Boom Blox: Bash Party

Jeg spilte aldri det første Boom Blox. Det Steven Spielberg-regisserte spillet som alle snakket om gikk meg hus forbi. Det var tydeligvis en dødssynd, for da jeg prøvde oppfølgeren fikk jeg noe som lignet en åpenbaring. Det enkle konseptet virker egentlig ikke særlig imponerende når man bare ser på, og kanskje er det grunnen til at jeg avfeide genistreken som enda et casual partyspill som Nintendo trenger for å underbygge imaget sitt som en familiemaskin. Men som alle entusiaster vil fortelle deg: Boom Blox er en helt annen opplevelse å spille enn å se på.

Sjefsdesigner Amir Rahimi er en slik entusiast. Det er selvfølgelig ikke annet å vente når man skal promotere sin nye storsatsing, og under presentasjonen av spillet fløy det utsagn som "Boom Blox appellerer til alle mennesker i verden". En ambisiøs påstand, men bevisene er ikke vanskelige å finne; en kjapp tur på youtube og man finner bisarre konstruksjoner fra level-editoren som alle skriker "hardcore", samtidig som konseptet er så enkelt at bestemoren din uten problemer kan bli med på en runde eller to. Spill som dette er sjelden vare, og jeg tviler faktisk ikke et sekund på at jo, Boom Blox appellerer antakelig til de aller fleste i hele verden.

Konseptet er ikke vanskelig å forklare; man får en haug med klosser som man skal kaste en ball på så de raser ned. Mange blokker har forskjellige egenskaper, noen sprenger, noen sprer virus mens andre reagerer på like farger og forsvinner. Derfor må man bruke hodet litt, og strategisk velge sine kast med omhu. Eller bare kaste alt man kan og håpe på det beste Jo færre kast, jo bedre score. Et enkelt, men klin genialt konsept som stimulerer den undervurderte herpetrangen folk flest har plenty av, og som derfor fungerer både avstressende, avkoblende og avhengighetsskapende. Nøkkelen til suksessen og seriens varemerke er fysikken, som er veldig vanskelig å skille fra de virkelige Newtons lover. Regn med skeptiske bestemødre som helst ikke vil ødelegge TVen og stua deres. Det oppstår en illusjon som er så realistisk at man glemmer skjermen og den tullete grafikken, og det faller for eksempel helt naturlig å ikke hive på en kloss som blir tynget ned av en 50 kilos blokk - rett og slett fordi det ikke går på ordentlig heller.

Rahimi selv påpeker at selv om det originale Boom Blox var et knallspill, var det mer som en grov skisse å regne i forhold til utviklernes, og Spielbergs, sanne visjoner. Spielberg designet visstnok konseptet med sine egne barn i hodet, og hvordan han ikke hadde noe til felles med dem i forhold til spill. Han spilte bare voksenspill, og de spilte bare barnespill. Derfor ville han lage noe som var enkelt nok for små barn og andre som ikke har peiling på spill, men likevel komplekst nok til at mer dedikerte gamere skulle ha noe å henge fingrene i. Det har de absolutt fått til, og oppfølgeren Boom Blox: Bash Party blir etter alt å dømme en kraftig oppskalering fra det første spillet. Et tonn nye moduser, bedre grafikk og fysikk, og mer finslepen kontroll. Rahimi skrøt voldsomt av måten de hadde brukt wiimoten på denne gangen, og etter å ha prøvd kan jeg ikke si noe på det. Om man strategisk lobber ballen forsiktig eller prøver å kaste en home-run blir lett plukket opp av sensorene. Utviklerne har plukket fra hverandre hele systemet, og satt det sammen igjen på en perfekt måte, og slik retter de opp de små feilene fra eneren som enkelte kritiserte dem for. I Bash Party er kontrollen helt perfekt, selv uten Wii Motion Plus. Fysikken er også finslipt, og Bash Party introduserer nå runde og trekantede former. Det åpner for mye mer variasjon og helt nye måter å leke med fysikkmotoren på. Det gjør også de nye banene i verdensrommet og under vann, og det ser helt fantastisk ut.

Originalspillet fikk litt kritikk for mangelen på et fungerende community. Den gang kunne man lage et brett og maile det til en kompis ved hjelp av en Wiikode, et tungvint system som ble ganske lite brukt. Dette er kanskje oppfølgerens største nyvinning, og fungerer tilsynelatende veldig bra. Banedesign-verktøyet er kraftig forbedret, og man kan lett lage sine egne utfordringer og laste dem opp til fellesskapet lynkjapt. Rahimi demonstrerte en slik prosess, og det gikk skammelig fort. Det blir spennende å se om det vil fungere like bra når spillet slippes, og om interessen for å lage seriøse baner vil være til stede. Det tok Rahimi med knusende ro: "Det trengs egentlig ikke mer enn ti-tjue produktive brukere for å ha et frisk community. Boom Blox solgte rundt en million, og hvis vi regner med liknende tall på Bash Party vil vi kanskje ha tusen hardcore spillere som lager gode baner hele tiden.". Hvis han har rett snakker vi kanskje om et udødelig spill, for de 450 banene som er innebygd holder lenge i seg selv. Og vil man ha mer, er veien kort til å laste ned tusenvis av nye brett. Gratis. "Men Wii har jo ikke harddisk" sier du, men flashminnet holder i massevis fordi EA Los Angeles har klart å presse banene helt ned i 3 kilobytes. Flere spørsmål? "Jeg har ikke Wii." Vel, du skal det nå.