The Last Guardian

Vi har skrevet forhåndsomtaler om The Last Guardian flere ganger før, sist gang i september 2010. På den tiden var kreativ leder Fumito Ueda sikker på at de skulle få ferdig spillet innen julefeiringen året etter, til Playstation 3. Det skjedde ikke. Faktisk skulle det ta fem år før vi fikk se spillet igjen. Mange håpet på det, men de færreste følte seg sikre på at spillet ville dukke opp på Sonys E3-konferanse.

Til de flestes overraskelse var det imidlertid nettopp dette som skjedde. Når det er sagt har naturligvis endel skjedd i mellomtiden. Plattformen er byttet til Playstation 4, Ueda har takket for seg og slippdatoen er flyttet frem til 2016. Håper de i hvert fall. Gameplay-demonstrasjonen som ble vist virket solid, så forhåpentligvis er det mer hold i ambisjonene om lansering innen halvannet år denne gangen. Det er også betryggende at Uedas nye studio Gen Design fortsatt er involvert i utviklingen som en slags støttespiller. Faktisk var han tilstede da vi ble invitert til en utvidet versjon av demonstrasjonen bak lukkede dører på Los Angeles Convention Center.

Vi la tidlig merke til hvor tett opptil den opprinnelige visjonen spillet fremdeles ligger. Dette er et tema vi hadde diskutert tidligere på dagen med Shuhei Yoshida fra Sony Worldwide Studios. Han kunne fortelle at nærheten til kildematerialet har med Uedas fremgangsmåte å gjøre. Ueda pleier nemlig å sette sammen en slags video som viser visjonen, som man deretter har som en mal. Dette ble også gjort for Ico og Shadow of the Colossus, hvis ferdige produkter også lå tett opptil visjonen.

Denne gangen handler historien om en ung gutt og hans gigantiske kjæledyr, som er en slags blanding av katt, hund og fugl i designet. Navnet er Trico, og i adferd minner han mest om en forvokst hund. han klør seg bak ørene og følger kommandoene til unggutten. I hvert fall mesteparten av tiden. Det er ikke snakk om en topptrent utstillingshund, men man får umiddelbart inntrykket av at gutten og Trico er bestevenner som alltid stiller opp for hverandre.

Dette gjelder i hvert fall litt ut i historien, da vi får vite at demoen fra konferansen er hentet fra ca. en tredjedel ute i spillet. Gutten og Trico har da allerede etablert et slags bånd, og Trico er ikke fremmed for å følge kommandoer. Han setter også pris på at unggutten klatrer opp på ryggen hans for å fjerne noen spyd han tydeligvis har pådratt seg før demoen startet. Sekvensen der gutten fjerner spydene bunner ut i en vakker scene mellom de to, på tross av enkelte visuelle problemer med pelsen til Trico. Problemene var av typen man på godt norsk kalles clipping, altså at ting på en måte går inn i hverandre, men dette var også det eneste visuelle problemet vi så underveis. Totalt sett ligger PS4-versjonen naturligvis et godt stykke foran det opprinnelige PS3-spillet, med vakre partikkeleffekter og detaljerte teksturer. Utviklerne avslører at de tekniske begrensingene var en av grunnene til å flytte hele prosjektet over på PS4, da den gamle konsollen ikke hadde krefter nok til å realisere visjonene deres.

Hvis du har eid en hund noen gang er det lett å føle en tilknytning til Trico. De store øynene hans virker fremmede, men samtidig også kjente og fulle av personlighet. Man får umiddelbart lyst til å ta vare på det digre dyret, og man får en klump i halsen bare ved tanken på å skulle miste Trico. Den tanken faller likevel naturlig idet man sier til seg selv: "Du vet at Trico kommer til å dø på slutten, ikke sant?" Han kommer garantert til å måtte ofre seg for deg." Vi skal ikke se bort fra at dette kan bli utfallet, men forhåpentligvis vil reisen frem til dette tidspunktet gi oss rikelig med vakre øyeblikk å se tilbake på.

Selv om Trico og gutten fikk mesteparten av rampelyset passet Ueda på å nevne at stedet der man befinner seg, og omgivelsene man har rundt seg, også spiller en viktig rolle. Han snakket mye om vertikalitet og høyder, og man skulle ikke gå langt før man oppdaget at dette er en farlig verden. Man beveger seg over broer og hopper over mindre gap, og stort sett vil ett eneste feilskjær føre til et fall i døden. Ueda påpeker at spillet er designet på denne måten får å øke den "psykologiske stressfaktoren" spilleren føler, samtidig som det styrker båndet mellom de to hovedpersonene.

Utviklerne var også ivrige på å understreke at alt som skjedde, skjedde i sanntid. Det går an å bomme når man hopper mot Tricos hale for å redde seg selv (mens broen du stod på kollapser), og noen av disse situasjonene har flere potensielle utfall.

I denne situasjonen var Trico veldig god å ha, og samhandlingen mellom de to kan i grunnen oppsummeres med to enkle kommandoer. Du kan be Trico følge etter deg, eller be ham bli værende der han er. Samtidig er ikke Trico en nikkedukke som følger hver minste instruks, og man er avhengig av å bygge opp båndet mellom de to vennene underveis. Dette går til en viss grad av seg selv, men det skader selvsagt ikke å ta seg tid til å klappe Trico i ny og ned, for å vise ham litt kjærlighet. Da b.lir han glad i deg, og får lyst til å redde deg hvis det viser seg nødvendig.

Reisen til The Last Guardian har vært lang, og vi må innrømme at vi var iferd med å avfeie hele prosjektet før E3 i år. Nå stiller imidlertid ting seg helt annerledes, og vi ser nok en gang frem med store øyne mot lanseringen. La oss håpe den turbulente perioden er over nå, slik at spillet vi har ventet på i fem år faktisk får gleden av å bli lansert i løpet av 2016...