Ghostbusters

For Ghostbusters er gammelt. Jeg har gode minner fra filmene, som jeg så på Harstad Kino på 80-tallet. Morsomme spesialeffekt-komedier, tidsriktige og underholdende, men da jeg så Ghostbusters på nytt for noen måneder siden, må jeg innrømme at sjarmen har tapt seg en del siden den gangen jeg satt i kinosalen i Harstad med en pose Knott.

Hvis man parkerer nostalgien et øyeblikk er nemlig ikke Ghostbusters-filmene spesielt spektakulære komedier for publikum i dag, selv om de var et høydepunkt for mange på 80-tallet. Tiden går, smaken forandrer seg, og nettopp derfor stusser jeg litt over at Terminal Reality har valgt å prøve å lage noe stort utav en gammel halvdød lisens som ingen unge i dag har noe forhold til.

Til sitt forsvar har utviklerne i hvert fall ikke tatt lett på oppgaven, for dette er så nærme en tredje Ghostbusters-film det er mulig å komme. Dan Aykroyd og Harold Ramis har skrevet manus til spillet, slik de gjorde til de to første filmene, og så og si alle skuespillerne bidrar med stemmene sine. Bill Murrays figur Peter Venkman er like herlig distansert og sarkastisk som han er i filmene. Den høye kvaliteten på skuespillere og manus bidrar til at jeg føler meg som en del av en tredje Ghostbusters-film.

Terminal Reality har også vært nøye med detaljene, de få nivåene vi har prøvd er stappfulle av referanser til filmene, og det er tydelig at de tar opphavet til spillet svært seriøst.

Handlingen i Ghostbusters starter et par år etter den andre filmen, så vi er i New York på starten av 90-tallet. Som fersk rekrutt hos spøkelsesjegerne skal du selvsagt ut å jakte spøkelser.

Og her er mitt største ankepunkt mot spillet, det å fange spøkelser er nemlig merkverdig tamt i forhold til den gode følelsen i resten av spillet. Man må skyte stråler på spøkelser for å redusere helsa deres, så kaste ut en boks for å fange dem og dra dem ned i boksen med en gripestråle. Kontrollen føles treg, og man får liten respons av å skyte på spøkelsene, så det hele føles litt tannløst og blir fort rutinepreget.

Men det er håp, i de få nivåene jeg har spilt tyder mye på at nytt og bedre utstyr blir utviklet og tilgjengelig etterhvert. Man samler nemlig på slimprøver og annet ekkelt underveis, som nerdene i Ghostbusters-teamet bruker for å finne opp nye spøkelsesfangemetoder.

Grafisk har spillet en imponerende hjemmelaget fysikkmotor, men en litt gammeldags grafikkstil får spillet til å se mindre imponerende ut enn det faktisk er. Utendørs får spillet kjørt seg med kule omgivelser og digre fiender, men innendørs blir det litt for statist-preg over bakgrunnene.

Det lille jeg har prøvd så langt av Ghostbusters tyder på et spill som tro mot opphavet sitt, og som forsøker å formidle de lettbeinte filmene med litt for tungvint spillmekanikk. Et småmorsomt spill så langt, med mange kule referanser til oss som er godt bevandret i filmene.