The Witcher

Hvordan skal jeg anmelde et spill jeg har hatt et av og på forhold til i over 6 år. Et spill jeg fullførte for første gang i går kveld?

Witcher serien står meg svært nært: Jeg fikk først øynene opp for det i 2008. Jeg syntes settingen og hovedpersonen var interessante, og spillet føltes veldig annerledes enn de spillene jeg spilte på den tiden. Etter en tid borte fra spillet fant jeg det vanskelig å sette seg inn i når jeg en gang kom tilbake.

Slik har det altså gått: Jeg har ved flere anledninger gitt det et nytt forsøk, og har like ofte gitt opp. The Witcher 2: Assassins of Kings er en helt annen historie. Det er nemlig et spill jeg har fullført 3 - 4 ganger, og hver gang har jeg tenkt at jeg måtte få fullført det første spillet. Nå har jeg endelig gjort alvor av det.

Belag dere på en lang anmeldelse

Satt i fortfatter Andrzej Sapkowski's univers, tar man i The Witcher på seg rollen som Geralt of Rivia. En mutant som også er en monsterjeger av yrke, en Witcher. Spillets historie er satt etter bøkene i Witcher sagaen og starter med å gjenfortelle en av Geralt's største bragder. Kvelden han fjernet en trolldom fra Prinsesse Adda av Temeria som transformerte henne til et monster, en Striga. Vi hopper frem til nyere historie. Geralt blir funnet like utenfor Witcherne's hjem Kaer Morhen. Han har hukommelsestap og aner ikke hvordan han har havnet der.

Etter en kjapp oppdatering om hva som har skjedd mens han har vært borte blir de angrepet av en mystisk gruppe, Salamandra. De er ute etter hemmelighetene rundt Witcherenes mutasjoner. Geralt havner ansikt til ansikt med bakmennene Azar Javed og leiemorderen The Professor men hemmelighetene havner på avveie, og Witcherne's hjem står i ruiner. Nok en gang må Witcherene ri i alle vindens retninger for å finne og stoppe Salamandra. Geralt rir mot Temeria's hovedstad, Vizima.

Spillet er delt opp i 6 deler, hvor du som Geralt må etterforske sporene etter Salamandra rundt om Vizima. Dette gjør du gjennom å utføre tjenester for innbyggerne, handelsmenn og andre personligheter. Witchernes offisielle standpunkt i verden er nøytralt, men flere ganger blir du bedt om å ta valg som vil være med på å forme verdenen rundt deg. Det finnes ingen riktige eller gale valg, Svart og hvitt eksisterer ikke. Det finnes kun forskjellige nyanser av grå, og det ene valget er ikke nødvendigvis bedre enn det andre. Du blir f.eks bedt om å ta standpunkt om en heks skal brennes eller om det egentlig er innbyggernes egne fordommer og fremmedfiendtlighet det er noe galt med. Det å være nøytral kan også være et standpunkt i og for seg selv.

Måten spillet bygger stemning på er svært interessant. Ditt første reisemål er en liten landsby utenfor Vizima, Denne er styrt av en prest og bebodd hovedsakelig av religiøse fanatikere. Dette introduserer spillere som er nye til Witcher universet hvordan verdenen fungerer. Desto lengre inn i spillet man kommer, desto mer blir avslørt. Og er man skikkelig nysjerrig kan man lese i diverse bøker og tekstruller som ligger spredt rundt om. Bartenderne i de forskjellige vertshusene er heller ikke motvillige til å fortelle litt sladder. Ingenting blir tvunget på deg, men det er mye informasjon å hente for den som vil.

Valg i spill er alltid kontroversielt. Mange spill reklamerer for at du har en hel drøss med valg som vil forme historien og gjøre den din, men egentlig er historien den samme, men det er klare variabler som påvirkes av valgene dine. The Witcher faller i samme båt på mange måter. Du spiller den samme historien uansett hvilken side du tar i de største konfliktene i spillet, men forutsetningene du har til å klare oppdragene du blir gitt forandrer seg. Velger du f.eks en persons side over en annen kan du glemme å forvente hjelp fra den du ikke valgte osv.
Det var ingen tilfeller jeg opplevde der valget ditt hadde en negativ effekt i form av at den andre parten aktivt motarbeidet deg, men valg jeg tok tidlig i spillet var med på å forme situasjonene jeg havnet i mot slutten.

Det jeg føler er unikt for valgene i The Witcher er at de ikke er polarisert som Godt eller Ondt. De faller ikke i samme fellen som InFamous: Second Son hvor du bare har to slutter basert på om du tok hovedsakelig gode eller onde avgjørelser. I The Witcher finnes det 6 mulige "World States", som utvikleren CD Projekt RED kaller dem, som kan bæres over til oppfølgeren The Witcher 2: The Assassins of Kings. På denne måten kan du feks støtte en gruppe tidlig i spillet, og bytte side senere å få en annen "World State" enn hva du ville fått hvis du hadde holdt deg til den ene eller den andre siden.

Kampsystemet er noe rart sammensatt, selv for de som er kjent med Action RPG sjangeren. Witchere har nemlig to sverd, Et av stål og et av sølv. Stål er for mennesker, alver, dverger og ellers andre alminnelige skapninger. Sølv er for monstrene. Hvert sverd har tre forskjellige kampstiler, hvor en fokuserer på langsomme tunge angrep, en fokuserer på raske, lette angrep, mens den tredje fokuserer på kamper med mer enn en motstander. Spillerne kan bytte mellom hvilket sverd og hvilken av kampstilene de vil bruke når de vil, og dette er i aller høyeste grad nødvendig ettersom man ofte blir svermet av forskjellige skapninger. Witchere kan også bruke magiske tegn i kamp som alle har forskjellige effekter. Noen brukes for angrep og andre til forsvar.

