Syndicate

Jeg var elleve år og forstod ingenting. Mine agenter døde som fluer. Midi-musikken var illevarslende, og pipet fra radaren var kaldt. Jeg byttet raskt til en enklere CD-rom fra min nyinnkjøpte Game Blaster-samlepakke, og lot det vanskelige spillet ligge. Da jeg på et senere tidspunkt ga Syndicate en ny sjanse falt alle bitene på plass. Jeg anstrengte meg for å overvinne den isometriske verdenen, og behersket den omsider. Verdenen var mørk og fascinerende, spillutformingen var utfordrende og vanedannende.

Etter oppfølgeren Syndicate Wars, har tilhengere av serien drømt om en moderne utgave i over ti år. Så tidlig som våren 2009 begynte de første ryktene å dukke opp: svenske Starbreeze jobbet med Project Redlime, som visstnok var kodenavnet på et nytt Syndicate som skulle gis ut av EA. Anonyme tips fant veien til Gamereactor og andre medier, deler av manuset ble spredd på nettet og prosjektet var så å si en virkelighet. Ett år senere sitter jeg i lokalene til Starbreeze i Uppsala, med en perm merket Syndicate foran meg. En visning av demoen er i emning - dette er første gang den blir vist til en utenforstående.

Året er 2069 og forretninger har nærmest blitt synonymt med krig. I denne forbruksbesatte, strengt kontrollerte fremtiden har de fleste en databrikke implantert i kraniet - en komponent som tilhører en håndfull enormt mektige syndikater. Det er en fremtidsvisjon hvor nåtidens fenomener som sosiale medier, direkte markedsføring og ubegrenset nettilgang bokstavelig talt har gitt innbyggerne et nytt syn på livet. Lojale kunder belønnes, og brikkeløse downzoners er utstøtt av samfunnet. Syndikatene kjemper mot hverandre om forbrukernes gunst. Det er ikke lenger snakk om et univers, men et datavers.

Inne i hodet til Miles Kilo sitter det også en brikke. Hans Dart 6-modell er dog mye mer sofistikert enn de vanlige, og kunne ikke blitt montert i noen andre enn en uredd forsøkskanin. I den første spillbare sekvensen av Syndicate som jeg får se, viser Dart 6-brikken frem sine evner. Vi kastes inn i en svart og hvit simulatorverden hvor fiender bare er konturer, og et bunnløst mørke felles ut under Kilos føtter. Det er med andre ord et opplæringsbrett. Vi blir ledet av Dart-brikkens kjølige kvinnestemme, og nå skal vi lære oss å hacke.

Alle fiendene har også en brikke i hodet, og Miles har mulighet til å få tilgang til, og hacke disse på trygg avstand. Dette påvirker motstanderens oppførsel på drastiske og dødelige måter. Suicide-hacking er det første jeg får ta del i på treningsbrettet. Miles nærmer seg sakte en VR-fiende i simulatoren, markerer vedkommende, og velger Suicide med den digitale kontrollen. Sekunder senere begraver fienden hodet sitt i hendene i en angstfull positur, fikler med pistolen sin og skyter seg selv i hodet. Dart 6 skryter av Miles, som får gå videre til neste grunnkurs: Backfire.

Man kan nemlig hacke våpen også, og Backfire-hacket fører til at fiendenes våpen detoneres i hendene deres, hvilket kan uskadeliggjøre både dem og uheldige kolleger i nærheten. Takket være denne metoden må nok en VR-skurk takke for seg, noe som fører til at våpenet hans faller på en måte som minner om den gamle Bullfrog-originalen.

Allegiance er nok en hack som gjør det mulig for deg å benytte dine fienders arsenal mot dem. De som husker det gamle Persuadertron-geværet fra nittitallets Syndicate, kommer dette hacket til å være kjent - det manipulerer nemlig fienden til å sloss side om side med deg. Dette kan være uhyre effektivt, og skaper stor uro blant dine motstandere. I simulatoren virker dette helt fint: Miles lar en fiende først forråde sine lagkamerater før han avslutter det hele med en pent levert Suicide-hack.

