene dem imellom bryr du deg virkelig om. Hver gang det spriker mellom dem vil du vinne henne tilbake, ikke bare fordi det er oppdraget, men fordi spilleren, og Booker selv, genuint bryr dere om Elizabeth.

Men uansett hvor fantastisk historien er, så kan den ikke gjøre noe med det faktum at Bioshock Infinite har uimponerende gameplay. Infinite skiller seg visstnok ikke mye fra andre spill i serien. Du har et smått arsenal med våpen, og disse kan oppgraderes om du skaffer nok penger. Booker får også, kort etter hans ankomst til Columbia merkelige evner som senere skaper interessante konfrontasjoner med himmelbyens mange fiendtlige styrker. Selv om de føles kreative og unike skiller de seg på ingen nevnverdig måte fra mange andre spill. De er integrert godt i spillet, men jeg merket ofte at jeg savnet noe veldig unikt med gameplayet. Irrational har latt Elizabeth få prøve å være dette særpreget jeg savner ved å la henne åpne rifter i Columbia for å assistere Booker, men igjen har kreativiteten, som er så markant i andre deler av spillet, ikke fått fullstendig boltre seg. Elizabeth sine småtriks mister gnisten sin etter noen få timer spiller med spilletid og skiller seg ut som nok en aspekt ved spillet som kunne vært mye mer intuitivt.

Et område utvikleren derimot har markert seg sterkt er det estetiske. Det første steget du tar inn i Columbia er noe av det mest fantastiske jeg noensinne har opplevd i et spill. Du kan nærmest ta på de utopiske tankene i arkitekturen, og spillet gjør en strålende jobb med å få hele byen til å virke like mye ond som idealistisk. En by i skyene er kanskje imponerende uansett hvordan det blir fremstilt, men sammenhengen mellom arkitekturen og historien i tillegg til hvor absolutt nydelig den ser ut er et av de absolutt beste aspektene ved spillet. Litt trist er det at byen til tider føler litt tøm i det bølge på bølge med fiendtlige soldater løper mot deg, men du stopper alltid opp for å lese hver plakat, finne hver eneste skjulte skatt og ta til deg det fantastiske miljøet. Synd er det også at Infinite av og til velger å sende deg inn i mørke hus og korridorer i lange perioder og inne i disse er det lite variasjon, noe som bryter med det støre mangfoldet som finnes ute i den friske himmelluften. Musikken er også nydelig utført, med alle stykkene du ville forventet deg fra et spill med rasisme og eksepsjonalisme som overhengende tema. Booker og Elizabeth sitt forhold kommer også til live gjennom fantastiske skuespillprestasjoner og samler spillet sammen til en pakke som sent vil glemmes.

Bioshock Infinite lever veldig godt opp til den massive hypen. Historien er ulikt noe vi ser i spill nå til dags, spillet er nydelig designet, men taper noen poeng ved å ha gode idéer som ikke får levd opp til det potensiale som er så tydelig i resten spillet.