Alle angrep er timing basert, ved bruk av museklikk. Geralt's sverdangrep er svært akrobatiske og krever at spilleren holder rytmen. Til å begynne med vil dette virke noe spesielt, men etter noen timer føles det svært naturlig. Høyreklikk maner frem det valgte magiske tegnet som kan brukes i kombinasjon med akrobatikken. Spillerne må sammen med disse timing baserte angrepene også tenke på posisjonering, som utføres gjennom dobbeltrykk på retningstastene (WASD). F.eks vil dobbeltrykk på A eller D, kaste Geralt inn i en pirouett som kan plasserer han i en mer gunstig posisjon, Dobbeltrykk på W får Geralt til å hoppe over fienden slik at man kan angripe derfra.

En annen ting spillerne må tenke på er forberedelse. Witchere kan drikke forskjellige miksturer som gir dem fordeler men også ulemper i kamp. Her må en prøve å se for seg hva slags potensielle fordeler som er best å ha med seg når man skal ut i kamp. Miksturene kan kun fremstilles ved leirbål, så hvis man til ettertanke kommer på at man skulle hatt en Willow mikstur, som gjør at Geralt ikke kan falle ned i kamp, og ikke en Wolverine, som gjør Geralt mer dødelig men gjør at han ikke kan dukke unna angrep, så må man belage seg på å enten skifte taktikk for å klare seg uten eller gå tilbake til et lagringspunkt før man er havnet i den situasjonen.

Alt dette høres kanskje litt sært ut, og det kan jeg love deg at det er i begynnelsen. Men ettersom alt har rot i bøkene til Sapkowski er det stilig å se at CD Projekt RED våget å satse på noe som gjerne ikke var slikt alle andre gjorde det, fordi det var slik de så det for seg. Monikeren "Rollespill" blir brukt litt hips om haps rundt om i spillindustrien, men hvis man skal gå etter definisjonen, spill hvor man tar på seg rollen til en figur i en fiktiv setting, skal man lete lenge etter å finne et spill som passer bedre denne beskrivelsen en The Witcher. For her må man virkelig sette seg i skoene til Geralt of Rivia.

Leveling systemet er tradisjonelt for Rollespill. Man får erfaringspoeng fra å drepe fiender, løse gåter og fullføre oppdrag. Spredd rundt i de forskjellige kapitlene av spillet er det mer en nok arbeid for en Witcher. For hvert level man går opp får man distribuere poeng i et karakter system som forbedrer Geralt på forskjellige måter. Det kan være litt forvirrende i begynnelsen, ettersom noen av evnene du kan låse opp krever forskjellige typer poeng, eller at Geralt må ha drukket en spesiell mikstur. Som med alt annet i spillet tar dette tid å sette seg inn i, men fungerer svært bra når man først har satt seg inn i det.

Flere og flere rollespill tilpasser vanskelighetsgraden til hvilket level du er i, Dette var et stort problem for spill som TES: Oblivion i sin tid, ettersom fiendene tidligere i spillet ble kraftigere og kraftigere etterhvert som spilleren levlet opp. Dette er ikke tilfelle i The Witcher, og det skal vi være takknemlige for. For maken til ilddåp den første bossfighten er hvis man kommer uforberedt.

Stemmeskuespillet i The Witcher er noe så som så. Geralt selv er ganske bra gjennomført av Doug Cockle. Kompanjongene til Geralt; Triss Merigold, Dandelion og Zoltan Chivey er sånn "midt på treet" og det er noe som går igjen hos de resterende figurene i spillet. Dialogen i spillet er det som stikker seg frem som best gjennomført.

Jeg liker at man ikke vet hvem man kan stole på, og at det ikke skinner gjennom i en hver dialog hvem jeg bør og ikke bør stole på. Figurene Geralt møter på er kanskje ikke til å stole på, men de har heller ingen grunn til å stole på han, og det er denne usikkerheten som fikk meg til å mistenke helt feil person i en av de større mysteriene i spillet. Når manusforfatterene klarer å lure meg så grundig uten å ty til skitne triks, ja da kan jeg ikke gjøre annet enn å bøye meg i støvet.

Spillet har en ganske bratt læringskurve. Spillet forventer mye, kanskje litt for mye, når man setter seg ned med det for første gang. Introduksjonen man får til de forskjellige elementene er ofte ikke informative nok, men etter litt prøving og feiling finner man ut av det. Jeg har brukt rundt 65 timer med spillet og det er fortsatt ting jeg ikke helt har forstått i spillet.

The Witcher er en litt annerledes spillopplevelse en hva man finner på markedet idag. Dette er ikke Skyrim hvor hvem som helst kan kaste seg ned på sofaen med kontrolleren i hånden og forvente å jule opp hvem som helst. The Witcher våger å være annerledes og krever dedikasjon, dedikasjonen blir belønnet med en av de beste rollespill opplevelsene jeg har hatt i nyere tid.

Og det sier litt om spillindustrien at jeg måtte 7 år tilbake for å finne noe "nytt".

Det viktigste med hele spillet er å ikke gi opp..