Aliens: Colonial Marines

Alle kortene på bordet: Aliens er muligens min favorittfilm gjennom tidene. Det er femstjerners underholdning med hjerte og sjel. Det er malen for hver eneste tropp-med-soldater-ute på oppdrag-film som er laget siden, og oppskriften på å lage overbevisende karakterer med et minimum av tid på skjermen. Det er en av bare en håndfull filmer som har tålt å bli sett gjentatte ganger de siste to tiårene.Dette er filmen jeg og min nåværende kjæreste knyttet våre første bånd gjennom. Vi sendte hverandre minneverdige replikker frem og tilbake på meldinger.

Jeg ser klipp av Apones another beautiful day-tale på Youtube om morgenen for å få en god start på dagen, og ytrer Hudsons berømte replikk how do I get out of this chicken-shit outfit som et retorisk spørsmål hver gang en deadline truer med å overvelde meg. Hvis jeg noen gang pensjonerer meg og åpner en pub, skal interiøret være delvis Sulaco, delvis Hadley's Hope. Med hodet til Aliendronningen hengende bak baren. Jeg skal ikke avsløre navnet på puben, men det klinger bra. For å si det kort: Filmen er helt rå.

Så jeg ser med et mer kritisk øye enn vanlig på denne Aliens: Colonial Marines, som finner sted et par uker etter hendelsene i Aliens. Vi snakker direkte oppfølger. De har noen store soldatstøvler å fylle, og baller av stål som i det hele tatt hevder at de kan gjøre det. Spillet har offisielt vært i produksjon i seks år nå. En klekketid langt lengre enn en istid sammenlignet med den til xenomorfene, spillets tittelstjerner. Grunnen til forsinkelsen er kun rykter foreløpig, og alt vi har av kalde, harde fakta har vi fått fra offisielle uttalelser. Det vi derimot vet er at spillets kjerne består: En tropp med marineinfanterister ankommer LV-426 for å lete etter savnede kamerater.

Det er historien i enspillerdelen. Den kommer til å få selskap av en bøling med flerspillermodi som bruker samme omgivelser og oppbygging.

På en tilstelning i London får vi en sniktitt på fire forskjellige biter fra selve spillet. Først en femminutters gjennomgang av enspillerdelen, som utspiller seg en tredjedel ut i spillet. Så får vi ti minutter på egenhånd på et nivå satt ganske mye tidligere i spillet. Deretter en ti minutters flerspillerkamp, Marines Vs Aliens Extermination-modus (menneskene prøver å okkupere viktige baser, Xenos forsvarer) med fem minutter på hver side. Deretter to timinutters kamper i Escape-modus (som like gjerne kunne blitt omdøpt 'Run Marine, Run') med de samme begrensningene hva tid og regler angår.

Det tar en evighet å komme inn i rytmen til flerspillerdelen og de forskjellige modusene. Så det er et poeng å vente med endelige uttalelser til uker, ja til og med måneder, har forsvunnet på de digitale slagmarkene. Med det i bakhodet, og med mindre enn 30 minutter under beltet, prøver vi fortsatt å finne ut av hva som er opp og ned idet omgangen er over.

Beskrivelsen er treffende med tanke på xenomorfenes evne til å kravle på vegger. Når du styrer en xenomorf bytter perspektivet til tredjeperson, og du kan sende ditt utvalgte beist kravlende over alle overflater, samt oppe i taket. Å velge en indirekte rute til soldatene er essensielt hvis du vil komme nærme nok til å gripe eller spytte (spillet ser til det utvidete alien-universet for inspirasjon til design og forskjellige klasser), samt unngå syresøl i det noen tømmer et helt magasin med kuler i trynet ditt.

Det kreves definitivt en teknikk for å mestre beistene. Den første tilpasningsperioden vil nok vare lenger enn tiden man faktisk får på slagmarken - vi kommer sjeldent nærme nok til å angripe. Det er like mange spillere på hver side. Soldatene har helt klart en fordel. De er låst i førstepersonsperspektiv og bevæpnet med slike klassiske våpen som pulsrifler, pistoler og hagler (det er mulig å få tak i andre våpen som kan oppgraderes og mekkes på). Det er derfor helt nødvendig for xenomorfene å samarbeide.

Det blir vist frem tre forskjellige xenomorfer. Standardklassen Soldier, Spitter som har ganske lang rekkevidde, og Lurker som kaster seg over byttet sitt, gir spilleren tre forskjellige måter å tilnærme seg spillet på, samt tre forskjellige avsluttende spesialangrep. En kollega finner også en sovende Boiler, et deformert beist som overlevde eksplosjonen på slutten av filmen, og som eksploderer når den blir drept. Det er tydelige hint til at flere varianter kommer til å dukke opp, men disse blir holdt hemmelig til fordel for enspillerdelen.

