Supreme Commander

Chris Taylors neste spill, Supreme Commander, er strategi til fingerspissene, og Gamerecator ble invitert med på en fremvisning og en spillsession i selveste Eiffeltårnet.

Som alltid når vi reiser på denne slags turer står vekkerklokken på ca. 04.30 for å rekke et av de første flyene fra Oslo, og alle vet jo at det nytter ikke prøve og legge seg ekstra tidlig dagen før. For slike som meg, som sover dårlig på fly, ender det selvsagt opp med at jeg blir fryktelig trøtt, og derfor er det en lettelse å treffe gjengen på rundt 20 spilljournalister som står som gjespende zombier på flyplassen i Paris. Etter ca. 20 minutter med buss ankommer vi noe som ser mest ut som Epcot-kulen i Florida, men som viser seg å være Paris største kino. Gulvet seteradene er boltet fast i er så bratt at det får Trollstigen til å virke som nedoverbakke, og skjermen er så stor at den dekker mer enn hele synsfeltet. Alle skjønner at dette kommer til å bli bra. Før presentasjonen begynner blir det imidlertid tid til litt godt gammeldags fransk teknisk kluss, og minst fem av oss benytter sjansen til en kort powernap.

Vi blir imidlertid vekket av en introfilm som blåser i gang på rundt 120dB, og produsent Chris Taylor starter en fremvisning av spillet, etterfulgt av en runde med spørsmål fra salen. Jeg skjønner raskt at her vil mine spørsmål drukne i tyske og franske journalisters spørsmål om antall polygoner og hvor mange enheter man har, så jeg bestemmer meg for å ta en egen prat med Taylor senere på dagen. Det som imidlertid blir raskt klart er at Supreme Commander ser allerede meget bra ut, det har en dybde få spill kan konkurrere med. Dette er laget av folk som elsker strategi for andre med samme oppfatning. Vi vet også at det venter et helt eget spillrom i Eiffeltårnet hvor vi kan spille selv, så vi er ikke sene om å be når bussene ankommer.

Vel på plass foran min egen high-end pc halveis opp i Eiffeltårnet er det klart for action. I Supreme Commander kan du velge mellom tre ulike fraksjoner: United Earth Federation, Aeon Illuminate (min favoritt) og Cybran Nation. Felles for dem alle er at de kjemper for å vinne The Infinite War. Alle de forskjellige fraksjonene har selvsagt ulike egenskaper, og når jeg skal starte opp mitt spill får jeg endelig kontakt med Taylor: "Jeg vil anbefale å starte med United Earth Federation. De minner mest om de man har sett i andre RTS-spill, og dermed lettere å komme i gang med. På de lavere nivåene har imidlertid alle mer eller mindre like enheter, dette i hovedsak på grunn av balansering. De første minuttene i en multiplayerkamp er for eksempel meget sårbare for forskjeller og derfor må det være likest mulig". Taylor og teamet hans er så opptatt av balansering at han nesten høres ut som en tv-predikant når han prater om det: "Det er ingen spillere som skal ha noen fordeler andre ikke har, da faller hele poenget med spillet bort. Dette er også en av grunnene til at alle kart er fullstendig symmetriske. Når man kommer høyere i tech-nivå begynner derimot enheten å utvikle seg i helt egne retninger, og kommer man høyt nok vil man se helt unike enheter. Å balansere dette er vanskelig og det er det vi jobber med nå".

Supreme Commander er utvilsomt utviklet av noen som tar strategispill på blodig alvor. Dette er ikke noen lek. Etter jeg har lekt rundt med mine egne enheter en stund, blitt effektiv i å omforme ressursene masse og energi til stadig flere og tøffere kampenheter, er det på tide å gå i krigen. Med et enkelt tastetrykk setter jeg opp noen enheter til å følge et infløkt patruljeringsmønster, de defensive enhetene blir i all hovedsak igjen på basen, mens gutta med de store våpnene blir med meg på tokt. Taylor ser mitt glade men undrende ansikt i det spillets karakter endrer seg, og kommer for å forklare: "Når du har unnnagjort de første fasene i spillet tar maskinen over deler av "micromanagement". Du trenger ikke passe på om en av energikildene dine har gått tom, når du slåss en heftig krig langt borte. Man må selvsagt lage enheter som tar seg av automatikken, men når de er på plass kan du konsentrere deg om andre ting".

Å gå i dybden på alle de forskjellige enheten ville tatt alt for lang tid, men de er mange, og det finnes både landbaserte, flybårne og marine utgaver for alle fraksjoner. De beveger seg raskt og har en AI som virker langt bedre enn mye annet i sjangeren. Ikke en gang i løpet av en hel dag opplevde jeg at noen satte seg fast, eller ødela hele oppdraget fordi de valgte en feil rute til målet. Noen enheter er lette å utnytte til sitt fulle potensiale, men andre krever stor strategisk evne, men fikser man disse står man oftest igjen som seierherre på slagmarken.

Supreme Commander er så hardcore som du får et strategispill. Alt oser av å være gjennomtenkt til fingerspissene, og lekre utformede baner går på bekostning av symmetri. Taylor er imidlertid ikke redd for å støte bort de store massene av spillere som kanskje ikke er så durkdrevne i sjangeren: "Dette er et spill for de som elsker strategi og som spiller på nett i årevis etter lansering. Jeg skjønner ikke hvorfor man alltid skal lage spill for alle. Det er faktisk veldig mange hardcore-gamere i verden, og så lenge vi lager et spill som holder høy kvalitet vil alltid noen nye prøve seg på det. Vi er opptatt av å finne den perfekte balanseringen slik at spillet får lang levetid".

Chris Taylor har helt rett. Alle spill trenger ikke appellere til morra di, Singstar-fans eller fotball-fanatikere. Vi skal egentlig være glad for at det finnes utviklere som Taylor, for det er en raskt utdøende rase. Jeg ser meg nødt å la Taylor gå videre til en endeløs rekke spørsmål om polygoner, utgivelsesdato og systemkrav. Ikke for å være frekk, men det bryr meg lite akkurat nå. Spillet ser bra ut, det kommer i begynnelsen av 2007, og systemkrav kan du lese på boksen. Akkurat nå har jeg mest lyst å grisebanke han italieneren med det fårete gliset ved siden av meg i multiplayer. Han føler seg sikker på egne ferdigheter, men han har ikke brukt hele dagen sammen med sjefen sjøl. Han kommer ikke til å vite hva som traff han.