Lollipop Chainsaw

Suda51 er noe for seg selv. Hver eneste presentasjon er like spennende, fordi vi vet at vi får se noe helt unikt. Alle titlene hans er spesielle, selv om de fleste har både galskap og seksuelle referanser til felles. Grasshopper Manufactures er utvilsomt en av de mer interessante utviklerne der ute. Men de som har møtt Suda51 husker ikke galskap. Det de husker er hans karismatiske vesen, proppet full av god humor og en væremåte kun kreative mennesker besitter.

Han var dessverre fraværende under Gamescom, der vi tok en kikk på Lollipop Chainsaw. Heldigvis bidro han med en videopresentasjon, siden en fremvisning uten ham til stede er som å fargelegge med gråblyant. Journalistene brølte ut i latter med en gang han begynte introduksjonen, som ble gjort i kjent stil med snedige bemerkninger og morsomme forklaringer. Dette vil bli spesielt, sa han. Men det visste vi allerede.

Lollipop Chainsaw er kanskje noe utenom det vanlige, men gameplayet er nokså ordinært. Dette er et hack and slash-spill, som utspiller seg på en amerikansk ungdomsskole der en bråte zombier har brutt seg inn. Klassisk gameplay, klassisk setting, klassiske fiender. Men det er noe annerledes her. Det innså vi etter tre sekunder foran skjermen.

Først og fremst er det helt testosteronfritt. Vår heltinne er heiagjenglederen Juliet Starling, som ifølge Suda 51 er en "kick ass heiagjengleder med store krefter". Hun har en pin-up-aktig stil, og kler seg i korte skjørt og topper. Juliet er armert med pomponger og kjærligheter, og - selvfølgelig - en motorsag. Velkommen til Lollipop Chainsaw.

Vi hoppet nesten ut av setet vårt da produsentene avslørte navnet på skolen. San Romero High School, som trekker åpenbare referanser til sjefen over alle zombie-regissører, nemlig George A. Romero. Han er en engel i våre og Suda51s øyne.

Skolen har blitt manifestert av zombier, og professorer og studenter er oppspist. Det er noen få overlevende igjen, men kun én heltinne. Eller, skal vi si én og en halv. Hovedfiguren går hånd i hånd med et snakkende hode (David Byrne er involvert), en halshugget mann som passende nok er festet til hoftene hennes. Denne plasseringen åpner for noen heldige/uheldige glimt av Juliets truser i tide og utide. Herfra flommer de seksuelle referansene, som har blitt et slags varemerke for Grasshopper-spillene.

Fiendene har ikke mye til felles med de klassiske zombiene: de er raske, smarte og snakker nesten aldri. De gjengir for det meste replikker fra z-filmer, noe Juliet svarer på med samme mynt. Etter å ha sett en zombie-professor bli myrdet begynte heltinnen å anklage ham for de dårlige karakterene hun fikk i løpet av året. Hvem har ikke ønsket å gjøre det på et tidspunkt?

Gislene representerer ikke hovedmålet: Juliet er mer eller mindre innstilt på å drepe alt som er umenneskelig. Men ved å hjelpe de sivile får man penger, noe utviklerne ikke ville utdype mer om. Det eneste de sa var at man ville få muligheten til å kjøpe kule ting. Hvis gislene blir angrepet av zombier blir de også zombier, som bare betyr at det lønner seg å hjelpe dem.

Utvikleren lot oss ikke prøve spillet, men forklarte at kontrollsystemet vil bli nokså lineært. I kamp kan du bruke kombinasjons- og avslutningsangrep, da sistnevnte utløser spektakulære animasjoner på linje med det vi fikk fra Travis Touchdown i No More Heroes.

Suda51 låner mye fra No More Heroes i Lollipop Chainsaw. Den visuelle stilen minner mye om Grasshoppers tidligere utgivelser: nydelig cell-shadet grafikk, som denne gang har tykke, svarte konturer for å trekke referanser til tegneserier

I andre del av presentasjonen fikk vi se en stor bosskamp, der vår heltinne fikk i oppdrag å slå en punk-rock-zombie ved navn Zed på en gigantisk scene. Før kampen viste spillet en skrevet beskrivelse av fienden, som ble raskt fjernet og kommentert av Juliet. Det virker nesten som at hun sitter sammen med oss og ser det samme.

Zed er ikke særlig annerledes fra det vi kan forvente fra bosser: han er raskere, tøffere og har en større energibar. Etter å ha slått ham gjentatte ganger ser vi imidlertid at kampen er delt i flere faser. Akkurat nå unnviker vi gitarstrenger som faller fra himmelen, mens punk-rock-musikk flyter ut av høyttalerne på scenen. Oppgaven er å skjære en svær høyttaler i to, mens vi samtidig skal unngå Zeds angrep. I tredje fase begynner Zed å kaste LP-plater mens vi sender dem tilbake. Innimellom stopper zombien midt på scenen for å skrike "Yeah!", og her har Suda51 og gjengen virkelig gjort noe smart: skrikene blir til store, dødelige bokstaver. Såfremt du klarer å unnvike Y, E, A og H står alt til rette for å sende punker-slyngelen tilbake dit han kom fra.

Dette markerte slutten på presentasjonen av en av de mest fascinerende spillene vi så på Gamescom i år. Suda51 makter fremdeles å få oss til å smile, og det eneste vi sitter igjen med er utømmelige lass med spenning. Vi gleder oss til å få fatt i pompongene i Lollipop Chainsaw.