Felles for alle hackene er at de tømmer det såkalte IPA-meteret i høyre billedkant. Det gjelder derfor å ikke sløse med evnene, men heller spare dem til de vanskeligste kampene. Ønsker du påfyll, så blir IPA-meteret fylt opp hvis du kriger godt og effektivt. Hackingen er en sentral del i actionsekvensene, og det stilles krav til dine taktiske evner så vel som din simultankapasitet. Det er nok en ting som skiller spillet fra andre førstepersons skytespill, noe som blir veldig tydelig når Miles forlater de trygge omgivelsene i simulatoren til fordel for et skikkelig oppdrag.

I den neste sekvensen har Miles funnet veien til La Ballena, en blanding av en by og et luksusskip som kontrolleres av syndikatet Cayman Global. På La Ballena kryr det av palmer, handlegater og luksuriøse spa. Alt er designet slik at forbrukerne skal ønske å slutte seg til syndikatet. Som i mange andre dystopier er overflaten forræderisk tiltalende, et design som jeg personlig finner mye mer spennende enn gråbrun steampunk. Bak idyllen på La Ballena råder en konflikt som baseres på en kidnappet forsker, og ved hjelp av en tyvlånt digital identitet er det Miles sin oppgave å redde henne.

- Rett før dette brettet starter kommer du til å få oppleve den rolige og litt mer ferielignende delen av La Ballena. Du får erfare hvordan det er å være forbruker i Syndicate-verdenen, forteller Rickard Johansson, lead game designer for Syndicate, og starter brettet.

Feriefølelsen forsvinner like fort som den dukket opp. Forkledningen til Miles blir fort avslørt, og helvetet bryter løs. Det finnes nok av militærmakt ombord på den flytende luksusbyen, og vi blir nødt til å bane oss vei slik at vi på en eller annen måte kan befri forskeren. Å være vitne til at Miles veksler mellom maskingevær og hacking, er en helt annen opplevelse enn i simulatoren. Nå forstår jeg hvordan dynamikken i skytesekvensene er ment å fungere.

Når de mørkkledde fascistvaktene går løs på Miles blir du nødt til å veksle hurtig mellom våpen og hacking. På et åpent område foran en av de glinsende bygningene på La Ballena kaster Miles seg bak en betongpilar, mens kulene hviner rundt ørene hans. Ved hjelp av den såkalte IPA Overlay-oversikten ser vi fiendenes posisjon i form av røde konturer, og angrepet forberedes.

- Du må være kresen når du velger situasjoner hvor du vil benytte IPA Overlay, for du kan ikke befinne deg i den hele tiden. Den kan redde livet ditt i kamp, og er en ressurs du er nødt til å utnytte. - Vi ønsker jo at spilleren kikker på den vakre verdenen vi har bygd, forklarer Viljar Sommerbakk, lead game designer.

En intensiv kamp der Miles med dyktighet må utnytte omgivelsene, våpnene og evnen Allegiance starter, og til slutt har han ryddet hele området for skurker. En miniboss med superrustning, viftende med et rakettgevær entrer scenen. Dette sammenstøtet tar nesten like lang tid som den forrige, men etter å ha hacket rakettgeværet står Miles atter en gang igjen som seierherre. Han har også blitt den stolte eier av et nytt og kraftfullt våpen som kan brukes til å åpne en dør med solid lås.

Flere varianter av fiender dukker opp under vår flykt gjennom La Ballena. Etter en liten stund må Miles uskadeliggjøre et halvt dusin med svevende roboter, mens deres mekaniske summing akkompagneres av måkeskrik og en frisk havbris. I et kontrollrom finner vår agent en bryter merket med UAV Control som kjekt nok sprenger alle robotene til skrapmetall. En gruppe agenter med særlig irriterende jammers slår ut mine hackingevner, og de må tas ut utelukkende med våpen. Demoen toppes i en stor skuddveksling, og skjebnen til den bortførte forskeren blir fremtidens cliffhanger.

