Norsk
MEDLEMSANMELDELSE

Fez

De fleste spill har gjerne én spillmekanikk som kjennetegner dem. Mekanikken kan for eksempel være et spesielt våpen, en strategi eller å senke tidshastigheten for en periode. Etter man er ferdig med et spill er det gjerne denne kjennetegnende mekanikken man vil tilbake til. Jeg vil si denne mekanikken er så viktig at bare man har funnet på en god nok mekanikk, så kan spillet bli bra uansett hvor bra de andre aspektene ved spillet er.

Fez er ikke et godt eksempel på dette, fordi omtrent alle aspektene ved spillet er glimrende, og ikke bare ett. Men én ting er sikkert, Fez har denne ene spillmekanikken som man kjenner igjen og vil tilbake til. Mekanikken jeg tenker på er muligheten du har som spiller til å rotere spillbrettet slik at et tilsynelatende enkelt 2D plattformerspill blir til noe mye mer.

Hadde Fez kun støttet seg på denne ene mekanikken, kunne opplevelsen fort ha blitt kjedelig. Det er heldigvis ikke tilfellet. Spillet er vakkert og har en rolig stemning, godt hjulpet av herlig musikk som passer atmosfæren perfekt. Variasjonen i miljøer hjelper også veldig i å holde spillet friskt etter lange spilløkter.

Gåtene man finner i spillet føles givende og akkurat passe vanskelige. De kjennes også utrolig oppfinnsomme, og får meg til å misunne skaperen av spillet, Phil Fish, for å være så genial.

Fez har en grafikkstil som får nostalgien til å trenge seg på hos mange som vokste opp med 8- og 16-bit spill. Jeg er litt for ung til å ha vokst opp med de spillene, men det betyr ikke at jeg ikke ser verdien i stilen som er brukt. Jeg elsker stilen til Fez og jeg elsker hele spillet. Fez er et eksempel på at én genial omfattende spillmekanikk, hjulpet av eksepsjonell lyd, stil og sjarm, gir et mesterverk.

Samlet karakter: 9/10
1
2
3
4
5
6
7
8
9
10