Halo 3: ODST

Det kom som litt av en overraskelse da Bungie fortalte at de ikke var helt ferdige med Halo 3. Halo 3: ODST startet som Halo 3: Recon og var egentlig bare en utvidelse. Men etter hvert som tiden gikk og spillet begynte å fylles mer opp, skiftet det karakter fra utvidelse til fullbårent og selvstendig spill.

Kronologisk befinner vi oss omtrent ved begivenhetene i Halo 2. En gruppe ODST-soldater, villige til å la seg bli skutt ut av romskip ned på fremmede planeter (altså ganske hardbarka folk), gjør seg klare til nytt oppdrag. Men som så ofte går ikke oppdraget helt etter planen. Covenant-krysseren de skulle lande på farer inn i hyperrommet og etterlater seg en enorm eksplosjon som sprer ODST-soldatene for alle vinder. Det er opp til spilleren, i rollen som soldaten med kodenavnet The Rookie, å finne ut hva som har skjedd.

Og allerede etter noen få minutter er det klart at denne opplevelsen blir noe annerledes enn den man fikk i Halo. Først og fremst fordi hovedpersonen er en annen. Master Chief kunne skryte av å være en ekte cyborg iført avansert kamprustning. The Rookie er et vanlig menneske. Et vanlig menneske med kamptrening og lekre våpen, men fortsatt bare et menneske. Dette har direkte innflytelse på gameplayet. The Rookie kan ikke hoppe like høyt, og han kan heller ikke slå med sleggekraft. Dermed blir tilgangen til kamper også en helt annen. Selv om den svakeste Grunt kanskje ikke er mer faretruende i The Rookies sko, er det viktig å passe på. Brutes er store og ondskapsfulle, og selv en enslig Brute kan være litt av en munnfull, spesielt når nærkamp med den er like effektivt som å pisse ut en skogbrann.

Lars Bakken, en av Bungies banedesignere på ODST, forteller at dette er en nøye planlagt forskjell.
- Det er forskjell på Master Chief og ODST-soldater. Spillet føles fortsatt som Halo, men vi ville likevel ha med noen små elementer som skiller seg fra den klassiske Halo-formelen. Man tar skade om man faller fra store høyder, ingen skjold og så videre, sier Bakken.

Et annet nytt element er ODST-soldatenes hjelmer. Her har de faktisk en fordel som Master Chief ikke har. Ved å trykke på X aktiveres hjelmens VISR-funksjon. Dette er bare et annet ord for "nattesyn". Omgivelsene lyser opp, mens fiendene rammes inn av røde linjer. Allierte har grønne linjer rundt seg.

Det som likevel virkelig påvirker gameplayet er helsen til The Rookie. Det er en trend innen actionspill at helten har regenererende helse. Det hadde Master Chief, men The Rookie har det ikke. I stedet har Bungie laget et utholdenhetssystem. Han kan ta imot en viss mengde bly uten å ta skade, og deretter går det utover helsen. Mens utholdenheten gjenvinnes av seg selv, er all skade permanent. Det vil si: Helt til man finner et førstehjelpsskrin.

The Rookie har i første omgangen tilgang til en maskinpistol og en Magnum. Begge våpnene er lyddempede, men de er ikke like nyttige. Magnumen er utstyrt med kikkertsikte og er på den måten en fin hilsen til den beryktede pistolen fra Halo 1. Den er utrolig handy for felling av Grunts og Jackals, mens den overfor Brutes er nærmest for en sprettert å regne. SMGen virker også av en eller annen grunn nesten ikke. Du skyter på Grunts, Jackals og Brutes, og det har nesten samme effekt som å kaste papirkuler mot et rasende godstog.

Men så har man jo mange av de andre herlige våpnene i Halo-universet. Både Spartan-Lasere, snikskytterrifler og Brutes plasmarifle, som vi sist så i slutten av Halo 2, er tilgjengelige.

