Deus Ex: Human Revolution

År 2000: Warren Spector og Harvey Smith var allerede på denne tiden navn som hadde gjort seg markert innenfor spillbransjen, ikke minst takket være deres tidligere samarbeidsprosjekt System Shock fra 1994. I et årtusenskifte preget av kaotiske konspirasjonsteorier om hvordan den digitaliserte og moderne verden ville klappe sammen på grunn av Y2K-problematikken valgte gutta i Ion Storm å lansere sitt nyeste spill, Deus Ex. Plutselig fikk spillinteresserte verden over noe annet å tenke på enn en dommedagsteori det aldri ble noe av. Istedenfor kunne de benke seg foran PC-skjermene og gi seg ikast med alle konspirasjonsteoriers mor (i spillform ihvertfall).

I en dystopisk cyberpunk-versjon av New York anno 2052 skulle man gjennom hovedperson JC Dentons øyne gradvis oppdage en århundrelang konflikt hvor samtlige konspiratoriske fraksjoner og elementer man kan komme på var involvert: Illuminati, tempelridderne, de kinesiske triadene, Majestic 12, MiB, Area 51...you name it! Stadige referanser til litteratur av Sun Tsu, C.K. Chesterton og Shakespeare som omhandler samfunnets kaotiske fall bidro bare til å bygge opp om stemningen. Men ikke bare fikk man et spill som disket opp en historie alá Umberto Eco på cybernetisk ecstasy; man fikk også nærmest fullstendig frihet til å tilnærme seg oppgavene i spillet slik man selv ønsket. Deus Ex presenterte en sjangerblanding uten like, og selv i dag har jeg store problemer med å finne ut av om spillet først og fremst skal klassifiseres som FPS, RPG, snikespill eller noe helt annet. I spillåret 2000 var det lite annet som maktet å konkurrere mot Deus Ex i standariserende kvalitet.

År 2003: Warren Spector og Harvey Smith er igjen på farten og lanserer en etterlengtet oppfølger av Deus Ex. Med en handling som var satt tjue år etter forgjengeren skildret Deus Ex: Invisible War den verden JC Denton valgte å etterlate seg i slutten av Deus Ex. Det skulle derimot vise seg at oppfølgeren langt ifra maktet å oppnå forgjengerens kvaliteter og standard. Javisst var grafikken betraktelig forbedret på knappe tre år, og deler av våpenbruken blitt lettere å håndtere. Men hvor var handlingsfriheten? Hvor var kvalitetshistorien som virkelig overbeviste deg om at alt er en løgn? Hvor var cyberpunk-stemningen bygget opp av genial musikk og gjennomført bruk av farger? Hvor var en avslutning man kunne leve med? Sorgen og skuffelsen var et faktum, og erkefansen ser som regel på Invisible War som en fotnote man hopper over eller omtaler det som et-spill-hvis-navn-ikke-må-nevnes.

År 2011: Ion Storm har forlengst kastet inn håndkleet. Warren Spector har forlatt Deus Ex-serien. Fansen holder pusten idet lanseringen av det tredje kapittelet i Deus Ex-serien nærmer seg lansering. Vil utviklerne i Eidos klare å gjenskape stemningen fra det første spillet i serien? Vil de forkaste fotnoten fra 2003 og heller satse på originalen fra 2000? Vil vi få servert et bergtakende cyberpunk-eventyr som nok en gang vil redefinere sjangergrenser eller får vi en stereotyp sci-fihistorie? Og hva med forholdet til de to første spillene - må man ha spilt dem for å få med seg handlingen i Deus Ex: Human Revolution?

La meg begynne med sistnevnte først: Forhåndskunnskaper om Deus Ex er ikke nødvendig for å gi seg i kast med Deus Ex: Human Revolution. Historien i Human Revolution finner sted i 2027, 25 år før Deus Ex. I Deus Ex lå fokuset på nanoteknologiske modifikasjoner av menneskekroppen. I Human Revolution er det derimot biomekanikk som er på gjennombruddets rand. Selvsagt skjer ikke dette uten motstand; såkalte purister mener Sarif Industries med dette tukler med naturens orden, og de stadige problemene som oppstår med å få menneskekroppen til å akseptere biomekaniske proteser støtter opp om argumentene deres. Derfor kommer det ikke som et sjokk når Sarif Industries blir utsatt for et overraskelsesangrep. Som sikkerhetssjef rykker du, Adam Jensen, ut for å stanse terrorangrepet, men overmakten er for stor og Jensen blir dødelig forkrøplet i angrepet. Det eneste som kan berge livet hans er Sarifs biomekanikk, og seks måneder senere dukker Jensen opp igjen med et nærmest ugjenkjennelig utseende. Biomekanikken kompenserer for de fysiske skadene Jensen har lidd, men det finnes sår selv all verdens teknologi ikke kan lege.

