Dice har fremvist sitt noe etterlengtede Battlefield 3 et flertall ganger innen nå, og de ber nesten om unnskyldning når det atter en gang fortelles om prosessen, hvordan grafikkmotoren Frostbite 2.0 er hjertet i spillet, pluss alt det andre vi - og dere - allerede har hørt. Dette er heldigvis ikke et spill man blir lei av å lese eller høre om. Snart er det duket for lansering, noe som naturligvis maner til både spenning og nervøsitet hos det svenske spillselskapet:

- Det føles både bra og skummelt å være så nær lansering, forteller produsent Patrick Liu.

Vi sitter overfor åtte TV-skjermer der konsollversjonen av Battlefield 3 ruller for fullt foran den nordiske pressens analytiske blikk. I et litt større rom ved siden av går 16 PC-er varme i et massivt LAN jeg nettopp smatt unna (og i mitt stille sinn lengter tilbake til). Liu fortsetter:

- Det blir ekstremt spennende å se hvordan spillet mottas. Dette er tross alt vårt største spill noensinne, og har virkelig vært vår baby hele veien. Fansen kan jo være riktig så høylytte, vi har tross alt et ganske sterkt community. De sier virkelig hva de mener.

Liu legger til:

- Noe som selvfølgelig er bra.

Foruten å presentere selve spillet snakker Dice i dag om tjenesten Battlelog, hvilket de som deltok i beta-testingen allerede har kjennskap til. Tanken er at man i et Facebook-liknende miljø skal unnslippe alle spillets menyer og i stedet la oss være mer sosiale innad i spillet. Det sender tankene mine til Call of Duty: Elite og ideen er god.

Alle som har brukt Facebook kommer til å kjenne seg igjen umiddelbart. Her finnes en venneliste, chatmuligheter og en "Battlefeed" hvor jeg ser mine venners siste aktiviteter. Gjennom Battlefeed biter jeg meg merke i at andre av dagens inviterte medier allerede har nådd level 2, har låst opp nye våpen og utsmykket seg med Ribbons av ulike slag. Her kan man velge å klikke en "Hooah!"-knapp, tilsvarende "Liker"-knappen på Facebook.

- Battlelog er noe vi virkelig liker. Når du laster inn et kart kan du klikke rundt og fikle med info mens du venter, og aldri behøve å se en lasteskjerm. Alle vet hvordan oppsettet til Facebook fungerer, vi mener dette er et naturlig steg, forteller Patrick Liu.

Etter litt trash talk med brukeren Gamereactor_DK tar jeg en titt på min egen side. Under Active Soldier-fanen ser jeg hvor langt det er til neste level, og hvor flittig jeg har vært med ulike våpen. Kikker jeg videre dukker det opp enda mer statistikk, som den smått pinlige treffprosenten, tap/vinn-rate og veldig spesifikke detaljer som for eksempel hvor lang avstand jeg hadde til fienden ved et visst headshot. Dog tags, utmerkelser, kjøretøy... her finnes en del å fordype seg i.

Her finnes til og med mulighet til å starte klaner, eller Platoons som de heter i Battlefield-universet. Du kan ha opp til tre aktive klaner på en gang, og samle vennene dine for et (forhåpentligvis) godt samarbeid og lagånd. Her kan du kikke på hvordan de individuelle lagmedlemmene ter seg under hver enkelt match og godte deg med utmerkelser som "killing machine", "best recon", "aim king" og så videre.

Dice forteller at det går an å ha flere Battlelog-kontoer for de ulike formatene, at man kan importere venner fra PSN og XBLA, samt at støtte for Facebook og Twitter finnes fra dag én. Du må ha en Origin-konto for å kunne logge inn på Battlelog, men Dice lover at dette skal foregå i bakgrunnen.

All ære til sosiale nettverk, men jeg blir selvfølgelig mer sugen på å teste selve spillet, og det tar heldigvis ikke lang tid før jeg finner en server i Battlelog og får slengt meg rundt i en Rush-match med 31 andre krigslystne spilljournalister.

I Rush gjelder det for to lag å angripe eller forsvare M-COM-stasjoner, og dette gjør vi på kartet Grand Bazaar, et markedsområde innrammet av utallige boder og butikker. Det går skrekkelig dårlig for min del, først og fremst fordi jeg er langt mer vant til håndkontroll fremfor mus og tastatur. Det er derimot kult å se at matchen svinger i mitt lags favør og åpner opp flere deler av kartet, og til slutt ender vi opp med å vinne - og jeg ender opp med ikke å havne på sisteplass. Min eksakte plassering tar jeg likevel med meg i graven.

- Rush er en stor modus, men fortsatt mer lineært enn for eksempel Conquest. Utfordringen da vi utviklet Rush var å kombinere de mer lineære spillreglene med et åpen terreng der spillere får gjøre mer eller mindre som de vil, forteller Patrick Liu.