Actionmessig står ikke Halo: ODST tilbake for de tradisjonelle Halo-spillene. The Rookie får lov til å gå rundt alene i New Mombasas regnfulle natt, til den ualminnelig stemningsfulle lyden av en enslig saksofon. Samtidig er det masser av action i spillet. The Rookies oppgave er nemlig å finne spor etter lagkameratene sine. Når han finner et spor, får spilleren hjelp via flashbacks til å finne ut hva som har skjedd. Foruten The Rookie består ODST-laget hans av soldatene Dutch, Buck, Mickey og etterretningsagenten Dare. Hvert flashback setter spilleren i en av soldatenes jernbeslåtte kampstøvler, og byr på et vell av situasjoner. Ett av oppdragene satte spilleren i forsvarsposisjon, der man måtte kjempe mot den ene bølgen av fiender etter den andre mens man nervøst fulgte med på at ammunisjonen nærmet seg null. Et annet gir spilleren en Spartan Laser, og her er følelsen av makt et gjennomgående tema.

- Joe Staten (forfatter og regissør av både mellom-sekvenser og spillets manuskript) ville skape en mer personlig fortelling, forklarer Lars Bakken.
- Han ville understreke at dette er vanlige mennesker, og det gjør man ved å la spilleren ta kontroll over hver figur. Ved å kunne se historien utspille seg fra de forskjellige personenes synspunkt har vi samtidig kunnet eksperimentert med hvordan den fortelles. Oppdragene i spillet skal ikke nødvendigvis spilles i rekkefølge, så vi måtte samtidig sørge for at historiebitene var forståelige uansett hvordan de ble satt sammen.

Savner man bakgrunnsinformasjon eller et dypere innblikk i historien, vil ODST på samme måte som Halo 3 gjorde det gi deg terminaler der man kan finne flere detaljer. Disse er samtidig gjemt veldig godt, så de fungerer som en belønning til spillere som virkelig utforsker omgivelsene. Med tanke på historien har det siden Halo: Combat Evolvet eksistert bøker og tegneserier som har gitt dypere innsikt i Halo-universet. De har bydd på nye figurer, fiender og historier. En av figurene som har dukket opp i bøkene men av en eller annen grunn ennå ikke har tatt spranget til spillverdenen, er The Covenants ingeniører. De er svevende, gassfylte skapninger som blir sendt av sted for å undersøke fremmed teknologi. Disse er nå endelig med i spillet, noe som kommer til å få Halo-fansen til å juble. Ettersom dette er fredelige vesener uten egentlige angrepsevner, er de blitt utstyrt med flere defensive egenskaper.

Halo har til nå vært synonymt med flerspiller. I Halo 3: ODST vil den primære flerspillervarianten være Firefight. Firefight fungerer på samme måte som Gears of War 2s Horde-modus gjør. Du må sammen med vennene dine kjempe mot bølge etter bølge av spillets fiender. Til å begynne med har man fem liv på deling, men etter hver avsluttet runde belønnes man med flere liv og opplading av våpnene. Det er kanskje ikke den mest originale tilføyelsen noensinne, men det er morsomt og spennende.

Utenom fiendene, som kommer i alle spillets varianter, krydres opplevelsen med bruk av de forskjellige effektskapende kraniene. Akkurat som i Halo 2 og 3 vil kraniene endre visse faktorer, som for eksempel at fiendene alltid løper bort fra granater eller at Grunts eksploderer når de blir skutt i hodet.
Halo 3: ODST er et interessant prosjekt. Først og fremst fordi det forkaster mange av elementene som oppfattes som faste bestanddeler av Halo-opplevelsen. For det andre fordi historien er interessant bygget opp. The Rookies søken etter kameratene sine i kontrast til de andres actionfylte kamper mot masser av fiender fungerer godt, og støtter hverandre. Den perfekte miksen mellom action og utforskning ser ut til å skape en flott ramme rundt et av høstens mest spennende actionspill.