Vi befinner oss på Jumbo Kingdom, en flytende restaurant et eller annet sted i Hong Kong. Rommet er fullt av journalister, og alle har kommet for å være de første som får se og spille Sleeping Dogs. Opprinnelig het spillet True Crime: Hong Kong, og det var kun en hårsbredd fra å bli kansellerert. Men nå er det altså reddet, og det vi får se er høyst levende med mye flammer, kung fu og brukne ben.
Arrangørene strør rundt seg med slagord, fakta og anekdoter, men det er først når de nevner forbilder og inspirasjonskilder jeg virkelig spisser ørene. Jeg har allerede forestilt meg noe i retning GTA, siden det er vanskelig å unngå med spill som handler om en åpen verden og storbyer fullproppet av gangstere og banditter. Forøvrig minner de heftigste actionsekvensene om de beste delene i Just Cause 2. Når Stephen van der Mesch fra United Front tar til orde, snakker han ikke om andre spillserier, men velger heller å trekke frem filmer.
Passende nok ivaretar utviklerne den store filmarven knyttet til Hong Kong, og de er ivrige etter å trekke frem filmreferanser med Bruce Lee, Chow Yun Fat og Jackie Chan. Listen med byens sparkende akrobater er endeløs, og de velkoreograferte kung fu-ballettene er en ressurs United Front så seg nødt til å utnytte.
Det blir tidlig klart at inspirasjonskilden er filmen Infernal Affairs, og et bedre forbilde er det vanskelig å finne for et drama som Sleeping Dogs. Med slike ambisjoner blir det naturligvis høye forventninger hos spillerne. Akkurat som Infernal Affairs' Chan Wing-Yan er spillets helt en politimann som risikerer liv og lemmer ved å infiltrere et brutalt forbrytersyndikat i jakt på rettferdighet og fellende beviser.
Opplegget med den identitetsforvirrede helten, eller rettere sagt antihelten som slites mellom ideal og begjær er ikke nytt innen dramturgi, men det er heller ikke viktig for min del. Temaet er fascinerende og Sleeping Dogs har alle muligheter til å både bevege og utfordre spilleren. Dette forutsetter likevel at United Front fikser den vriene balansegangen mellom trollbindende historiefortelling og leken sandkasse.
Uansett hvordan man vrir og vender på det, så er det først når vi får spille at vi kan si noe som helst om hvor god historien egentlig vil bli. De to brettene vi fikk teste var mer orientert rundt action og gameplay.
I det første blir jeg kastet ut i byens myldrende gater på jakt etter en fyr jeg tydeligvis har noe usnakket med. Han viser seg å være svært lite samarbeidsvillig og stikker av til fots så fort han får øye på meg. Ettersom mine knyttnever er veldig interesserte i å hilse på strupehodet hans, har jeg ikke noe annet valg enn å forfølge ham. Under jakten forandrer miljøene seg fra markeder til bakgater, og Wei må hente frem sine beste parkour-ferdigheter for å ikke bli akterutseilt. Hele øyeblikket blir et kjærlig gjensyn med de intense gatene jeg forelsket meg i da jeg så traileren et døgn tidligere.
Deretter, som siste punkt på dagsordenen, kom et billøp av den tradisjonelle sorten. Lekre damer, raske klipp og klart til start. Ikke noe snikksnakk. Å bedømme kjørefølelsen etter noen få minutter er naturligvis vanskelig, men jeg ville løyet hvis jeg kalte meg selv begeistret for bilkjøringen i Sleeping Dogs. Den føltes nokså ordinær, med en del hakkete bevegelser i svingene. Et akseptabelt tillegg til et spill som innholder en masse annet, men ikke noe mer. Utviklerne er dog av en annen oppfattning, og forteller gladelig om de mange teammedlemmene med fortid fra EA Black Box og Need for Speed. At vi har så ulike meninger på dette ene punktet bekymrer meg likevel ikke nevneverdig. Jeg ville faktisk vært fullt tilfreds dersom United Front leverer atmosfære, handling og Kung Fu i tråd med mitt første inntrykk.