Bioware og EA har nedlagt så mange penger i sitt Star Wars: The Old Republic at man blir svimmel av mindre, mens ArenaNet prøver å gjenoppfinne deler av nettrollespillsjangeren med Guild Wars 2. Det neste store nettrollespillet er fremdeles der ute, og svaret på ligningen ligger hemmelig bevart hos en uvitende utvikler.

Carbine Studios er overbeviste om at de har funnet suksessformelen. I et møtelokale i Orange County, California har produsent Jeremy Gaffney samlet et knippe europeiske journalister for å forklare hvordan selskapets siste prosjekt, Wildstar, vil fortone seg.
Gaffney har vært i bransjen i flere eår, og er utvilsomt mannen som bør vite hva som gjør et nettrollespill bra. Han har titler som Asheron's Call og (det avlyste) Ultima Online 2 på CVen. Han er ingen nybegynner.

Carbine har vektlagt tre områder for å få sikre suksessen til Wildstar. Det første og mest åpenlyse aspektet ligger på spillets utseende. Studioet har jobbet hardt for å skape en unik visuell stil - bare se på skissene og bildene. Det er slik Wildstars verden, den mystiske planeten Nexus, ser ut.

Det er en fascinerende blanding av det ville vesten, steampunk og fantasy - Joss Whedons kultserie Firefly blandet med World of Warcraft. Den tegneserieaktige og stiliserte grafikken er ikke laget kun fordi den ser veldig bra ut. Det foreligger også praktiske grunner, da den eldes bedre enn fotorealisme.

Deretter kommer stedsvalget. Nexus er en planet full av mysterier. Den pleide å fungere som et hjem for den mektige rasen Eldan, som plutselig forsvant og etterlot en verden av teknologi og magi bak seg. Hva enn som forårsaket den katastrofale begivenheten vites ikke ennå, og det er opp til spillerne å finne ut hva som skjedde. Og jo da, jeg liker veldig godt måten spillet er designet på, hvordan rasene er avbildet og mysteriet rundt hvordan alt henger sammen. Men idet vi setter oss ned for å spille Wildstar vil jeg bare utforske og se Nexus' vidundere på egen hånd. Carbine har forsøkt å gjøre sonene så varierte som mulig for å sørge for at du ikke blir lei av å se på samme omgivelser time etter time. Hvis du noensinne har vært på eventyr gjennom Stranglethorn Vale i World of Warcraft, så vet du hva soneutmattelse betyr.

Og så har vi nytenkingen, da. Og her blir det rotete, for på mange måter er Wildstar et spill som føles kjent. Om du har spilt et nettrollespill eller rollespill før tar det ikke mange minuttene før du fyrer av formler og spesialangrep som en proff. Kampene utspiller seg i høyt tempo, animasjonene flyter glatt om hverandre og det hele føles riktig. Røde sirkler på jorden advarer deg om angrepet til fienden din, og gir deg en mulighet til å unnvike - litt på samme måte som man kan unnvike granatenes sprengningsradius i Star Trek Online eller hvordan man lurer seg unna i Age of Conan. Kampene er morsomme, men neppe hva jeg vil kalle nytenkende. Men det er heller ikke Gaffneys intensjon.

Siden utvikleren spiller en del selv vet de at ulike spillere spiller på forskjellig måte. Noen liker å kjempe, andre liker å bygge ting, mens noen er fornøyde så lenge de kan henge med vennene sine og spille rollespill hele dagen. Og det er noe de har tatt til seg.

Utover å velge rase og klasse, som i ethvert annet nettrollespill, bestemmer man også hvilken "vei" ens figur skal gå. Hva førte deg til Nexus? Det valget åpner for forskjellige spillmuligheter på planeten.

Soldaten foretrekker å sprenge ting i luften. Han kan starte offentlige oppdrag, hvor horder av fiender svermer rundt et gitt sted på kartet. Utforskeren blir belønnet for å finne skjulte steder og skatter - han vil se utsikter ingen andre kan se og finne ruter ingen andre kan bruke. Og til slutt har vi nybyggeren, som fokuserer mer på de sosiale aspektene. De kan også bygge leire, som gir bonuser til både ham selv og andre spillere.

Veien du velger vil forme din opplevelse på Nexus. Som utforsker gjorde spillet meg svært oppmerksom på steder jeg kunne klatre høyt over jorden for å plassere en radioantenne. Som soldat aktiverte jeg maskiner som tiltrakk bølger av fiender, som ikke ville slutte før jeg hadde drept en iskjempe. Senere skulle jeg beskytte uskyldige sivile fra å bli drept av monstre i et offentlig oppdrag ingen andre kunne aktivere. Planen er å tilføye så mye gjenspillingsverdi som mulig uten å ødelegge spillet - det kan jo tross alt bli for mye av det gode.

"Tilfeldig" er et ord som dukker opp titt og ofte under vårt intervju med Carbine. Utviklerne prøver å legge så mange lag som mulig uten å forvirre spilleren, så om du er ute på et oppdrag kan du plutselig få en utfordring.

- Det er som at spillet forteller deg at du gjør en god jobb med å drepe jungelkattene for oppdragssjefen, og dermed spør om du kan drepe ti av dem på fem minutter. Klarer du utfordringen får du en ekstra belønning, forteller Gaffney.

Det vil altså si at du bemerker deg en dynamisk hendelse i nærheten. I etterkant ser du at en gruppe med snikskyttere er iferd med å slå leir. Kan du drepe dem alle mens du jager ti jungelkatter? Eller har du ikke lyst? Gaffney noterer lag på lag på et whiteboard. Han understreker at det ikke må bli mer komplisert eller dypt enn det du ønsker. Formelen "gjenkjenn, reager, belønning" har utviklerne hatt i tankene hele tiden, selv i kampene mot simple fiender. Trekk deretter ut en ekstra fiende i kampen, og du får en belønning til. Om du deretter legger til en av de forenevnte utfordringene ser du raskt hvordan det hele overlapper. Det høres kanskje overveldende ut i teorien, men i praksis klikker alt perfekt sammen. Man tenker nesten ikke over det. Det bare fungerer, og det er ikke noe jeg pleier å si om nettrollespill så tidlig i utviklingsfasen.

Er Wildstar det neste store nettrollespillet? Flere har gjort seg selv til latter ved slike antagelser, så det vil jeg ikke kommentere. Men faktum er at Wildstar har flere gode idéer, som virkelig kan resultere i et morsomt nettrollespill. Jeg ble forelsket i kampmagikeren, som har en revolver i hver hånd. Da jeg gikk derfra ville jeg bare spille mer med ham. Utseendet og universet er utrolig sjarmerende, og det er detaljer i bakgrunnen som jeg venter i spenning på flere opplysninger om.

Likevel føles og fremstår Wildstar som et tradisjonelt nettrollespill. Det er tydelig at det fremdeles er under utvikling, siden det er flere ting som ennå skal bli lagt til, justert og endret.

- Å bli det neste store nettrollespillet betyr enten at man skal selge et enormt antall esker, eller tiltrekke brukere med tiden. Hvis vi skulle ha valgt mellom en gigantisk lansering eller å tiltrekke spillere med tiden fordi det er morsomt... da velger vi nok begge deler, ler Gaffney.

Les mer om Wildstar i Gamereactor #90 hvor du finner en eksklusiv artikkel. Bladet finner du i butikkene i løpet av denne uken.