Sikt, pust, skyt og forflytt. Unngå å bli sett, finn et gjemmested og velg et mål. Finn riktig pustetakt i forhold til en eksospotte som smeller, skyt og forflytt.
Dette er mantraet mitt gjennom de drøye to timene jeg spiller Sniper Elite 3, Rebellions snikskytterserie som har gitt opp sin eksklusivitet, på Xbox One. Spillet har også droppet lineært gameplay til fordel for en en diger sandkasse med haugevis av gjemmesteder, mange forskjellige veier og et drøss med patruljerende soldater.
Mine to timer blir brukt på å fullføre alle oppdragene unntatt ett i et av brettene. Avstanden til målet måles i kilometer, noe som betyr at kartstørrelsen er rimelig imponerende.
Sniper Elites kuleperspektiv i Kill Cam (røntgenbildene som viser hvor kula treffer) er fortsatt med, og det er enda mer groteskt denne gangen. Et dødbringende skudd setter igang en saktefilmsekvens som lar deg følge kulas ferd gjennom offerets organer ned til minste detalj. Dette fikk meg til å forsøke utallige skudd i den lavere (enda litt lavere) mageregionen for å dekke over krigens grusomheter med litt dårlig humor.
Selv om ikke nærkamp er en snikskytters forte, har utvikler Rebellion gitt oss muligheten til å endre spillestil på en enkel måte. I brettet jeg spiller beveger jeg meg inn og ut av små fjellandsbyer for å speide, snike og ta ut mine mål.
Ettersom det å fyre av et skudd som ikke kamufleres av annen lyd vil få patruljerende soldater til å sirkle inn mot min posisjon, er det bedre å bruke lyddempet pistol eller en musestille kniv for å komme gjennom områdene jeg nevnte i avsnittet over. Rebellion har begrenset mobiliteten min til kun å være i stand til å klatre over lave vegger og kortere hopp. Deres verden og regler, men mest for å forhindre at du klatrer opp på på et høyt punkt for å campe.
Dette er uansett ikke begrensninger jeg legger spesielt merke til mens jeg sniker meg frem. Dessuten kan jeg spotte og merke alle fiendene, og på denne måten kan jeg holde litt oversikt - selv gjennom vegger og andre ting som blokkerer synsfeltet. Kombinert med et bra nærkampsystem er det alt som trengs for å snikmyrde seg frem til de viktigere målene.
Ryggsekken min er dessuten full av ting som kan distrahere soldatene eller gi meg en annen fremgangsmåte. Med flintsteinen kan jeg eksempelvis tenne et bål som får soldatene til å komme nærmere, eller jeg kan sette fyr på en lunte som leder inn i en bensinkanne, noe som igjen fører til en forsinket eksplosjon. På samme måte kan eksplosiver plassert på en lastbil (eller et velplassert skudd) gi dekning, men det betyr også at området vil bli oversvømt av overnervøse soldater - inkludert artillerigjengen som enkelt kunne blitt tatt ut av et velplassert skudd i ammolageret deres.
Det finnes altså nok av valgmuligheter, og på dette brettet var det i hvert fall flere mindre områder som kunne utforskes både med og uten tap av fiendtlige liv. Snikskytterspill generelt har hatt litt problemer med å nå helt opp, men det har bare manglet noen små designendringer for å gjøre det til en mer oppslukende opplevelse. Forhåpentligvis klarer Sniper Elite 3 å by på like mye variasjon gjennom hele spillet.