Forspill

Assassin's Creed: Revelations

Tekst: Petter Mårtensson - GR EU

Publisert 2011-06-13

Nå er det på tide å runde av Ezios eventyr, og vi får endelig svarene på mange av mysteriene rundt Altaïr og snikmorderne. Vi kikker på Assassin's Creed: Revelations...

Under E3-messen i 2010 satt vi på et hotellrom ved Los Angeles Convention Center og så på demoen til Assassin's Creed: Brotherhood. Og nå, to dager før E3 2011, sitter vi nok en gang i et hotellrom og ser på demoen og presentasjonen av Assassin's Creed: Revelations.

Om det var hvilken som helst annen serie ville dette øyeblikket fremkalt mistanker om at utvikleren melker serien for alt den er verdt. Men med Assassin's Creed har Ubisoft vist at de virkelig kan lage gode titler på kort tid. Brotherhood kom ut året etter Assassin's Creed II, og ble en AAA-tittel som leverte på flere punkter. Det er vanskelig å si om Revelations vil gjøre det samme, men såfremt vi får gode spill ut av det kan firmaet melke så mye de vil.

Idet vi møter Ezio er han på en pilegrimsferd på tvers av verden for å løse mysteriene rundt Assassin-ordenen. Hans reise fører ham tilbake til Masyaf, den gamle Assassin-festningen vi så i det føste spillet, der han finner et skattekammer som er låst med fem nøkler. I tillegg har Masyaf blitt overlesset med tempelriddere, som alle prøver å komme inn i kammeret for å huke tak i skattene. De har klart å få fatt i en av nøklene, mens de resterende fire er spredd rundt i Constantinopel. Så Ezio må ikke bare finne de fire nøklene før tempelridderne - han må også finne sporene som viser hvilken tempelmester som er i besittelse av den femte.

Vi får ikke mer enn et par glimt av Constantinopel i demoen, men det er tydelig at det er noe helt annet enn Roma fra Brotherhood. Ifølge kreativ leder Alexandre Amancio er byen en anelse mindre i omfang enn Roma, da de store åpne områdene vi brukte så mye tid på å ri gjennom i Brotherhood har forsvunnet. Det er en levende metropolis, bygget på bakker og skråninger med et mylder av forskjellige kulturer og sivilisasjoner. De små delene av byen vi får se er svært innbydende, og jeg kan nesten ikke vente med å utforske hver eneste lille krik og krok.

Jeg blir litt bekymret på vegne av utforskingen og sandkassedelen av spillet når Amancio forteller at de har fokusert på å gjøre historien i Revelations meningsfull. Det høres ut som en unnskyldning for å skjære unna de elementene som gjorde de forrige spillene så gode. Men når jeg spør om det svarer han at disse tingene er der i større grad, bare med oppdaterte spillsystemer.

I Revelations får vi også våpenet hookblade. Den kan brukes til å skli ned fra rep og i kamp, slik at Ezio kan gripe fatt i fienderne og kaste dem rundt. Avslutningsangrepene er like sterke som alltid, og jeg tar meg selv i å vræle da Ezio stikker kroken i fiendens hals for å holde ham fast mens han setter fast dolken. Det er raskt og dødelig, og utvider det velfungerende kampsystemet fra Brotherhood.

Ezio har blitt eldre og klokere i Revelations. Det betyr ikke bare at han har et stilfullt grått skjegg, det betyr også at noen av hans teknikker har blitt mer raffinerte. Det er spesielt tydelig når det kommer til Eagle Vision, som har blitt omdøpt til Eagle Sense. Denne gang kan du til og med se fiender når de er dekket av tykk røyk, som skjer når du kaster røykbomber for å distrahere dem. Du kan også observere fiendtlige patruljer og få en fornemmelse av hvor de går.

Men Ezio er ikke den eneste spillbare figuren i Revelations. Altaïr, hovedpersonen fra det første Assassin's Creed, vender også tilbake i en nøkkelrolle. Som spillets tittel antyder er det meningen at det skal avrunde og forklare mange av mysteriene fra de tidligere spillene, og siden Altaïr spiller en viktig rolle er det bare naturlig at vi skal spille ham igjen.

Til forskjell fra tidligere spill så er det ikke Desmond som trer inn i minnene til Altaïr. Den æren har gått til Ezio, som må analysere handlingene til Altaïrs for å finne spor. Kanskje ikke så rart, siden Desmond ligger i koma etter avslutningen på Brotherhood. For å redde sinnet hans fra total nedsmelting blir han satt inn i en Animus-maskin igjen, men noe går galt, og Desmond faller gjennom The White Room (det hvite området fra lasteskjermene) og inn i The Black Room. Amancio forklarer at dette er rotsystemet til Animus, som han sammenligner med hele maskinens DOS-prompt. Her finner han ikke bare Ezios minner, han vil også stå ansikt til ansikt mot sin egen underbevissthet og dybden av de genetiske minnene som Animus avkoder. Hvis han feiler blir dette hans endelikt.

Historien er svært kompisert, og Revelations skal fullføre den siste delen av Ezios historie. Det vil legge stemningen for det neste spillet i serien, som etter all sannsynlighet blir det ordentlige Assassin's Creed 3. Helt til slutt vil vi gjerne vite hva fanken som har skjedd gjennom de siste fire spillene. Hvordan passer Altaïr, Ezio og Desmond sammen? Hvem er Subject 16, og hva betyr hans visjoner? Og hva befinner egentlig i skattekammeret under Masyaf?

Den korte presentasjonen og demoen vi har sett besvarer ingenting. Den gir oss en sniktitt på Constantinopel, og en anelse av hvordan Ezio beveger seg og kjemper. Men utover det må vi vente til slutten av året for å finne svaret på spørsmålene vi har undret oss over siden Assassin's Creed: Brotherhood.