Gone Home

Jeg har en ganske livlig fantasi, og det har jeg hatt helt siden jeg var liten. Det har sine positive og negative sider. På den ene siden har jeg alltid satt pris på eventyr, bøker og filmer. Men på den andre siden har jeg lett for at fantasien løper fritt når noe ikke er på slik det skal være. I barndommen kunne dette manifestere seg som skumle tanker når noen ikke møtte opp på et avtalt tidspunkt, eller de ikke tok telefonen når jeg ringer, eller værst av alt: at noen ikke var hjemme når jeg var helt sikker på at de skulle ha vært det...

Gone Home forteller historien om Kaitlin Greenbriar, som etter en lengre utenlands reise kommer hjem til familiens nye hus i Arbor Hill, Oregon, bare for å finne at ingen er hjemme. I utgangspunktet høres det gjerne ikke ut som den mest interessante historien i et spill. Men jeg kan dessverre ikke fortelle mer om selve historien uten å avsløre ting som det er best at dere opplever selv. Det jeg kan si er at gjennom utforskingen av huset, vil brikkene falle på plass en etter en.

Absolutt alt du gjør i dette spillet driver historien driver fremover. Spilleren skal utforske huset for å finne ut hva som har befalt beboerne av huset, og hvor de kan befinne seg. Alt man finner rundt om i huset kan være et spor, og helt sedvanlige ting som f.eks en regning fra elektrikeren kan utdype hvorfor enkelte ting er som de er i det store gamle huset. Det eneste jeg savnet var at det virkelig ikke var noen utfordring i å finne de ledetrådene som pekte meg i rett retning. Jeg følte egentlig at jeg bare gikk fra rom til rom og klikket på alt mens historien ble fortalt etterhvert som jeg undersøkte tingene som lå strødd i rommene.

The Fullbright Company, Utviklerne bak spillet, skal ha for temaene de tar opp gjennom historien. Omrisset av historien er svært godt fortalt gjennom diverse brev, avisutklipp og notater spredt rundt om i huset og selve kjernehistorien er strålende fortalt av stemmeskuespilleren Sarah Grayson. Men når spillet nærmet seg slutten virket det som det ble hastverk i å få avsluttet historien, noe som førte til at måten de valgte å gjøre akkurat det på ikke helt passet inn med tonen jeg følte resten av spillet hadde.

Stilistisk sett er spillet en skikkelig "throwback" til barndommen min. Historien er nemlig satt i 1994, når undertegnede var 4 år gammel. Og selv om vestkysts Amerika anno 1994 var svært ulik vestkysts Norge anno 1994, var det mange ting utviklerne hadde puttet i spillet som føltes svært tidsriktig, selv om bruken av referanser til X-Files og grunge var litt overkill. Grafikken er enkel og spillets bruk av lys og da spesielt skygger bygger på stemningen spillet prøver å fange.

Mange vil nok mene at det ikke er mye "spill" å hente i Gone Home, og det har de forsåvidt rett i. Men jeg mener fortsatt at denne historien passer seg best i en interaktiv omgivelse ettersom du får oppleve alt Kaitlin får oppleve når hun opplever det. Selv om du ikke har de samme følelsesmessige båndene til karakterene opplevelsene dreier seg om, er det likevel lett å sette seg inn i situasjonen deres og sympatisere med dem.

Gone Home er en av spillene fra 2013 som nesten bare må oppleves, og når spillet bare tar omtrent 2 timer å fullføre er det vel verdt tidsinvesteringen. Om bare for å ha fått opplevd noe som er helt annerledes fra alle andre spill