I mitt første oppdrag som Sarifs sikkerhetssjef får jeg mitt første valg: Ønsker jeg å tilnærme meg motstanderne på dødelig eller ikke-dødelig vis? Valget jeg tar resulterer i hvilket våpen jeg får, og allerede her merker man at valgfriheten fra Deus Ex er tilbake for alvor. Valgfriheten skal etterhvert manifestere seg ytterligere idet jeg velger å entre en okkupert fabrikk via ventilasjonsanlegget snarere enn å leke Rambo foran inngangsdøra, eller når jeg slår ned vaktene bakfra snarere enn å dra frem to sexy knivblad og kjøre dem inn i intetanende vaktkjøtt. Som en mann med visse moralske barrierer er jeg også fornøyd med at Human Revolution belønner den som kommer seg gjennom oppdrag uten å bli oppdaget med ekstra erfaringspoeng.

Som en prolog til Deus Ex har utviklerne på eksemplarisk vis klart å skape en historie hvor nye og gamle spillere kan la seg engasjere like mye. Med det sagt, så er en gjennomgang av Deus Ex fremdeles anbefalt, ettersom man da lettere lar seg gripe av stemningen. For Human Revolution er utrolig stemningsfullt. Helt ifra første stund merker man at spillets elementer er snekret sammen slik at det bygger opp under helhetsinntrykket. Fargebruken er preget av en gyllenbrun nyanse som fort gir assosiasjoner til fargebruken i The Matrix eller Tron: Legacy (uten at sistnevnte faller innenfor cyberpunk-sjangeren). Overalt sporer man en salig blanding av de teknologiske nyvinningene som preger spillets historie og renessanse-estetikk. Hjemmet til hovedpersonen Adam Jensen er nærmest en blåkopi av Deckards leilighet i Blade Runner, og kontoret til Jensens sjef David Sarif kunne like gjerne vært kontoret til Tyrell i samme film. Den som leter vil dessuten finne referanser til all verdens slags popkultur: I min gjennomgang fant jeg en poster for Final Fantasy XXVII, noe som tilsynelatende er en motorsykkel fra en fremtidig Tron-oppfølger og overhørte en samtale hvor to politimenn prøvde å huske tittelen på en robot-politifilm fra 80-tallet (les: Robocop). På toppen av det hele lamslår musikken meg. Denne gang er det Michale McCanns stil som er toneangivende (bokstavlig talt) for spillserien, og fra første stund av føles det som om Deus Ex møter Daft Punks toner i Tron: Legacy ispedd Hans Zimmers bassmønstre i The Dark Knight. Hva kan jeg si? Jeg er forført.

Biomekanikk tillater deg å utføre ellers umulige handlinger. Etterhvert kan man også aktivere flere muligheter, og spillestilen din bør avspeile hvilke valg du tar. Sniker du mye er usynlighet et selvsagt valg, mens actionentusiaster trolig foretrekker å velge utvidelser som letter kampsituasjoner.

Når det kommer til det spillmekaniske har mye skjedd på spillfronten siden 2003, og spillserier som bl.a. Metal Gear Solid har satt standarder for snikespill. Her merker man at Human Revolution deler visse likhetstrekk med Snakes eventyr, som det å kunne stille seg inntil vegger, mens andre likhetstrekk som å kunne banke i vegger for å distrahere vaktene dessverre ikke er kopiert. Deus Ex var i sin tid standardiserende. Human Revolution blir antakeligvis heller et spill som forsøker å perfeksjonere en standard.

Skulle du bli oppdaget må du belage deg på lange skuddvekslinger hvor man veksler mellom første- og tredjepersonsperspektiv, og tidvis kan det hele minne om både Gears of War og Uncharted. Her møter vi imidlertid spillets kanskje største problem: En varierende AI. Noen ganger kan motstanderne dine gi hverandre dekning og rykke gradvis frem, noe som vitner om et velorganisert samarbeid. Andre ganger kan de derimot stå på et galleri over deg og tømme maskingeværmagasin mot deg uten å treffe med ett eneste skudd, før du reiser deg opp og knerter dem med et enkeltskudd i hodet. At gjengmedlemmer fra gata i Detroit ikke er taktisk anlagte kan jeg leve med. Men profesjonelle leiesoldater? God AI kjennetegnet aldri Deus Ex heller, men det får nå være grenser.

Alt dette blir likevel for bagateller å regne sammenlignet med det som teller i Deus Ex-serien: Stemning og historie. Stemningen er som sagt absolutt til stede. En saftig konspirasjonsteori har jeg derimot enda til gode å se i de seks-åtte første timene av spillet. Men stadige drypp vitner om at her ligger det noe mer bak. Situasjonen er ikke så enkel som den åpenbart virker. Spørsmålet er bare hvor dypt det hele stikker.

Svaret på det siste spørsmålet får vi 26.august. Inntil da er jeg overbevist om at dersom Deus Ex: Human Revolution innfrir på dette siste punktet, kan vi fort snakke om et toppspill som definitivt er Deus Ex-tittelen verdig. Cyberpunken lever igjen!