The Legend of Zelda: The Wind Waker HD

Der står jeg, med vannet rennende ned fra himmelen og med sverdet mitt godt plantet ned i skallen til min erkefiende. Jeg har opplevd dette før, men var hevnen like søt denne gangen som det jeg husker fra barndommen? Var verdenen like vakker? Gåtene like oppfinnsomme?

All pompøsitet til side, det er klassikeren The Legend of Zelda: The Wind Waker jeg snakker om. Kanskje det første spillet som viste meg hva et open-world-spill kan være og lenge mitt favorittspill gjennom tidene. Ifjor kom spillet som en HD-utgave til Wii U, noe jeg hadde lengtet etter å se lenge. For en gangs skyld gjorde Nintendo noe jeg trodde de ville gjøre, men hvor vellykket ble resultatet?

Det kjennes som om hjertet mitt sveller opp ved tanken på hvor vakkert dette spillet er i HD. Lyseffektene, animasjonene, kunsten; det er ikke en eneste ting ved hvordan dette spillet ser ut som skulle tilsi at det er et over ti år gammelt spill som ligger til grunn. Fortsatt er spillet ganske unikt i hvordan det ser ut, med en tegneserieaktig stil og sjarmerende karakterer. Denne stilen er bevart til det fulle i HD-utgaven. Måten denne oppgraderingen har blitt gjort på visuelt sett er det beste jeg har sett av HD-oppgraderinger noensinne.

Musikken er vidunderlig, og i HD-utgaven av The Wind Waker er det meste av den blitt spilt inn på nytt med et orkester. Tonene vibrerer inn i ørene mine med en behagelig og naturlig klang, men musikken kan også ha en villskap når situasjonen krever det. Kort sagt har The Wind Waker et av de beste lydsporene noensinne, etter min mening, og alle de nyinnspilte lydsporene låter bedre enn de gamle. Uten unntak.

Bossene i The Wind Waker er gigantiske. De er ekstremt flotte å se på, og heldigvis er det også en fryd å slåss mot dem. Da er det synd at det er i disse kampene at Wii Uen sliter mest med å kjøre spillet. Tydelige dypp i bildeoppdateringen i de heftigste kampene i spillet setter en liten stopper for moroa. Når dette er sagt, så kjøres spillet med en jevn bildeoppdatering alle andre steder enn i de heftigste kampene. Jeg er likevel skuffet, jeg skal innrømme det.

Historien og spillmekanikkene har ikke endret seg mye i HD-utgaven av The Wind Waker sammenlignet med den originale utgivelsen. Så hva synes jeg egentlig om spillopplevelsen, så mange år etter at jeg først spilte det? For å være ærlig hadde jeg problemer med å komme inn i spillet. Jeg følte det var kjedelig å begynne, jeg husket jo alt jeg skulle gjøre fra før av. Nesten ingenting i spillet føltes nytt. Allikevel skjedde det en vending.

Da spillet "åpnet" seg etter at jeg hadde slått Gohdan i Tower of the Gods begynte jeg å kjenne mange av de samme følelsene jeg hadde hatt da jeg var mye yngre. Ting falt liksom på plass og jeg begynte å like spillet mer og mer jo nærmere jeg kom slutten. Da var det en skuffelse at jeg, ikke lenge etter at jeg hadde begynt å virkelig elske spillet igjen, sto med sverdet plantet i panna til min erkefiende. Slutten var bittersøt.

Kanskje var ikke The Wind Waker det beste spillet jeg har spilt, men nostalgien for spillet er ikke uten grunn. Sjarmen og lekenheten man finner i dette spillet er det ikke mange andre spill som kan toppe. Gåtene, samt bossene i spillet er kanskje litt for lette, men de har et design som gjør at de føles levende, og de byr på en heidundranes kamp. Og alt dette er bevart i hva jeg mener er den beste oppgradering/remasteringen av et spill noensinne.