"Snakk er billig i en verden der handling er alt."

Det er et simpelt utsagn, men det får straks mer tyngde når det akkompagneres av et allvitende blikk eller en strak langefinger rettet mot Bethesdas Fallout-serie. Det er ikke til å ta feil av. I Id Softwares postapokalyptiske verden er skytevåpen konge.

Rage er et nytt kapittel for en utvikler som lenge har vært fraværende i en sjanger de selv gjorde legendarisk. Og etter å ha brukt over to timer i ødemarken på å bekjempe banditter, unnslippe mutanter og bytte jobber for å få penger er vi overbeviste om at studioet ikke har mistet et fnugg av sin vigør. Rage kommer helt tydelig fra samme utvikler som stod bak Doom og Quake. Det er tilberedt på samme måte, da omgivelsene er badet i gylne farger, fuktige bygninger og et umiskjennelig kuleregn. Det minner mer om Dooms Mars enn fremtidens Jorden.

Fantasien overtar meg momentant. For et spill som er så fokusert på vold får vi en overraskende rolig og vakker åpningssekvens der masseutryddelse står på menyen.

Kameraet følger en meteor gjennom rommet til storslagen og avslappet musikk, som står i ond kontrast til de forvrengte beskjedene som velter ut av høyttalerne. Eden Project nevnes med jevne mellomrom, og objektivet skal være å beskytte fremtiden. Det hele endres til statisk støy, mens kameraet beveger seg bak meteoren. Vi ser den smadre inn i Jorden, som en fjern og objektiv observatør til vår egen utryddelse.

Vi springer et ukjent antall år fremover i tid, og Eden Project blir avkledd som et regjeringsprosjekt som skal beskytte viktig personale under jorden. På den måten vil vi kunne fortsette den politisk korrekte utgaven av sivilisasjonen.

Du våkner fra dvalen blant en bråte kapsler en håndfull kilometer under jordens overflate. Det er åpenbart at de andre kapslene ikke har klart å beskytte sitt nå forråtnede innhold. Du er alene, og er det siste håpet om å fortsette samfunnet slik det var ment.

Idet du kaver deg frem til overflaten ønskes du velkommen av en søppeldynge. Dette er din nye verden. Dine budskaper og verdier er like uønskede som et jehovas vitne på døra - deres interesse er å se hvor mye de kan flå deg og kroppen din for. Du innser raskt at du ikke er den eneste overlevende fra Eden Project, da flere andre har blitt angrepet med en gang de kom til overflaten. De store beskyttelsesrommene har egentlig fungert som Pez Dispensere i årevis.

Du reddes fra det som viser seg å være den nye mutantbefolkningen, som må slakte for å overleve. Du blir kjørt til det nærmeste beboersentrumet, der det nye samfunnet blir beskrevet og de barske realitetene blir forklart. Snakk og løfter er billig. Her har handling alt å si.

Men selv om mye av inspirasjonen stammer fra Mad Max, der ørkenens villmark går hånd i hånd med døden, foreligger det også litt fra grunnleggende stammeinstinkter. Det er også et mer optimistisk syn på menneskenes oppførsel når overlevelsen blir en daglig bekymring.

Rage er like overraskende i sine stille øyeblikk som i de ekstreme eksplosjonene, som bare fører deg fra en kamp til en annen. Figurene byr på korte samtaler, men til gjengjeld får vi en livstid med personlighet i deres tonefall og kroppsspråk. Det er en glød og robusthet ved deres pregede ansikter, som minner mer om Half-Life og Gears of War. Samtalene med individene blir derfor desto mer oppløftende og ærlige.

Det fremragende stemmeskuespillet skader ikke heller. Etter å ha blitt figur av den ene figuren etter den andre i sjangeren skulle man tro at man ble mer varsom når man møter fremmede i et hjerteløst land. Men den gang ei - John Goodmans forsikrende stemme i rollen som Dan Hagar, din redingsmann og lærer i spillets første time, viser intet annet enn en rettferdig mann som forsøker å tjene til livets opphold. Han tar seg av dem som er under hans beskyttelse.

Hagar er leder for en liten leir som minner mer om en ombygget tankstasjon enn en forskanset militærbase. Det er en av to leirsteder i regionen, forbundet av cirka en halvannen kilometer med grusvei. Veien snur seg gjennom bratt terreng og forbi en tidligere militærpost. Den korte avstanden handler mer om å gjøre tingene oversiktlig til å begynne med enn utviklernes manglende evne til å skape en fornemmelse av isolasjon. Den kommer først når vi snakker med innbyggerne i leirene.

