Halo 5: Guardians

Min betydelig bedre halvdel minner meg frekvent på hvor essensielt forspill er, en leksjon spillindustrien tjener mye på. En beta er utrolig konstruktivt for det ferdige produktet. En beta er kommunikasjon mellom spillskaper og spiller. En beta er en gullbillett til sjokoladefabrikken, og nå skal det fråtses.

Jeg ankommer hovedmenyen for første gang. Episk musikk pumper ut av høyttalerne og fyller rommet med søte løfter om seier mot alle odds og teposer i ansiktene til de som våger å stå imot meg. Gåsehud? Check.

En ny modus ved navn "Breakout" er til de grader fristende, og før jeg vet ordet av det skytes jeg og tre røde lagkamerater ut av noe som minner om bagasjebeltene på en flyplass og suser gjennom luften før vi lander i en neondekket arena. Jeg løper mot nærmeste dekning, og mens jeg fremdeles prosesserer hva som nettopp hendte, innser jeg at det er fryktelig stille. Noen sekunder senere høres et skudd, og deretter kommentatorens stemme som bekrefter at laget vårt er en svett gamer fattigere. Ikke kommer han tilbake før runden er ferdig, heller. Nå er stillheten forståelig. Jeg beveger meg mot arenaens midtpunkt, hvor en lagkamerat forsiktig sniker seg rundt et hjørne. Et øyeblikk senere er vi to mot fire. Og dra meg baklengs inn i fuglekassa om ikke dette er tidspunktet min siste lagkamerat velger å kanalisere Rambo, og regelrett raser som en primitiv villmann ut i det åpne med maskingeværet for full sprut. Han ble nok sett på som litt av en lekkerbisken, da majoriteten av det blå laget kastet seg ut av gjemmestedene sine og mer eller mindre slåss om hvem som skulle avslutte den miserable eksistensen hans. Instinktivt kaster jeg en granat inn i mengden, og tømmer magasinet i samme retning for sikkerhets skyld. Når støvet har lagt seg er jeg én trippel-kill rikere, men lykken varer ikke lenge. Det siste medlemmet av Blue Man Group kommer løpende bakfra, og idet jeg snur meg hopper han til himmels før han begynner å gløde som tusen brennende soler. Jeg er fullstendig paralysert av awesome, og omfavner min skjebne. Det tar dog ikke lang tid før han praktiserer knebøy over liket mitt.

Den største forandringen og den største forbedringen i Halo 5 kan oppsummeres med étt ord: Bevegelighet. Jeg elsker Halo, men sammenlignet med andre spill i samme sjanger har det alltid føltes litt stivt. Selve skytingen har alltid vært utrolig stram, men når det kom til hvordan man traverserte slagmarken så trakk serien det korteste strået. Jeg husker godt hvor vanvittig dumt det så ut i Halo 3 da jeg og vennene mine hoppet hele tiden mens vi gikk fremover for å være vanskeligere å treffe. Dette var før Armor Abilities, selvsagt. Når de ble introdusert, så kunne vi løpe i hele fem sekunder før den genetisk modifiserte supersoldaten vi kontrollerte måtte ta en pust i bakken. Nevnte jeg at det å løpe var en egenskap som måtte aktiveres? Og at man kun hadde mulighet til å ha én egenskap aktivert om gangen? Om du skulle ha lyst til å unngå panseret på en innkommende Warthog ved å rulle vekk, too bad. Gud forby at det skulle være mulig å både løpe og rulle.

Dette er nå over. Bevegeligheten som introduseres i Halo 5 skaper en helt ny dynamikk på slagmarken. Og det nytes. Nå kan man gripe tak i klippekanter, hustak og lignende for å klatre opp. Dette vil definitivt gi et helt nytt element til hvordan man kommer seg frem på kartet. Man kan fremdeles løpe, men nå kan man gjøre det til tommelen blir sliten uten stopp. Når man løper bygges det opp momentum, og når man har nok kan man skli bortover gulvet, enten for å unngå ild, komme seg i dekning eller se superkul ut. Man kan også utløse momentumet i et løpende megaslag av død, om man skulle ønske det. For å veie opp for at man kan løpe for evig regenererer ikke skjoldene mens man løper, noe som er en veldig interessant og potensielt adrenalinpumpende balanse. Videre har man en jetpack som kan brukes til å sveve noen ekstra sekunder i luften, eller for å skyte seg selv noen meter i en gitt retning for å unngå farer som granater, men denne må nedkjøles i noen sekunder før den kan brukes igjen. I tillegg har man også en evne kalt "Ground Pound", evnen som resulterte i mitt første (av mange) dødsfall i Halo 5: Guardians. Dette monsteret av en egenskap aktiveres mens man hopper, og lades opp samtidig som man sikter dit man vil lande. En mildt sagt eksplosiv landing som dreper alle man treffer, men å lade den opp tar noen øyeblikk, og da er man et enkelt mål for hodeskuddsultne motstandere. Sist, men ikke minst, toppen av kransekaka, selve rosinen i pølsa er at alle disse evnene er tilgjengelige for alle spillere til alle tider (med unntak nedkjølningsperioder etter bruk og i spesifikke spillmoduser).

Nå kan man altså løpe, unngå, klatre og sveve, helt uten å være låst til én av de. Dette betyr nye strategier og taktikker i bøtter og spann, og spillbarheten i Halo er bedre enn noensinne. Det betyr også at alle står likt. Med andre ord, aldri mer "føkk ju, min Spartan Ability er faktisk ikke ubrukelig i denne situasjonen, men det er din. Nå er du død, n00b", noe jeg tror vi alle setter stor pris på. Halo 5 ankommer Xbox One med et viktig budskap: Heia likestilling!

Det er veldig bra, siden Halo 5 har mye fokus på være et kompetitivt skytespill, noe Breakout er et prima eksempel på. Nå er det ikke lenger bare skyteferdigheter som er dominerende, nå er det også viktig at man tar de riktige beslutningene. Skyteferdigheter er selvfølgelig fortsatt veldig viktig, og spillet har fått et nytt siktesystem. Et system mange, inkludert meg selv, har stilt seg kritisk til, i redsel for at Halo skulle "Call of Duty-fiseres". Halo har alltid vært et run-and-gun skytespill, så bekymringene var begrunnet, men fullstendig unødvendige. Det nye aim-down-sight-systemet (ADS) fungerer smertefritt og presist, og det er like enkelt som alltid å sikte uten ADS for de som likevel foretrekker det, og det å veksle mellom de to er sømløst.
Jeg må dog nevne at å bruke ADS med Assault Rifle er meget, meget godt. For å kompensere for dette har descoping vendt tilbake. Dette betyr at du faller ut av siktet om du blir beskutt, og må derfor sikte inn på nytt. Her gjelder det å holde hodet kaldt!

343 Industries var forsiktige med Halo 4. Med Halo 5 flekker de tenner, og jeg liker det. De vet hva de driver med (MCC-lanseringen til tross), og det er ingen andre jeg heller vil ha bak rattet på Halo-sagaen. Om Halo 4 var forretten, så har jeg definitivt nettopp prøvesmakt hovedretten.