Kartkunnskap spiller like stor rolle for strategien til marineinfanteristene, som for insektene. Under Escape, hvor troppen må skyte seg gjennom flere områder for å komme til evakueringsplassen, finnes det klipper og kontainere som er perfekte posisjoner for snikskyttere og bakholdsangrep fra xenomorfene. Å gå inn i disse områdene og øyeblikkelig dekke nevnte posisjoner er en stor fordel for marineinfanteristene. Jo smartere soldatene er, jo mer utspekulerte må beistene være.

Det er umulig å gjøre seg opp en mening om disse modusene etter så kort tid. Alien-kontrollene føles knotete, og ikke så rask som en skulle tro, og dette gjør at soldatene helt klart har en fordel i de første kampene.

Begynnelsen på kampanjen ligner mye på begynnelsen til Cameron, etter at skipet har landet. Kameraet sveiper over et stille og forlatt Hadley´s Hope, og en patrulje som beveger seg mot kommandosenteret, mens ukjente livsformer trigger bevegelsessensoren (riktignok en separat innretning som våpenet ditt må byttes ut med - integrering med HUDen ville vært en tragedie). Nikk til filmen, med stemmeinnspillinger fra moren til Newt, i tillegg til et par nesten tomme mitraljøser, som blir funnet tidlig i spillet.
Snart blir vi angrepet av en horde med beist, som tar seg inn i kommandosenteret via en rift i taket. Da er det bare å ta beina på nakken for å hente mitraljøsene og bruke dem til kverne angriperne til kjøttdeig.

Bevegelsene til xenomorfene virker treige, de virker altfor ivrige etter å løpe inni skytsilden vår. Denne oppførselen er i seg selv unaturlig. Sett bortifra Alien 3, har vi aldri sett en xenomorf bevege seg på skjermen i mer enn et par sekunder. De raske klippene har aldri gitt noen en mal å basere de digitale versjonen på.
Var det bare en enkel introduksjon? Det er en teori som oppstår i det vi seinere i spillet møter på den originale Giger-versjonen (filmfakta:designet på skallen måtte forandres i Camerons film fordi originalen hadde en lei tendens til å knuse).

I et mørkt, fuktig rom beveger denne ensomme trusselen seg som en djevel. Kroppen pisker frem og tilbake, alltid utenfor rekkevidden til lommelykten vår, bare for å plutselig dukke opp bak oss. Det er første gangen vi synes det er ordentlig skummelt og vi er plutselig redusert til Hudsonlignende vrak når vi skjelvende retter lommelykta mot et mørkt hjørne. Vi har, med andre ord, fortsatt håp om at spillet ennå kan overraske oss.

Vår ankomst på planeten går ikke helt som planlagt, men grunnen forblir et mysterium i denne demoen, som begynner på planetens overflate med brennende skipsdeler strødd rundt forbi. Noe har helt tydelig gått galt i bekmørket over oss.

Troppen splittes med småslåssing og krangling. Forholdet mellom karakterene skisses raskt opp gjennom enkle replikker. I det vi får øye på en Bishoplignende karakter på laget vårt, begynner vi å gjette på hvem som kommer til å si takk og farvel, og i hvilken rekkefølge.
Hadley's Hope, overraskende intakt til tross for eksplosjonen av atombombiske dimensjoner på slutten av filmen (de rykende skårene vi ser bare på avstand), vårt eneste tilfluktssted og eneste sjanse til å tilkalle hjelp. Hvor mye av spillet som tilbringes her er uvisst.

Om Aliens: Colonial Marines kommer til å tas ut av familiære omgivelser, eller flettes inn i historieelementene vi så i Prometheus, er spørsmål vi veldig gjerne vil ha svar på. Utviklerne nevner samtaler med Ridley Scott under utviklingen av spillet, og de benekter tilstedeværelsen av Ingeniører på en merkelig måte - men det kan være vi bare legger for mye i det.

Visuelt sett begynner spillet å se slitent ut selv før det er blitt utgitt. Den lange utviklingstiden kan forklarenoen av de uslipte kantene. Teknologien i selve spillet passer omgivelsene, men utseende er likevel ikke på nivå med det beste vi har sett hittil i år. For å være helt ærlig: Vi vil at denne opplevelsen skal bli helt rå. Men hvem vil ikke det? Vi håper det lever opp til avstamningen sin når det slippes neste år. Vi håper det kommer så langt.