Medal of Honor: Warfighter

I senere tid har ikke Medal of Honor-serien slått helt an. Revitaliseringen fra 2010 skuffet mange med erketypisk gameplay og en handling som bagatelliserte alvorlige konflikter. Medal of Honor: Warfighter ble annonsert tidligere i år, og utvikler Danger Close lover nok en gang realistiske skildringer av moderne konflikter. Selv om jeg fikk ikke mulighet til å prøve Medal of Honor: Warfighter selv, sitter jeg igjen med ganske klare inntrykk etter demonstrasjonen av det kommende skytespillet.

Vi befinner oss i et lite, mørkt rom sammen med et lag bestående av amerikanske elitestyrker. Dette er Tier 1, og overraskende nok er det ikke en eneste lyd å høre. Det forrige spillet kunne by på gameplay mer eller mindre lånt direkte fra Call of Duty 4: Modern Warfare, et spill som ikke akkurat er kjent for å ta det rolig. Det er forfriskende, og enda mer overrasket blir jeg da det går opp for meg hvor pent spillet er.

Medal of Honor: Warfighter kjører nemlig på Digital Illusions spillmotor, Frostbite 2. Det navnet høres kanskje kjent ut, og det er fordi grafikkmonsteret Battlefield 3 kjører på den samme. Hadde jeg hatt tid kunne jeg telt porene i ansiktet på lagkameratene, og spesielt en av figurene hadde et slags glimt i øyet som fikk han til å virke nesten levende.

Utvikler Rich Farrelly forklarer at dette er noe de har lagt mye vekt på under utviklingen av spillet. De ønsker å skape mer menneskelige og autentiske figurer, i et håp om å gi spilleren et innblikk i hvordan det faktisk er å være en Tier 1-soldat. Og som sist har vaskeekte elitestyrker fra marinen i USA fått jobben med å sørge for at spillet er autentisk og virkelighetstro.

Men så skjer det noe rart i det lille rommet. En dør eksploderer, og ikke et sekund senere løper spilleren bort til en vegg, får fram våpenet og begynner å plaffe ned rundt 50-80 slemminger. Dette har jeg sett før, tenker jeg. Jeg liker ikke å dra frem sammenligninger, spesielt når det kommer til skytespill, men Medal of Honor: Warfighter, foruten den veldig flotte grafikken, ligner Call of Duty på en prikk.

Det er ikke bare det generelle gameplayet som minner veldig, nei, husker du for eksempel i Modern Warfare 3, at du kunne ha to forskjellige type sikter på ett våpen? Vel, du har denne muligheten i Warfighter også. Du vil også bli bedt om å hoppe bak maskingevær gjennom regisserte sekvenser hvor praktisk talt hele verden ødelegges rund deg.

Ikke at dette nødvendigvis er en dårlig ting. Det virker som spillet er veldig flink til å være nettopp det de er, og de prøver egentlig ikke å være stort mer. Men autentisk? Nei, det spillet jeg fikk se var noe helt annet enn det Rich Farrelly fortalte oss om. Han forklarte for eksempel at spillet fokuserte mye på de diverse soldatenes familier hjemme i statene, og handlingen skal ta for seg hvordan mor og barn håndterer situasjon der pappa er borte over hundre dager av gangen.

Dette så jeg heller ingenting av under demonstrasjonen. Det jeg så var militærkarer som løp rundt med maskingevær, kastet håndgranater i hytt og pine og sparket ned dører for så å ta ut skurkene på andre siden i saktefilm. Du kan forsåvidt nå velge hvordan en dør skal brytes ned ved hjelp av et lite hjul som kommer opp på skjermen, noe som har potensial til å gjøre spillet en smule dypere.

Så Medal of Honor: Warfighter er ikke helt uten artige overraskelser. Jeg har allerede nevnt den imponerende grafikken, men det handler ikke kun om antall porer i svette menns ansikt. Nei, dette er jo som sagt et spill som kjører på Frostbite 2, og miljøer kan selvsagt smadres. Ikke i like stor grad som i Battlefield 3, så ikke forvent deg å kunne sende en rakett inn i en vegg for så å smette gjennom hullet som skapes av eksplosjonen.

Etter det jeg fikk se hadde ikke denne delen av spillet noen spesiell funksjon, foruten å se veldig stilig ut. Dette har utvikleren absolutt lykkes med. Splinter dekker halve skjermen, og grus og stenbiter kastes til alle kanter. Man kan virkelig føle hver eneste kule som avfyres, men selv om 35 murstein kastes til alle kanter når en rakett treffer en murvegg, vil veggen stå like hel når røyken legger seg.

Når den actionfylte demonstrasjonen var over forklarte Rich Farrelly at mannen som spilte demoen faktisk var en elitesoldat med erfaring fra både Irak og Afghanistan, før han måtte gi seg grunnet en skade i høyre arm. Han reiser seg opp og ber om å få skyte inn noen få ord. Farrelly gir han mikrofonen, og soldaten forklarer det at selv om de nå har pratet mye om hvor autentisk spillet skal være, er det fortsatt «bare et spill».

Han sier at selv om det tar for seg alvorlige konflikter, skal det fortsatt være gøy å spille det. Det kan fort bli kjedelig hvis man for eksempel går i bakken etter ett enkelt skudd, noe som ville stått i sterk kontrast til antallet kuler hovedfiguren klarte å samle i brystet uten at det hadde noen merkbar effekt på mannen som skulle ha vært død for lenge siden.

Alt i alt kan dette bli et ganske så underholdende actionspill. Det er kanskje litt for likt spill som Call of Duty og Homefront, men på samme tid har jeg bare sett ett kort oppdrag, og som sagt trenger det ikke å være en negativ sak. Jeg kommer ikke til å telle dagene fram til lansering 23. oktober, men det spørs nok om ikke jeg blir nødt til å kikke nærmere på det når den tid kommer.