Killzone 3

Det er knyttet stor spenning rundt lanseringen av Killzone 3. Det er den første stortittelen som støtter både 3D og bevegelseskontroller og er derfor en uhyre viktig brikke for Sony i deres forsøk på å overbevise oss om at dette hever den totale spillopplevelsen. Under testingen av kampanjen i Killzone 3 har vi både bebrillet oss og tatt frem bevegelseskontrollene for få en smak på hva vi kan forvente oss av de nye lekene. Men la oss først snakke om Killzone 3 i tradisjonell forstand - på standard skjerm og med PS3-kontrolleren i hånden.

Det vi har fått prøvesmake bestod av bakkekrig mot Helghaststyrker og kamp mot en gigantisk edderkopplignende stridsvogn - både fra luften og på bakkenivå. På sedvanlig vis byr Killzone 3 på action som tar pusten fra deg. Alt er satt på spissen og fremstår som uhyggelig hektisk. Faktisk så hektisk at jeg syntes det virket mest rotete og uoversiktlig i begynnelsen. Men til tross for et noe labert førsteinntrykk sitter jeg nå kun igjen med et ønske om mer.

Vi begir oss ut på slagmarken i et sønderbombet område og du inntar rollen som Sev (samme person som i forgjengeren), en spesialsoldat som kjemper for ISA (Interplanetary Strategic Alliance) i menneskenes kamp mot Helghast. Omgivelsene er skitne og fylt med røyk og partikler som virvler rundt i vinden, men til tross for dystre og lite gjestmilde omgivelser ser Killzone 3 brutalt lekkert ut. 

Etter å ha meid ned den første bråten med Helghast-krigere, beveger jeg meg gradvis fremover gjennom skyttergraver før jeg støter på en Helghast med flammekaster. Før jeg vet ord av det spyles det ut flammer og jeg løper i retrett for å iaktta de brennende omgivelsene fra distanse. Herfra er det heldigvis ikke mer enn noen få kuler mot pannebrasken som skal til for å sette fienden ut av spill. 

Og nettopp treffgjengivelsen er noe som er fantastisk velgjort i Killzone 3. Det føles som det er både trøkk og tyngde i kulene som hamrer inn i krigerske Helghast-kropper, hvilket gjør mye for opplevelsen i helhet. Det skader heller ikke at fiendene tar skade og faller på en særs overbevisende måte under enhver vellykket skuddveksling. Skytefølelsen er like solid og beintøff som selve atmosfæren. Sånt liker vi!

På vei ut av skyttergravene med livet i behold tårner et enormt edderkopplignende metallbeist opp foran meg. Panikken brer seg i troppene og etter hissige diskusjoner blir gjengen til slutt «enige» om å bekjempe kolossen. Noe som minner om en sjefsfiende-kamp barker plutselig løs, og jeg er ikke vond å be når rakettangrep blir beordret mot den enorme stridsvognsliknende maskinen. Her møtte jeg på hard motstand i regi av maskingevær, dødsstråler og bombekastere, og ble pent nødt til å starte på nytt opptil flere ganger. Det ble presentert drøssevis av spenstige visuelle effekter, røyk og eksplosjoner som likevel gjorde det hele til en særdeles heftig opplevelse. Jeg hyperventilerte i hvert fall.

Ifølge utviklerne skal historiedelen være vektlagt i større grad enn forgjengeren, uten at dette har imponert meg. Jeg liker ikke hvordan historien blir fortalt i Killzone. Handlingen blir servert ved å avbryte spillet og rulle igang filmatiske sekvenser titt og ofte - jeg skulle ønske de heller fortalte historien under spillets gang. Det er riktignok noen særdeles velregisserte og bestialske snutter vi blir servert, men jeg får verken sympati eller tilknytning til hovedpersonene. Hollywood-skribenter skal visstnok ha lagt sin fjonge penn på historiedelen, men av det lille jeg har sett minner det mer om pubertalt vås enn en gripende histore. Likevel spiller jeg ikke Killzone 3 for historiens del, så jeg bryr meg egentlig lite. Hvem spiller Killzone for historiens del?

Etter metallbeistet har fått smake haugevis av raketter og i knestående synger på siste verset, settes nådestøtet inn via luftangrep. Det blir en eksplosiv avslutning på smakebiten og idet menyskjermen på nytt dukker opp, kan jeg ikke annet enn å vente på mer. Killzone 3 har innfridd så langt.

Vi har også testet spillet på måten Sony mener er optimalt, med full 3D-dybde og bevegelseskontroller. Og selv om den nye spilfølelsen med bevegelseskontroll er spennende å prøve, ga det ikke noe umiddelbar mersmak. Jeg vil likevel ikke avfeie det helt, ettersom det sansynligvis har mye å gjøre med vaner, og at jeg ikke helt behersker det riktig enda. Det var rett og slett ganske kronglete å spille med én kontroll i hver hånd der man siktet og fyrte av skudd, så seg rundt med Move-kontrolleren (høyre hånd) og utførte andre gjøremål med Navigation-kontrolleren (venstre hånd). Her er det bare å skru ned vanskelighetsgraden. Per i dag klarte jeg ikke helt å kose meg med denne måten å spille på, og det tok ikke lang tid før jeg vendte tilbake til den gode gamle kontrolleren.

Vi testet spillet på en Samsung 7700 3D-TV (flott TV som Hardware-guru Ole Kristian Anfinsen er i ferd med å anmelde) og opplevelsen er noe blandet her på kontoret. Som selvutnevnt teknologientusiast med jevnt over positiv innstilling til 3D, opplevde jeg likevel dybdeeffekten som en smule forstyrrende. Til tider kan det virke som om det hele utspiller seg rett foran nesen din, mens i neste øyeblikk føler man kun en lagvis dybde som minner mer om en gimmick enn noe som hever totalopplevelsen. Killzone 3 skal ettersigelig ha vært utviklet med 3D i tankene hele veien, men selv om det er en langt mer dynamisk og velprodusert dybdeopplevelse enn det vi så i Call of Duty: Black Ops, virker det som 3D i spill fortsatt lider av flere barnesykdommer. Vi ser ofte objekter omgitt av silhuetter og spøkelser som forstyrrer bildet, men selv om dybdeeffekten tidvis briljerer, er jeg usikker på om jeg ville foretrukket å spille gjennom Killzone 3 i 3D. Det kan også virke som om man i større grad kan oppleve kvalme (motion sickness) med så mye virrvarr som skjer i et førstepersons skytespill. Likevel synes jeg 3D i spill er svært interessant og gleder meg til å se nærmere på fenomenet.