Det er en spennende verden jeg har fått ta del i, og selv om jeg ikke har fått holde i kontrollene ser actionsekvensene herlig utfordrende ut. Dette er noe Starbreeze og EA poengterer mange ganger: de ønsker å unngå den klassiske actionfellen hvor fiendene kommer mot deg i perfekt siktehøyde. I Syndicate blir du flanket, du må beherske hackingen din og du må regne med å dø flere ganger før du kommer deg videre til neste brett. Syndicate skal ikke bli lett, men heller aldri urettferdig. Hvis de oppnår den balansen, kan dette bli veldig bra.

Jeg forlater Syndicate-presentasjonen og blir tatt med på en omvisning i lokalene til Starbreeze. Det slår meg at det ikke er noen tilfeldighet at EA Partners har slått seg sammen med denne utvikleren. Å gyve løs fremmede verdener, uansett om det er grufulle framtidsfengsler eller tegnede serier om onde krefter, for så å gjøre det til sitt eget (og ikke minst spillbart), har endt opp med å bli studioets spesialitet. Bevis på at de har lykkes med forvandlingene sine er synlig på litt forskjellige plasser i lokalene. Det mest komiske innslaget kommer i form av en innrammet hilsen fra Vin Diesel, stjernen fra Riddick-filmen som Starbreeze forvandlet til et av spillhistoriens beste lisensspill.

- Før lanseringen av Escape From Butcher Bay fikk vi denne hilsenen fra Vin Diesel: Screw up and you're dead, har han skrevet. Vi kan ikke si at vi mislyktes. Filmen hans fikk 38 i snitt på Metacritic, og spillet vårt ligger nå på 90, forteller Mikael Nermark med et stolt smil.

Angående Riddick har de all grunn til å være selvgode. Spillet bød på suveren atmosfære og en effektivt fortalt historie. The Darkness fra 2007 hadde de samme kvalitetene, men Starbreeze forteller meg om hvordan det kunne ha blitt enda bedre med litt finpussing. Jeg enser den samme ydmykheten når de snakker om konkurrerende titler, selv de som stort sett anses som svakere spill.

- For å være helt ærlig kan vi ikke konkurrere med de som legger 500 millioner kroner i ett prosjekt. Man kan likevel lage gode spill. Det handler om opplevelser, spillfølelse, helhet og historie - slike ting er utrolig viktig. Hvis man kan få alt til å passe sammen i en sterk helhet, da trenger man ikke et budsjett på mange millioner, sier Nermark.

Rundturen er raskt over, og det er lett å se at alle jobber veldig tett sammen. Dette er også noe Nermark tar opp, og som jeg har hørt andre utviklere si: en fordel med å ikke være en av gigantene er at man alltid har oversikt. De ulike delene av maskineriet, som programmerer, grafiker og produsent, kan kommunisere enkelt og hurtigere finne de beste løsningene.

- Vi har ikke et team på 400 mann slik som andre studioer. Det største teamet jeg har jobbet i var på 167 personer, og jo flere man er jo vanskeligere er det å holde alle delene samlet rent produksjonsmessig. Vi arbeider på kryss og tvers, og det er vanskeligere med et stort team, forteller Mikael Nermark.

Selv etter at jeg har ristet av med patriotismen er det lett å bli fristet av Syndicate - både med tanke på merittlisten til Starbreeze og det som faktisk ble vist av spillet. Den som forventer en renovert versjon av originalen må tro om igjen. Dette er et førsteperson skytespill hvor de har tatt vare på stemningen og miljøene, men totalt forandret sjanger. Starbreeze har altså tatt noe gammelt og godt likt og omformet det. De kjører sitt eget løp, og farten ser bra ut.