Enemy Territory: Quake Wars

Quake-universet er ærlig talt ganske kjedelig. Og Battlefieldkonseptet er faktisk ganske oppbrukt. Så hvorfor er Quake Wars - som nettopp er en kombinasjon av de to - likevel verdt litt oppmerksomhet? Dersom jeg nevner at det er Splash Damage, teamet bak gratisekspansjonen Enemy Territory til Castle Wolfenstein, som er ansvarlig for det hele, vil du nok løfte på øyenbrynene. Og om jeg forteller at de har brukt de siste to årene på å utvikle de spilltekniske ideene vi fant i CW, og pakke dem inn i visuelt glitrende papir denne verden ikke har sett før, høres det plutselig mer enn bare lovende ut. Ja, ikke sant?

Handlingen er ikke mer spennende enn at de slemme Stroggene slåss mot menneskenes Earth Defence Force. Men det er på den spilltekniske fronten det begynner å bli interessant. Som i Wolfenstein-ekspansjonen Enemy Territory, handler kampene i Quake Wars om konkrete oppgaver som skal løses på hvert kart. Ofte består hvert kart av ulike delmål som må fullføres for at du og ditt lag skal kunne fortsette. Det kan handle om å snike til seg hemmelige dokumenter, sprenge viktige installasjoner eller legge beslag på ny teknologi, alt innenfor rammene av ett og samme oppdrag.

For å lykkes med dette kjemper de to fraksjonene om herredømmet over ulike territorier på kartet. Det dreier seg ikke om vanlige kontrollpunkter à la Battlefield, men regelrette territorier som må tas i tur og orden. Hvert erobret territorium gir muligheten for å respawne nærmere fienden, samt sette opp diverse faste installasjoner; radaranlegg, kanontårn, artilleristillinger, sanitetstelt og så videre. Kort sagt, ting og tang som gir deg et realt overtak på krigsfronten. De ulike spillerklassene har egne installasjoner som bare de kan sette opp, noe som gjør samarbeid til en utrolig viktig del av Quake Wars.

For eksempel, tenk deg at Stroggerne har en heftig luftvernkanon på en bro lenger fremme. For å kunne slå ut den må en ingeniør først montere en radarstasjon slik at dere kan lokalisere kanonens posisjon. Deretter kan soldaten velge om han skal sette opp en artilleristilling for å slå den ut på avstand, eller om han skal begi seg inn i nærkamp for å gi spionen tid til å hacke seg inn og ta over kanonen. Å utnytte de ulike klassenes egenskaper på en effektiv måte er Alfa og Omega.

Siden spillet finner sted rundt femti år frem i tid (altså før både Quake 2 og 4), har menneskene et rimelig akseptabelt jordnært arsenal av våpen og kjøretøy. Jeeper, motorsykler, amfibiekjøretøy, pansrede personellkjøretøy, bastante panservogner og helikoptre finnes til din disposisjon. Stroggerne har av naturlige grunner en noe mer utenomjordisk utrustning med jetpacks, angrepsfly samt den Mech Warroir-inspirerte Goliath-roboten på to bein. Tanken har vært å gjøre de to sidene distinkt ulike, men samtidig beholde den spillemessige balansen. For eksempel er Stroggernes jetpacks kjappe og lettmanøvrerte, men genererer samtidig to store flammer som gjør dem til lette bytter for varmesøkende våpen.

Banene er ikke like store som dem i Battlefield 2, men til gjengjeld har Splash Damage gitt hvert underlag på kartet individuelle fysiske verdier for friksjon, veigrep og lignende. Det gjør kjøreturer med de ulike doningene til en ren fryd. Alt reagerer helt troverdig på alle de ulike underlagene. For den ivrige går det altså utmerket godt an å breisladde ned motstanderne sine i beste Burnout-stil, og la revolveren hvile. Videre kan hvert kjøretøy i Quake Wars ødelegges på ulike måter, i stedet for bare å tåle en viss mengde bank før det plutselig eksploderer. Den kraftige fysikkmotoren gjør det mulig å skyte i stykker dekk, sprenge motorer eller knuse bakspeil, noe som i sin tur påvirker hvordan kjøretøyene oppfører seg. Å sette en velplassert kule i dekket på en svingende motorsykkel på vei mot deg er en minst like effektiv måte å nøytralisere den (og føreren) på som å ty til tyngre artilleri.

Det er vanskelig å tro at det i bunn og grunn er den gode gamle Doom 3-motoren, vel og merke dramatisk ombygget, som driver Quake Wars. Takket være den egenutviklede "mega texture-teknologien", som i praksis tillater utviklerne å bruke en eneste gigantisk tekstur som underlag, trenger man ingen grafiske triks som tåke eller lignende for å skjule objekter i det fjerne. Alt fra skjeggstubber på individuelle soldater til gigantiske kjernevåpenlignende eksplosjoner er skildret med ytterste nøyaktighet og realisme som vil gi deg hakeslepp. Både modellering, teksturarbeid og lyseffekter hører til noe av det absolutt peneste jeg har sett i spillform. På en annen side; kun tanken på den enorme mengden hardware som trengs for å trekke dette grafikkbeistet får det til å rykke urovekkende i lommeboka. Nå venter vi bare på at Activision skal røpe releasedato slik at vi kan begynne nedtellingen.