Den andre leiren har et lignende opplegg. Et tett samhold mellom de datastyrte figurene som lever etter beste evne, der hver av dem har sine spesifikke roller. Her er både ingeniører, butikkeiere, kamptrenere, leger og så videre. Oppdragene stammer fra samtaler, og vi får en god porsjon sideoppdrag som tar avstikkere fra historiens ryggrad. Likevel foregår utforskingen i de samme områdene. Man kan for eksempel oppdage en forsvunnet arbeider som er halvveis spist opp av mutanter, og han ligger i skyggen av et radioskur. Om du har snakket med den riktige personen kan du tjene penger på å klatre opp og reparere det.

I løpet av de første to timene er det oppdrag for leirene som sender deg ut i ødemarken. Kjøring er svært viktig i Rage. Bandittene har manifestert seg over store områder i ørkenen, og patruljerer i våpentunge kjøretøy som gjør det umulig for deg å reise til fots. Rage utvider denne delen av spillet, og gir deg en inngangsbillett til byen Wellspring. Her blir denne delen av spillet utvidet, da du deltar i løp for å tjene opp sertifikater som oppgraderer kjøretøyet ditt.

Du starter med en firehjuling, og går straks videre til en buggy. I et spill der kjøringen tar så stor del av gameplayet er det kjedelig at det er den eneste delen av spillet som skuffer. Styringen er arkadebasert, med boosts og håndbremser som føles så nådeløse på banens skarpe hjørner at de ikke er brukbare. Ingenting tyder på at dette kun er et problem i innlæringsfasen, heller.

Vi forstår jo problemet. Man må skape noe som er underholdende, men som ikke avskrekker de FPS-spillerne som helst vil unngå en lang læringssesjon for å kunne manøvrere bilen. Tankene går umiddelbart til luftputebåten i Beyond Good & Evil. Også her var racingen en stor del av spillet, og det fungerte fint å reise mellom forskjellige områder. Det samme gjelder for buggyen, som er relativt enkel å styre på ødemarkens åpne vidder.

Wellspring oser av utviklerkjærlighet. Støvete gårdsplasser, skulende fremmede i hjørnene, mørke gater og dryppende rør finnes overalt. Labyrinten av fortau, gangbroer og bygninger over flere etasjer minner mer om Mos Eisley eller Deadwood. Det er synd, farer og muligheter rundt hvert hjørne.

De raske og enkle sideoppdragene finnes på en oppslagstavle. En av dem inneholder også en plakat med en savnet person. I Second Chance-baren (fremragende navn) kan du spille kort, og på et gatehjørne ser vi to skikkelser bøye seg over en Augmentet Reality-spillplate. I bakgrunnen nevner noen underholdningsprogrammet Bash TV. Vi ser et casino for fattige, en gjenbruksbutikk og et bilverksted. Dette er bare spillets første by. Forventningene og begeistringene vokser betraktelig ved synet av den første byen.

Variasjon er nøkkelord i kampene. Her får vi ingen myk innlæringsperiode eller en fase der du lærer deg å sikte. Idet du krabber ut fra kapselen får du et valg om å bruke invertert mus eller ikke, mens taktikkene fødes i kampens hete. Man blir ikke holdt i hånden, og det passer fint til spillverdenens brutalitet. Tilpass deg eller dø.

I første omgang setter du din lit til en pålitelig pistol. Id Software vil bevisst gjenintrodusere deg til et våpen de fleste skytespill hopper over den dag i dag. Det er alt du har i en stund, og du lærer deg derfor å respektere våpenet så mange har forsømt. Hele første oppdrag gjennomføres med pistolen alene. Her skal du begi deg gjennom et forlatt femstjernes hotell og rydde unna bandittene.

De første sammenstøtene er briljant skremmende. Bandittene tar dekning bak hjørner eller ligger flatt på gulvet under for å skyte deg. Når de først stormer frem er det snakk om et løp som gjør det vanskelig å treffe med skudd til hodet, og deres naturlige atletiske evner lar dem svinge seg og krabbe på loftet. De er som besatte. Noen av dem kaster kniver, mens andre flankerer. Den kunstige intelligensen er ikke perfekt, men de fremstår som mye klokere enn de egentlig er.

Rage har en interessant tilnærming til død og gjenopplivelse. Det ligger en fin historiedrevet forklaring bak nanotritene i kroppen din, som kjemper for å holde deg i live. Om du dør starter et kort minispill, der du skal matche bevegelsene med de to stikkene som vises på skjermen før tiden renner ut. Hver av dem gir deg litt helse for å gjenopplive deg, og det hele avsluttes med et defibrillatorstøt, som skal utføres med de to avtrekkerne. Støtet gjør også at alle fiender i nærheten får en skikkelig omgang strøm, så du får et par sekunders forspring.

