Da vi først stiftet bekjentskap med Ezio var han ikke noe annet enn en småakrobatisk dagdriver, og han var mer interessert i italienske jenter enn i verdensomspennende konspirasjoner. Heldigvis for alle som ikke ville spille et Leisure Suit Larry-spill med italiens renessanse som bakteppe, gikk det rask fremover med Ezio. I løpet av to spill har han blitt en del eldre, samtidig som han representerer et forbilde for samtlige medlemmer av ordenen.

Altaïr, derimot, har vi ikke sett noe til siden det første spillet. Gjennom Ezios opplevelser har vi riktig nok lest mange av hans dokumenter og sett at han oppnådde legendestatus innenfor den hemmelighetsfulle ordenen. Førstehåndsopplevelsene har dog ikke stått i kø.

Ezio har nok en gang hovedrollen, og denne gangen er det som en distingvert herre med flere grå hår enn de fleste andre spillhelter. Altaïr er også tilbake, og vi får en smugtitt på hva han foretok seg etter avslutningen av hans eventyr fra 2007.

Med den uventede og litt slitsomme varmen i Londons gater som et fjernt minne, sitter jeg med kontrollen i hendene, et glass vann med sitron, og er i aller høyeste grad klar til å se nærmere på Assassin's Creed: Revelations.

Det første tilbakeblikket vi får teste, starter med en samtale mellom Ezio og en ung student ombord på båten mot den europeiske delen av Konstantinopel/Istanbul/Byzantium (kjært barn har mange navn).

Man ser ikke mye til byen i denne introduksjonen, men den korte samtalen mellom Ezio og den ungen mannen er virkelig godt satt sammen. Den viser at Ezio fortsatt har det samme glimtet i øyet som han hadde som ung, da han klatret opp Firenzes husvegger for å innynde seg hos unge piker.

Kort tid etterpå møter vi vår nye bestevenn, Yusuf. Han er en kjepphøy, ung mann som balanserer hårfint mellom å være respektfull i møtet med selveste Ezio Audiatore da Firenze, og det å spøke litt med den gamle mannen som nettopp har ankommet havnen.

Yusuf forteller, parallelt med PR-personen fra Ubisoft, hvordan ting fungerer, og snart har jeg fått mitt første verktøy. Det er en Hookblade, og kan brukes som våpen og som en forlengelse av Ezios arm når det skal klatres. Det tar bort litt av finessen ved å velge en smart rute opp en vegg, når man i stedet kan trykke på en knapp for så å være oppe på et blunk.

Ved å bruke oppsamlede Masyaf-nøkler, får jeg se et av Altaïrs minner. Det er godt med et gjensyn, men sekvensen føles veldig kort. Hvis alle skal være av den sorten, kan det bli en utfordring å danne seg et komplett bilde Altaïr gjennom spillet.

Hookblade virker som et morsomt tillegg, selv om jeg ikke fikk det til å sitte perfekt i løpet av min tid med spillet. Det er også grunn til å bekymre seg litt for kontrollen. I det første spillet var den veldig enkel, men nå står den i fare for å bli fylt med for mange funksjoner. Det finnes fortsatt tid til å finpusse dette, så inntil spillet slippes skal jeg la tvilen komme utviklerne til gode.

Assassin's Creed: Revelations byr også på noe helt nytt denne gangen. I forbindelse med at tempelridderne kontrollerer deler av byen, kommer de av og til på særdeles usiviliserte besøk. I disse situasjonene er det opp til spilleren å banke litt fornuft inn i de konspirerende skallene deres.

Det høres kanskje ikke banebrytende ut, men det er måten de har løst dette på som er interessant. Det fungerer nemlig mer som en slags tower defence enn Assassin's Creed, slik vi kjenner det. Sjangeren har etter hvert kommet i flere formater, og det må kunne sies å skyldes gameplay - det er lett å lære, men vanskelig å mestre. Nå har altså turen kommet til Assassin's Creed-spillene.

Tempelridderne kommer gående gjennom gatene i samlet flokk, og du må plassere ut tropper med armbøst, rifler og annet som kan hjelpe til med å tynne ut rekkene. Man kan også sette opp barrikader som i noen tilfeller sørger for at troppenes jobb blir veldig enkel. I løpet av min spilletid, hadde jeg ikke så mange hjelpemidler for å holde tempelridderne på avstand, men det så ut til at jeg åpnet for bruk av en snikmordertype videre i spillet. Det kan altså virke som om det blir nok å velge mellom. Nå er det vanskelig å tenke seg at denne serien startet med et spill som ble kritisert for å være ensformig.

Så vidt jeg kunne forstå, var disse angrepene et resultat av at jeg hadde skapt nok uro til å vekke tempelriddernes mistenksomhet. Hvis det passer, så kan det se ut til at man kan bestikke seg ut av kampene før de i det hele tatt oppstår.

I et av oppdragene jeg spilte var det også noe nytt. De har oppgradert Eagle Vision til Eagle Sense, og dette skal brukes til å se og markere fienden for de allierte. For det første var dette langt mer interessant og spennende enn jeg hadde trodd, i tillegg til at det underbygger Ezios status som mentor. Det er fungerer mye bedre enn å hoppe fra tak til tak sammen med de unge (selv om det selvfølgelig skal være rom for det også). Mer vil jeg ikke avsløre - det ville simpelthen vært for slemt.

Folkene bak Assassin's Creed har til gode å skuffe når det kommer til hvor spillene har funnet sted. Jeg hadde ikke nok tid til å bedømme byens størrelse eller oppbygning. Det jeg la merke til var hvordan den nye arkitekturen var akkurat det Assassin's Creed: Revelations trengte.

Uansett hvor pent Italia så ut i toern og Brotherhood, så ville interessen avtatt hvis vi nok en gang skulle løpt fra distretto til distretto. Merkelig nok var ikke Desmond til stede i den spillbare delen jeg fikk se, men med tanke på hvordan vi så ham sist, er det kanskje ikke så rart at Ubisoft holder kortene litt tett til brystet når det gjelder ham.

Assassin's Creed: Revelations er like rundt hjørnet, og etter å ha tilbrakt et par timer med Ezio og Altaïr, ser jeg ingen tegn til at Ubisoft har mistet grepet om serien.