Ratchet & Clank: Tools of Destruction

Med Ratchet-serien har utviklerne Insomniac omtrent skapt en helt egen sjanger. Det er på mange måter et klassisk plattformspill, men fokuset på et storslagent våpenarsenal, høyoktanaction og knakende god humor, har plassert spillene i en helt egen liga. Alltid moro, alltid underholdende til siste slutt, og gjerne en gang til.

Jeg er en av de som ble utrolig skuffet over Insomniac Games forrige spill, Resistance: Fall of Man. Det var ikke at det var så fryktelig dårlige, det var bare ganske uengasjerende og langt fra den standarden vi er vant å se fra de oppfinnsomme britene. Skjermbildene som har blitt vist fra Ratchet & Clank: Tools of Destruction i forkant av lanseringen har sett fantastiske ut, og spillet ser vitterlig bra ut, men ikke fullt så bra som vi hadde håpet. Det betyr imidlertid ingenting når moroa først starter.

Det siste kapitelet om Lombaxen Ratchet og hans robotvenn Clank er nøyaktig alt det vi som har likt de tidligere spillene har drømt om. Formelen er den samme, men det fungerer så bra at det ville vært galskap å endre på basiselementene. Som alltid må de to kompisene redde universet fra en gærning som har som mål å ta makten over hele universet, og ferden bringer deg tvers gjennom hele universet. Planetene du besøker er like forskjellige som ostepop, tran, Beatles og fleinsopp, ja - variasjonen er enorm.

En ting som uansett ligger i bunn i alle spill av denne typen er kontrollene. Så lenge det involverer litt plattformhopping, balansering og et ganske fritt 3D-landskap så betyr dette enormt mye. Ikke en eneste gang har jeg irritert meg over at Ratchet eller Clank gjør noe annet enn det jeg vil at de skal, og aldri har jeg opplevd at kamera har gjort jobben vanskeligere for meg. Dette er så befriende at man rett og slett blir glad mens man spiller.

Våpen er viktig for Ratchet. Han har mange, får tilgang til enda flere, og samtlige kan oppgraderes i alle bauger og kanter, slik at du har nok kraft til å ta ned de mest sinna bossene. Også gadgets spiller en stor rolle, og personlig har jeg brukt mest Groovitron og Mr. Zirkon. Groovitron får alle fiender til å bryte ut i frenetisk diskodans, og du kan sable de ned en etter en. Mr. Zirkon er en meget skyteglad liten flygende robot som dreper alt i sin vei, mens han lirer av seg kommentarer som: "Mr. Zirkon makes death to alien slimy-fishy-thingy". Han er en fryd å ha rundt seg, både for skytegleden og for kommentarene.

Også Clank glimter til med sine typiske tørrvittige kommentarer. Han har et herlig skråblikk til det meste som skjer, og er ofte ganske oppgitt over Ratchet. Lombaxene (Ratchets rase) er viden kjent for å være ekstremt dyktige innen teknologiske nyvinninger, men Clank er ikke like imponert over Ratchets oppfinnelser, som teller blant annet Stunder-wear: elektriske underbukser og universets første kjernefysiske rakettslede.

Som i tidligere spill i serien er det også lagt inn en rekke flysekvenser. Dette er nok spillets svakeste side, men det sier mye om kvalitetene totalt sett, ettersom disse faktisk også er ganske underholdende. Det eneste som trekker ned er den siste bossen på hvert flybrett. Han er ikke spesielt vanskelig å drepe, det bare tar uendelig lang tid.

Som sagt så har skjermbildene fra Ratchet & Clank: Tools of Destruction sett helt fantastiske ut i forkant av lansering. Spillet ser ikke fullt så bra ut, men det er fremdeles rålekkert. Omgivelsene er detaljerte, fargerike, varierte og det er proppfullt av små detaljer man også kan bruke for å finne hemmelige områder og snarveier til dit du skal. Selv om man blir ledet gjennom hovedhistorien ganske greit, er det fleste områdene helt åpne og man kan bruke mye tid på og bare løpe rundt og teste ut nye våpen.

Historien i spillet er ikke verdig noen litteraturpris, men for alle som har fulgt serien er det mye godt å hente. Mye reddes av humoren som hele tiden følger fortellingen, men også en rekke løse tråder fra tidligere spill nøstes opp, og man får blant annet endelig vite hva som skjedde med alle de andre lombaxene. Jeg skal selvsagt ikke røpe noe av avslutningen, men det er helt klart at dette ikke er det siste spillet i serien, og Clank får noen nye venner som vi nok kommer til å se mer til senere.

Jeg har spilt rundt Ratchet & Clank tre ganger nå, og elsker spillet. Det er helt fantastisk underholdende. Det har også en viss "sandbox"-følelse ved seg, man kan alltid gå tilbake til en planet og gjenoppleve moroa. Det eneste ankepunktet mitt, og som skiller fra toppkarakter, er at spillet ved første gjennomspilling faktisk er for lett. Det er for dumt at man ikke kan velge vanskelighetsgrad i starten, men må spille gjennom en hel gang før man får muligheten til å starte "Challenge Mode". En bonus er selvsagt at hvis du finner alle holo-planene så har du muligheten til å bygge det ultimate våpenet. Det er faktisk verdt jobben.

Her ligger også mye av spillegleden i Ratchet & Clank: Tools of Destruction. Du kan utmerket godt spille gjennom både to tre ganger uten at det føles kjedelig. Vitsene er fremdeles morsomme, du får flere fiender å bryne deg mot, og våpnene dine bare blir bedre og bedre. Hemmeligheter er det nok av og til slutt blir det en besettelse å finne alle. Det er også lagt inn en rekke ting du må gjøre for å få skillpoints. Disse blir ikke fortalt, og det er opp til deg å finne dem ut på egenhånd. Noen kommer av seg selv, mens andre nok krever noen søk på nettet før man finner koden. Det er f. eks ikke gitt på forhånd at hvis du bruker teleportene i rekkefølge av det greske alfabetet, Alpha, Beta, Gamma, Delta, Epsilon etc., så kvalifiserer det til skillpoints. Se der, litt spoiler, eller litt hjelp om du vil.

Jeg har forelsket med fullstendig i Ratchet & Clank: Tools of Destruction. Kanskje på grensen til det som ikke er sunt, men jeg storkoser meg fremdeles. Kan finne på å hoppe inn på en planet og bare skyte alt og alle i ti minutter før jeg skal løpe til trikken. Det er nok noe jeg kommer til å gjøre i flere måneder fremover. Det er ikke noe storslagent eller episk over spillet. Det er bare rendyrket moro, enkelt og greit. Kall det gjerne tanketom underholdning, men det er gjort med så mye stil og skaperglede at det er umulig å ikke bli revet med.