Om du snakker med Hagar før du setter nesen mot det neste bandittreiret får du wingsticks - fire knivblader som sitter sammen, så de fungerer som en dødelig bumerang. Disse kommer i et begrenset antall, så du må enten kjøpe flere eller lage dem selv. Til gjengjeld dreper de fiender i stillhet med ett slag.

Det er en massiv fordel på dette tidspunktet i spillet, da du skal håndtere større grupper. For selv om du kan krabbe og snike deg innpå dem er det vanskelig å komme på kloss hold.

Vi tror vi har skaffet oss en fin og allsidig samling våpen, og kampene er intense og slagkraftige. Bandittene senere i spillet er iført panser og hjelmer, som krever perfekte skudd eller flere middelmådige for å tilintetgjøres. Men så får vi et historiemessig frempek på fire timer, og da føles det som at vi spiller et helt annet spill.

Som sagt: variasjon. Vi får en altfor kort gjennomgang av den sprengfulle våpenmenyen, og stå ovenfor en ny trussel. Vi er på vei til en base som tilhører den store skurken The Authority.

De minner mest om supersoldater, utstyrt med fullt kroppspanser og hjelmer som krever adskillige skudd før de knekker. Det er som å åpne en østers for å komme til kjøttet. De er raske, ruller av veien når du bruker iron sights og fanger opp taktikkene dine raskere enn Einstein knekker en matematisk ligning.

Bygningen har blitt ombygget til deres formål, og fungerer mest som et fengsel med høyteknologiske fasiliteter. Energiporter sperrer veien, mitraljøser hakker deg sønder og sammen og kraftkjerner skal finnes og deaktiveres med EMP før du kommer deg noe sted. Og hva angår The Authority er det du som bestemer hvordan de skal dø.

For det første har våpnene forskjellige ammunisjonstyper. Vi så begynnelsen på det i den stadig eskalerende mordmenyen, da vår pistol ble utstyrt med ekstra skadelige Fat Boy-kuler under vårt andre bandittslagsmål.

Om man holder LB og/eller RB nede kommer en diamantformet meny, der man kan velge kuler og våpen. Fire timer inne finner vi Stinger Crossbow (som vi ble belønnet med etter vårt andre oppdrag), og nå er den utstyrt med en elektrobolt og Mind Control-bolter utover de alminnelige stålboltene. Vi har stjålet en Authority-rifle med MG-kuler og en combat shotgun med Pulse-skudd.

Allsidigheten minner litt om Bioshock - en lokkende tanke for alle som foretrekker å bytte ut skademengden med mulighet til å prøve flere våpen. Elektroboltene er fremragende for å riste soldatenes panser, mens Mind Control-skuddene lar deg overta kroppen til motstanderen i noen sekunder for å bruke ham som menneskelig granat.

Gjenstandene er bundet til D-paden, med valgmuligheter som bestemmes gjennom en undermeny. Der vi før hadde wingsticks og medisinskrin får vi Sentry Bots og Spider Bots - fjernstyrte bombebiler som kan konstrueres gjennom den utførlige engineering-menyen. Her kan du også kombinere reservedeler til drapsmaskiner og helsepakker, eventuelt låseverktøy som kan skaffe deg adgang til spesielle rom med masse ammunisjon. Bottene trekker ut fiendens ild, så du kan flankere om du blir tvunget til det.

Denne typen spill krever at du følger dine egne fotspor, og det gir en slags sikkerhetsfølelse før du skal tre ut av sollyset for å bekjempe fiender i mørket. Slike tilfeller krever at du overveier utstyrsmengden nøye, da det har innflytelsene på de midlertidige fordelene man får gjennom resten av spillet. Verdenen deres føles levende, og du vil vende tilbake med en gang du er ferdig. Selv om det bare er for å oppdage hvor stor ødemarken faktisk er.

Vi har bare sett en liten bit inntil videre, og bortsett fra racingen er de forskjellige gameplay-faktorene nok til å begeistre oss. Sluttsummen viser til et imponerende FPS som vi håper vil leve opp til våre store forventninger. Koblingen mellom oppdrag er kanskje ikke så subtile som vi håpet på, men vi hastet oss til gjengjeld gjennom spillet for å se hva som ventet bak neste hjørne.

Id har bevist at det er mulig å kombinere Bioshocks allsidighet og verdensdesign med Fallouts store landskaper og evigvoksende oppdrag. De har også klart å bevare kampsystemet som byr på en dybde og en umiddelbar tilfredsstillelse som bare stammer fra god reaksjonstid og presisjon. Vi får ikke lenger skjulte terningkast og meningsløse statistikker.

Et skyterollespill fra skaperne av en av de mest ikoniske seriene i sjangeren? Det er grunn nok til at Id kan rette fingeren - eller vende ryggen til - sine konkurrenter. Spillet er i gang.