Dark Souls

Det tok meg to år fra Dark Souls kom på markedet til jeg endelig turte å plukke det opp, og nok et år før jeg endelig skulle ta med tid til å faktisk spille gjennom det som anses for å være et av de vanskeligste spillene som er kommet de siste årene. Men jeg forberedte meg på å dø, og har nå brukt de siste to månedene på gjøre nettopp det.

For de som ikke har hengt med i timen, så er Dark Souls et tredjepersons fantasy action RPG. På papiret går spillet ut på at man skal slå, dukke unna, blockere og parrere for å nedlegge fiender og å komme seg i mål. Svært enkelt i teorien, i praksis, ikke fult så mye. Nevnte handlinger skal nemlig utføres med svært stor presisjon for å klare å utmanøvrere og ta livet av selv de enkleste fiender, og når du møter flere samtidig begynner det virkelig å bli gøy. Enhver fiende har sitt eget sett med bevegelser som man må lære, og når man først har skjønt seg på en type fiende, så kommer de gjerne med forskjellige våpen som igjen krever nye taktikker. Det blir med andre ord mye prøving og feiling (med stort trykk på sistnevnte) før man klarer å komme seg gjennom nye områder. Det skal derimot nevnes at hver gang man dør, så er det ens egen feil, og jeg vil påstå at jeg etter to gjennomspillinger ikke har kommet over et punkt i spillet hvor det er urettferdig.

Spillet i seg selv kan de første fem minuttene late til å starte nokså enkelt. Karakteren du spiller som sitter innelåst i en celle, og etter få sekunder blir du sluppet fri. Du får gleden av å gå nedover en gang med et par fiender, som ikke gjør motstand, får litt tips til hvordan du ruller, blokkerer og slår, før du blir introdusert for spillets lagringssystem. Deretter droppes det en treetasjers høy demon, med en klubbe som moser deg til potetstappe på ti meters avstand, ned i hodet på deg. Velkommen til Dark Souls.

Etter å ha død ørten antall ganger, slaktet nevnte demon og funnet veien ut av startstedet, slippes du ut i spillets hovedområdet, kjent som Firelink Shrine, som er linket til så og si alt du skal gjennom. Og her møter du på nok en av spillets utfordringer, hvor skal du gå? Når du først droppes av Firelink Shrine har du ikke noe eller noen som forteller deg hvor du skal gå, og mange av veiene fører til fiender og områder som er langt over ditt nivå, både med tanke på hvor avanserte fiendene er, og hva slags stats du har. Selv etter å ha funnet veien til det første området man skal inn i, så ble dette et problem hver gang jeg ble sent ut for å aktivere eller finne noe nytt, men til gjengjeld så blir man etterhvert svært godt kjent med verdenen.

Og for en verden det er. Her snakker vi alt fra mørke grotter og tuneller, tåkefylte sumper og jungler, demoninfiserte lavaruiner og bekmørke katakomber til enorme borger og slott i beste fantasy-stil. Enda bedre er det at alle områdene glir sømløst over i hverandre uten noen former for lasteskjermer eller teksturer som ikke lastes inn ordentlig. Dette merkes derimot at dette drar en del på Xboxen, da bildeoppdateringen er alt annet enn stødig. Det grafiske er heller ikke spesielt stort å skryte av. Ikke misforstå, Dark Souls er på ingen måter et stygt spill, tvert i mot så er det fylt til randen av farger og vakre utsikter, men hele spillet ser rett og slett lavoppløslig ut. Det kornete filteret som er lagt på hjelper ikke akkurat på å få spillet til å se bedre ut, men til gjengjeld så er det med på skape en noe dystrere grafikkstil, noe som kler spillet godt.

For dyster stemning er det nok av. Fra åpningscenen som forklarer at hele verden er i ferd med å gå til helvete, til alle karakterene i spillet som ikke klarer å prate om annet enn at alt er tapt. Dette reflekteres godt i verdenen der man finner tomme slott og forfalne boliger, nå fylt til randen av levende døde, golemer og demoner. Når historien i spillet angår, så er det svært lite som blir fortalt direkte til spilleren, både når det kommer til hva som ser skjedd, og hvorfor du selv gjør det du gjør. For den årvåkne spilleren blir dette derimot fortalt gjennom å lese beskrivelsen på våpen, rustninger og objekter du finner i løpet av spillets gang, samt noe dialog med karakterene du skulle komme over. Det å flette sammen all informasjonen er på sin side vanskeligere enn å finne selve informasjonen, og selv endte jeg opp med lese alt sammen via eksterne kilder. Hvorvidt dette er en av spillets styrker, i og med at det skaper en del mystikk og nysgjerrighet, eller om det er en svakhet, blir nok opp til den enkelte spiller.

Som et action- og rollespill er Dark Souls et svært godt spill som jeg vil påstå at kan falle i smak hos svært mange. Kampsystemet flyter godt når man først kommer inn i det, samtidig som at rollespillelementene stikker dypt. Den bratte læringskurven er derimot noe som gjør det litt for vanskelig å først komme inn i, men når man først er i gang, så er mestringsfølelsen helt fantastisk. Blandet med den dystre stemningen som følger deg gjennom hele spillet, og mystikken som hviler over hele verdenen, så vil jeg få kalle det en fantastisk spillopplevelse.