Colin McRae: Dirt 2

Etter fem minutter med Dirt 2 får jeg den samme godfølelsen jeg hadde i fjor sommer. En sommer som gikk med til brutale asfaltløp i action-racingspillet Race Driver: Grid. Codemasters har gjentatt oppskriften fra i fjor, i et spill som virker skitnere og enda mer fysisk og brutalt.

Det er Xbox 360-versjonen som har dukket opp i postkassen, en langt fra ferdig versjon, men det skulle man ikke tro. Allerede i menyene skinner dette kvalitet lang vei. Jeg manøvrerer mellom valg ved å bevege meg rundt i området til racingteamet mitt. Det er detaljert og lekkert, musikk spiller i bakgrunnen og publikum vandrer rundt. Jeg går inn i campingvogna mi, og studerer kart og TV-skjermen. Detaljer over alt, små detaljer, men likevel. Det vitner om et overskuddsprosjekt, et spill laget med ekte kjærlighet.

Presentasjonen er lekker og profesjonell, og gir meg også en ekstra innlevelse i spillet. Jeg føler meg som en racerbilsjåfør allerede før jeg har kjørt mitt første løp. Som foregår på en sandbane bygd opp i London. Rundt London-fabrikken som ble verdensberømt da den havnet på coveret av en Pink Floyd-skive. Syv andre sjåfører er like sugne på førsteplassen som meg, og jeg tråkker gassen i bånn og begynner å kjempe meg mot førsteplassen.

En kamp som skulle vise seg å bli verre enn først antatt. Det grusete underlaget er langt glattere enn jeg er vant til fra Race Driver: Grid. Allerede i første sving skrenser jeg sidelengs inn i rekkverket.

"Ok, ingen fare", tenker jeg, og trykker gassen inn igjen for å ta igjen feltet, men jaggu har ikke bilen blitt påvirket av uhellet. "Minor Wheel Damage" står det på siden av skjermen, og bilen skjener svakt mot siden. Ikke nok til at jeg føler jeg må gi opp løpet og starte på nytt, men akkurat nok til at jeg må være litt ekstra påpasselig.

Jeg tar snart igjen feltet, men det er ikke helt enkelt å komme seg forbi, jeg knuffer og presser litt, smetter forbi på innsiden av en bil. Foran meg ser jeg en annen bil som feilberegner en sving og går rundt, jeg bremser ned, og smyger meg forbi fronten hans mens han står og spinner i grusen. Det går fremover, sakte men sikkert. Men det holder. Det blir tredjeplass. Pengepremie og erfaringspoeng.

Dirt 2 minner meg om Race Driver: Grid på veldig mange måter. Det har den samme kule holdningen, de samme fysikktunge bilene, og de samme intense kappløpene. Bilfysikken er kanskje ikke hundre prosent realistisk, men det spiller ingen rolle. Dette er actionracing, ikke simulasjon, og jeg liker det.

Etter noen flere løp går jeg opp i nivå, og får prøve meg med andre kjøretøy på nye baner. Over sanddyner i Mexico og på grusveier i Kroatia. Lette strandbiler som flyr over hoppene og tunge rallybiler som slædder gjennom svingene. Kjørefølelsen stemmer nok en gang. Det er ikke så arkadeaktig at jeg bare kan seile gjennom nivåene uten tanke på sikkerhet og bremsing, men det er samtidig ikke så simulator at jeg må fintrene hver bane og hver bil for å få litt nytelse ut av spillet. Codemasters ser igjen ut til å ha funnet en perfekt balansegang mellom action, adrenalin og realisme.