DMC Devil May Cry

Problemet med samarbeidsavtaler nå om dagen er at mange tar dem for gitt. Den ene parten ender ofte opp med å gjøre mer enn den andre, eller så er kommunikasjonen for dårlig til at sluttproduktet holder mål.

Capcom vet mer om dette enn de fleste andre. Deres liste med samarbeidsbrudd er lang. Det å sette bort prosjekter til andre studioer har ofte virket som et forlokkende tilbud, men i stedet har det ført til flere vonde brudd enn gode resultater.

Med tanke på nyere historie var det det derfor grunn til bekymring da DMC ble annonsert, selv om det var litt vanskelig å støtte mye av den bitre kritikken som umiddelbart haglet mot Ninja Theory og Capcom. Vi var selvfølgelig skeptiske til hvilken retning serien ville ta, men begge utviklerne hadde tydeligvis sett et potensial i hverandre.

Etter en dag med spillet og intervjuer med begge utviklerne er det noe som blir tydelig: Begge parter er veldig interessert i å gjøre alt de kan for å få dette spillet til å lykkes.

Ninja Theory bruker 15 minutter på å forklare oss hva de ønsker å oppnå med den nye Dante - et helt kvarter, altså. Det tar også tre timer med spilling før vi innser hvor mye Capcom faktisk har påvirket kampmekanikkene, men likevel er spillet tro mot den overdrevne slåssingen som definerer Devil May Cry-serien.

Det Cambridge-baserte studioet har valgt å gi Dante mer vestlig påvirkning enn østlig. Dette har resultert i en blanding av James Deans rebelske kulhet og Fight Clubs Tyler Durden og hans arrogante holdning. Utviklerne penser også samtalen over på det filmatiske til stadighet. De har hatt fokus på å gjøre dette tidsriktig, og spillets bakgrunnshistorie fortelles ved bruk av grafitti i stedet for bibellesing.

Etter å ha spilt de fem første oppdragene er det tydelig at dette er noe annet enn hva vi har fått inntrykk av gjennom trailere og andre klipp. I en samtale med kreativ sjef Tameem Antoniades innrømmer også han at det der vanskelig å formidle særlig mye i en trailer.

Ninja Theory har gjort et hederlig forsøk på å skape en dypere personlighet til Dante, og selv om han er arrogant er det sjelden han mister hodet. De har også lagt inn en del imponerende mellomsekvenser som krydrer vårt bilde av hovedpersonen. Vi får være vitne til et møte med Dantes bror, og det er både morsomt og varmt uten at det endrer vårt bilde av hovedfigurens kjernepersonlighet.

Men studioet har heldigvis ikke glemt det elleville actionpreget som følger med i et Devil May Cry-spill. I åpningen får vi nemlig se en saktefilmsekvens hvor Dante stuper gjennom campingvogna (mens den kastes mot ham), og fra å være kliss naken på veien inn, kommer han fullt påkledd ut på den andre siden.

Spillet bruker overraskende kort tid på å avsløre hele Dantes repertoar innen våpen og slåssteknikker. Rebellion (Dantes sverd) kan raskt nok forvandles til demonøksa Arbiter, og nye, kraftige rundspark sitter som støpt. Nok en gang ender pistolene Ebony & Ivory opp som et sistevalg. Men alt kan oppgraderes for å danne nye komboer, og plutselig finner man et bruksområde selv for pistolene.

Mange har vært bekymret for kampsystemet, men man kan se Capcoms innflytelse over alt. Produsent Motohide Eshiro forklarer at skaperne bak serien har presset på for å sørge for at DMC er tro mot de tidligere spillene. Det har de lykkes med, og kampsystemet føles mer presist og veljustert enn i Devil May Cry 4.

Egenskapene til de ulike våpnene varierer. Fiendene har nemlig forskjellige fargekoder, og dette fører til et hyppig bytte av arsenal. Noen våpen- eller angrepstyper settes i gang ved å holde en knapp nede, mens andre finnes på D-paden. Det finnes også skjulte områder i hvert brett, hemmelige oppgaver og blindgater med godsaker - alt krever et spesielt våpen. Noen av våpnene får man ikke tak i før senere, noe som antyder at Ninja Theory forventer flere gjennomspillinger.

Ninja Theorys tidligere arbeid med Enslaved bød på enkle og brutale kamper, og det var ikke noe problem å banke opp haugevis av fiender. I DMC er det derimot viktigere å holde tungen rett i munnen, ettersom fiendene angriper fra alle kanter. Områdene er også varierte i den forstand at demonene drar Dante inn i Limbo for å drepe ham, og kampene som foregår der påvirker den virkelige verden.

Denne dualiteten spiller derfor også inn på byens innbyggere som Dante må befri fra sjefsdemonens ønske om dominans. Resultatet er mindre ild og lava, og mer oppspritet sprudlevann og moderne kultur. Det er en litt overrasket innrømmelse å si at jeg faktisk er interessert og nysgjerrig på historien i Devil May Cry-spill.

Hvis jeg har noen bekymringer, så må det være i forhold til plattformelementene. Med gripehaker og andre våpen som skal sjongleres midtveis i et hopp, så burde det være ligge et mer presist system til grunn. Ofte har man veldig liten tid på å benytte seg av et låst sikte for gripehaken, og dette skaper en del irritasjon.

Dette er uansett det eneste negative jeg har sett foreløpig. Med en god historie og et solid kampsystem ser det ut til at DMC blander det beste fra tidligere spill, og krydrer med nyheter som skaper en fremtid vi kan tro på. Det virker som om samarbeidet mellom utviklerne bygger på en trygg grunnmur, og vår skepsis har forsvunnet som dugg for solen.