Det går betydelig bedre i neste kart, Operation Firestorm, som spilles i Conquest-modus. Det er en herlig åpen slagmark med knauser, vassdrag og bensinstasjoner, samt andre viktige punkter der fiendtlige flagg skal heises ned og våre ditto skal heises opp - hvilket i neste omgang gir laget mitt nye spawn-punkter.

Her opplever jeg stor framgang med mine middelstore krigskjøretøy som kjører i stykker fiender, trær og betydelige deler av betongstrukturene i min vei. Rasmus fra Gamereactor Danmark sitter ved siden av meg, jublende og måpende i møte med min Battlefield-finesse (nåja). Følelsen av frihet og valgfrihet er oppfriskende, og det å velge klasse pluss kjøretøy gjør hver enkelt spawn til noe spennende - uansett hvor mange ganger man dør.

- Det har vært veldig morsomt å få designe de store brettene i Conquest. Med Frostbite 2 har vi hatt teknologien til å lage enorme 64-spillerbrett, og å gjenopplive jagerflyet er en god følelse. Her har vi jobbet mye med balanse, ettersom flyet kan bli et høyst effektivt hjelpemiddel i hendene på den rette spiller, forteller Patrick Liu.

Etter dette bytter jeg ut mus og tastatur med en Xbox 360-kontroll og begir meg ut på kampanjen. Jeg begynner med Hit and Run, et av samarbeidsoppdragene, og lader rifla i selskap med en representant fra en av Gamereactors konkurrerende publikasjoner. Her finnes derimot ingen rom for bitterhet, så vi bestemmer oss for å gi motstanderen en real omgang.

Av hva jeg makter å få med meg av oppdragsbeskrivelsen er målet å slå kloa i så mye hemmelig informasjon fra selskapet Levin Cooperatives som mulig. I lokalene deres er det ikke overraskende utplassert et privat sikkerhetsteam, og det tar ikke lang tid før kulene hviner og får det til å blafre om ørene på oss. Vi plasserer landminer ved strategiske punkter - type dører - der vi mistenker at fiendene kommer brasende inn. De kommer til forandring fra alle kanter, men takket være suverene reflekser og fenomenale headshots (muligens også vanskelighetsgraden "easy") tar det ikke lang tid før vi har renset rommet.

Senere oppfordres jeg og min wingman til å ta plass ved hver vår dør i et trapphus. På gitt signal dundrer vi gjennom dørene og entrer en større variant av det kontorlokalet vi så tidligere. Jeg har mulighet til å plukke knelende fiender fra oversiden og måke vei for min kollega noen meter nedenfor. Skuddvekslingen får uskyldige A4-ark til å spres for vinden og alt for unge kontorstoler forvises til møbelhimmelen uten så mye som å nykke. Slik er det med krig. Uskyldige ofre forekommer.

- Atmosfæren i kampanjen er annerledes sammenlignet med den vi har hatt i tidligere spill, for eksempel Bad Companys uhøytidelige stil. Dette er mer autentisk og skal gi deg følelsen av å delta i en virkelig krig, i alt fra hvordan radioen låter til hvordan fiendene oppfører seg, forteller Patrick Liu.

Til slutt, når jeg og min partner når en garasje, får vi sjansen til å drepe enda litt flere sikkerhetsvakter i en kjøretøysekvens. Jeg legger hendene om rattet og lar kollegaen min fyre løs. Etter litt tukling med å kjøre tvers igjennom en grind (noe som krevde en vel spesifikt angrepsmetode) er vi i gang. Garasjen er derimot betydelig trangere enn slagmarken jeg tordnet over i en tanks for en kort stund siden, men jeg lykkes i å styre meg fram. Her støter vi på et knippe merkelige bugs, som at jeg kan kjøre rett inn i en fiende uten at han rører en muskel, eller at enkelte sikkerhetsvakter er mer konsentrert om å stå bom stille og sikte inn i bakspeilet i en Nissan snarere enn å skyte på meg. Sitting ducks, med andre ord, hvilket gjør oppdraget enda litt lettere.

Samarbeidsoppdraget var morsomt nok, men definitivt den minst engasjerende komponenten den dagen. Det er ikke til å unngå: hjertet i Battlefield 3 er flerspiller, og har alltid vært det. Når jeg får sjansen til å spille kampanjen i sin helhet kan det jo skje at jeg endrer oppfatning, men det er tvilsomt.

Jeg takker for meg og avslutter min dag hos Dice med å spørre om den kommende lanseringen, hvordan hele reisen har vært og om de har noen tips for å stresse ned:

- Det har vært et langt eventyr for hele Dice, så det blir deilig å slippe spillet og feire. Det er bra timing hva gjelder avslapningsmuligheter denne høsten - det slippes jo sykt mange bra spill. Det blir Gears of War 3 og Rage på min agenda det er actionspill som gjelder for min del, sier Patrick Liu og ler.