The Elder Scrolls Online

Nå har flere fra Gamereactor fått se nærmere på Elder Scrolls-seriens første skritt i nettrollespillenes verden, så det var ikke helt uten forventninger jeg satte meg ned foran PC-en i Zenimax Studios i London der jeg skulle få teste The Elder Scrolls Online. Den første oppgaven var selvfølgelig å lage min egen figur. Her vil jeg påstå at The Elder Scrolls Online byr på den mest omfattende figurskaperen i spillserien så langt. Jeg valgte å spille som trollmann av rasen Wood Elf, en av tre raser under alliansen Aldmeri Domion - dette er første gang de blir vist fram.

I beste Elder Scrolls-stil våkner jeg opp i en celle, hvor spøkelset av en gammel mann viser seg og ber om hjelp. Jeg må finne en annen fange, og sammen finne en måte å befri spøkelset fra den onde daedraprinsen Molag Bal.

Med det utgangspunkt starter spillet, og som øvet MMO-spiller føles det hele meget velkjent. Det er likevel en snert i Elder Scrolls, blant annet i styringen, hvor musen brukes til å snu sin karakter og sikte framfor den tradisjonelle styringen med musepekeren. Du kan også spille i førsteperson, noe som sikkert vil glede tilhengere av serien. Dette ikke minst fordi det faktisk fungerer overbevisende bra, med våpen og sikte hvor man er vant til det.

Selve kampsystemet er også en god blanding av klassisk MMO og Elder Scrolls. Man sikter fritt som tidligere i serien, men noen egenskaper tar i bruk automatisk målvalg kjent fra andre MMOer. Det merkes også at fiendene låser seg mer fast på figuren din enn man er vant til, da man ikke like enkelt kan hoppe unna veien av innkommende angrep. I stedet må man bruke dodgesystemet, hvor to trykk i samme retning gjør at du kaster deg ut av skadens vei. Det fungerer greit nok, men for en hardcore Elder Scrolls spiller krever det nok litt tilvenning.

Jeg hadde god mulighet til å beundre spillets flotte grafikk underveis, med mørke skyer på himmelen, og et konstant blåfiolett skjær i lyset. Dessverre mangler litt av de tidligere spillenes grafiske sjarm, som de myke lyseffektene, som ga spillet en viss varme, og de rundere formene i både arkitekturen samt i karaktermodellene. Det er vanskelig å sette fingeren på hva som forårsaker dette, men jeg ender opp med følelsen av at det jeg spiller mer etterlikner et Elder Scrolls spill enn å faktisk være ett.

Etter å ha spilt meg gjennom introduksjonsområdet finner jeg meg selv på en liten øy i Elseweyr, hvor kattefolket Khajiit hører hjemme. Her åpner spillet opp, og jeg er fri til å utforske omgivelsene. Jeg snakker med lokalbefolkningen, og det varer ikke lenge før min oppdragslogg er godt fylt, så jeg beveger meg ut i villmarken. Det varer ikke lenge før jeg ender opp i kamp, og det går plutselig opp for meg at følelsen av å spille Elder Scrolls har forsvunnet en smule. I stedet for å utforske områder og bare tidvis møte fiender, er fiendene tydelig gruppert i områder, hvor de patruljerer de samme fem kvadratmeterne. Det er en smule tungt å leve seg inn i spillet på grunn av dette, og jeg begynner å merke skeptikernes nervøsitet for spillet som helhetsopplevelse.

Etter å ha spilt noen timer får vi muligheten til å prøve The Banished Cells, en av spillets dungeons. Jeg hopper over på en karakter i høyere level, og danner en gruppe. Vi har alle fordelt oss innenfor de tre forskjellige arketypene i sjangeren, nemlig Tank, Healer og DPS. Jeg finner meg som garvet MMO-spiller nesten som hjemme her. Det er en morsom dungeon vi kjemper oss gjennom, og rent stemningsmessig føles det igjen som et Elder Scrolls spill. Vi går gjennom mørke ganger med fakler på veggene og levninger ligger i kriker og kroker. Når vi kommer til et rom med tre knapper langs den ene veggen forsterkes fornemmelsen ytterligere. Jeg blir spurt om jeg er klar, og æren av å trykke på den første knappen. Plutselig spawner en stor gruppe fiender midt i rommet, om en intens kamp følger, hvor alle flere ganger er nær ved å dø, men likevel får vendt situasjonen i siste øyeblikk. Det er alt sammen meget underholdende, ikke minst fordi vi alle sitter og roper til hverandre og gliser panisk, mens vi hamrer på tastatur og mus. Da kampen er over, og vi får samlet oss, kan jeg ikke unngå å smile når spørsmålet atter blir stilt: «Er du klar?»

Etter de to neste knappene og dertilhørende fiendebølger er bak oss beveger vi oss videre gjennom de mørke gangene. Det varer ikke lenge før vi når et nytt rom, hvor et stort og faretruende monster venter oss. Før jeg vet ordet av det er vi nok en gang i intens kamp. Det er en utfordring å tvinge monsteret i kne, men vi greier det til sist, og jeg får beskjed at tiden begynner å renne ut.

Jeg setter meg ned et øyeblikk og lar den siste halvtimens spill i The Banished Cells synke inn. Det føltes, som beskrevet, mye som et Elder Scrolls spill. Samtidig føles bruken av arketyper, samt måten man kjemper på, veldig standard. Det er ikke noe galt med formularen som sådan, men jeg hadde nok forventet litt mer nyskapelse fra Zenimax Online Studios. Selv om jeg hadde det gøy, var det ikke på samme måte som når jeg spiller Skyrim, som nok er det fansen er ute etter.

På flyturen hjem sitter jeg tilbake med meget blandede følelser. Jeg har alltid vært begeistret for Elder Scrolls spillene, og glad for å se nok et spill i serien, men The Elder Scrolls Online føles bare ikke helt fullstendig ennå. Det er masse elementer som hører hjemme i serien, som å kunne åpne hver en kiste, dirke opp låser, egenskapsystemet og muligheten til å samtale med en masse NPCer. Samtidig er mange ting tatt ut, slik som tyveri og kriminalitet generelt.

The Elder Scrolls Online er et godt stykke fantasy MMO-spill. Forventningene er høye, og det er dessverre tydelig at det er et stykke på vei ennå før disse forventningene imøtekommes. Alt fra gameplay til grafikk trenger en finpuss, men jeg velger å holde meg optimistisk, og tro på at utviklerne vet hva de lager, inntil spillet gis ut 18. mars neste år til PC, Mac, Xbox One og Playstation 4.