Just Cause 2

Line har testet den etterlengtede oppfølgeren til Avalances sandkassespill Just Cause, og mye har endret seg siden sist. Les førsteinntrykkene hennes her...

De fleste husker Just Cause fra 2006. Spillet som til tross for godt salg og en stor fanskare var gjennomsyret av bugs og halvhjertede forsøk på å skape action. Den egosentriske hovedpersonen fant likevel frem til flere spillhyller, og min var intet unntak. Det var et spill som ble enten elsket eller hatet. Noen mente det var for fritt og løst, mens andre ble fascinerte av oppbygningen og spektakulære stunts. Jeg var likevel et sted midt i mellom.

Det ser heldigvis ut til at Avalanche Studios virkelig har hørt på fansens ønsker. Allerede i løpet av de første ti minuttene ser jeg klare endringer i spillets fremtoning, da jeg blir møtt av skyteglade soldater som tydeligvis har fått litt høyere IQ siden sist. Men det er mer enn det som har forandret seg. Miljøet er annerledes. Stemningen er dystrere, menneskene er reddere og gjengene er fryktløse. Jøss, tenker jeg. Kanskje Avalanche Studios har greid det denne gangen?

Elementet som for min del utgjør størst forskjell er fjerningen av autosiktingen. I eneren kunne du gå helt bajas og skyte på hva som helst til hvilken som helst tid, uavhengig av sikt og ammunisjonslager. Enkelt og urealistisk. For første gang står Rico fri til å skyte hvor enn han vil, noe som gjør både vinklingen og soldatene til mer taktiske mål. Du kan skyte midt i planeten, pepre løs under beltestedet eller skyte dem på tærne. Hver til sin smak. Den frie formen er uhyre effektiv, samtidig som den byr på flere utfordringer enn før.

Mangelen på realitet ødela mye av Just Cause. De ble overambisiøse, og glemte de små detaljene som ofte utgjør hele forskjellen. Soldatene var dumme som brød, bevegelsene var begrensede og du hadde uendelig med ammunisjon. Flere av oppdragene manglet også tilknytning til hovedhistorien, som ofte gjorde dem meningsløse og unødvendige.

Denne gang er det en ordentlig historie vi blir vitne til. Borte er de meningsløse oppdragene, de løse trådene og de lange avstandene. Alt er snørt stramt sammen. Du omgir deg i sumper og fjellområder, og får varierte, men strukturerte oppdrag som binder historien sammen. Sideoppdragene viker aldri for langt fra hovedhistorien, og det bidrar til å gjøre den røde tråden tydeligere.

I sitt andre actioneventyr skal Rico utrydde diktaturet på den fiktive, sørlige øya Panau, og redde den vettskremte befolkningen som knapt kan gå ut døren uten å bli angrepet av en av de mange gjengene i området. Ved å bli kjent med de rette folkene får du bedre utstyr, forbedrede egenskaper og viktige kontakter. Rico avhenger av sistnevnte. Under infiltreringen av forskjellige gjengmiljøer er du avhengig av

Midt i skytegalskapen kan man ikke unngå å legge merke til GTA-likheten. Det er fritt, du bryter regler og du gir beng i konsekvensene. Likevel beveger du deg hele tiden rundt med en hensikt - du skal befri folket fra diktaturet, koste hva det koste vil. Og som det koster - det er ikke få soldater jeg har utryddet når jeg skrur av konsollen for dagen.

Den kunstige intelligensen har også fått en sårt trengt overhaling. Forrige gang var det en mer passiv og uintelligent soldathær som ventet oss, men denne gang plaffer de løs ut av bilvinduene. Det tvinger deg til å tenke taktisk, siden de for første gang vil slakte deg på rappen. De har fått en utvidet kommunikasjon seg imellom, som gjør det lettere å ta dem alvorlig idet de kommer brasende i panserbilene sine. Borte er idiotene, og i kampens hete står de iskalde soldatene. De vil ha et blodbad, og de nøyer seg ikke med to biler for å få det til å skje. Hvorfor bruke to når du kan bruke elleve?

Likevel er det utseendet som virkelig tar pusten fra meg. Idet vi beveger oss blant snødekte fjelltopper, mørke grotter og fantastiske grøntarealer går alt fra å være dynamisk til superdynamisk. Tresplinter fyker mot kameraet idet du sprenger hytter. Store skyer av gass, ild og røyk danser om hverandre, og kuleregnet som man til stadighet møter på er så til de grader godt gjengitt at innlevelsen i spillet blir enorm.

Og enormt er et godt stikkord for flere elementer i spillet: Avalanche har ikke spart på kruttet for actionheltens nyeste eventyr. De har tatt til seg kritikken de fikk for forgjengeren. Rico fremstår som mer egoistisk, sta, hardtarbeidende og energisk enn noensinne. Villmannen tar alt på strak arm - han fyker langs hotellveggene, henger fra helikoptre og flyr veggimellom skyskraperne. Action Man kan gå og legge seg.

Våpnene har også fått en stor oppgradering. Utskyterklypen er ikke til bare for transport - du kan også bruke den til å smuldre gjenstander, eller mennesker, til ubetydelige sandkorn. Det var ikke få ganger klypa reddet meg fra døden, og i blyregnet er det utvilsomt et viktig middel for å få unnagjort soldatslaktingen.

Dessverre for oss, men heldigvis for Ricos ego, står vi nok en gang uten flerspillerdel. Men til tross for at jeg gjerne ville prøvd meg på biljakter og heftige fallskjermstunts med andre spillere, føler jeg likevel ikke at mangelen ødelegger noe. I stedet tenker jeg at vi endelig har fått en ordentlig verdig motstander til GTA-serien. Noen timer med Rico kan gjøre hvem som helst adrenalinsyke, og etter litt tid i en hittil knallsterk og utfordrende verden gleder jeg meg virkelig til neste besøk med helten min.