I Japan har Square’s serie ingen likemann. Giganten har i mer enn et tiår, skapt de mest visuelt imponerende og fascinerende rollespill. Alt kulminerte i Super Nintendo dagene, da firmaet skapte perler som Final Fantasy VI, Secret of Mana og Chrono Trigger. Siden har Square forlatt Nintendo til fordel for Sony, og firmaet har på deres PSOne kunnet se intet mindre enn tre kapitler av Final Fantasy, som alle har hatt skyhøye salgstall. Nå er turen kommet til PlayStation 2 og dermed også mange flere krefter og ikke minst muligheter.

GameReactor har fått fingrene i en tidlig utgave av den europeiske versjonen, som forhåpentlig snart kan nytes i sin helhet, men som i hvert fall følger med den snarlige ny-utgivelsen av Final Fantasy VI i demo form og dermed gir fans, en første kikk på et av de mest etterlengtede spillene på flere år. I både USA og Japan har spillet vært ute en stund og som alltid har Square slått rekorder og ser ut til å slå enda fler.

Alt er mer imponerende
Motsatt tidligere episoder kommer Final Fantasy X i 100% 3D. Omgivelsene overfylles med flotte farger og detaljer - noe som gjør det vanskelig å ikke tro at det er snakk om CG sekvenser og pre-renderte bakgrunner. Men det er faktisk polygoner. For fans vil det også, til å begynne med, være vanskelig å vende seg til at sine helter faktisk snakker. Square har nemlig latt helter og viktige personer i spillet få en stemme. Disse ivaretas av mindre kjente amerikanske talenter, som faktisk klarer det skikkelig bra. Musikk, gameplay og generell feeling er det samme. Final Fantasy serien er ikke synderlig anderledes i sitt tiende utspill, når vi snakker stil.

Hektisk start
Det hele starter naturligvis helt i hundre. Under en Blitz Ball turnering, angripes byen du bor i, av en ukjent kraft kalt Sin. Sammen med din venn og læremester Auron starter du i byen med de mest elementære former for kamper. Systemet er fortsatt turbasert, men det er mulighet for mye flere nyanser i hvordan og hvor hardt du angriper. Nøyaktig som i Konami’s utallige Bemani titler handler det om timing. Noen ganger handler det bare om å plassere en kule innenfor et visst område, mens det andre ganger krever, at man kan huske en bestemt kombinasjon av bevegelser. Dette gir spillet et mye mer dynamisk system, hvor det å angripe også krever, at man kan bruke en joypad og tenke raskt.

Summon angrepene er også tilbake i storslått form. Hvis man var henrykt over dem tidligere, så kan man renge med å måtte plukke opp kjeven fra gulvet, etter å ha kikket nærmere på det siste utspillet. De er ganske enkelt så overdådige og fantasifulle, at tidligere opplevelser nå virker som ti øres kinaputter og frusere. Det er vanskelig å si om historien er like god som i Final Fantasy 7 eller elendig som i Final Fantasy 8, men inntil videre heller GameReactor til det første.

Det siste og antagelig mest oppsiktsvekkende er, at man ikke lenger stiger i gradene ved å mørbanke monstre og andre vesner. Ved hjelp av et Grid, skal man nå planlegge hva og hvordan karakteren sin skal utvikle seg. Vi har enda ikke kastet oss inn i denne featuren fult og helt, så det er vanskelig å si om den er med på å fornye genren.

Kan de skvise ut mer?
GameReactor har naturligvis lagt merke til, at mange begynner å gå lei av serien. Bare virkelig interesserte fans venter fortsatt på spillet med lengsel. Flere mener til og med at Square nå bare fyller serien med flott grafikk og etterlater gameplayet på gulvet, men etter å ha brukt en del tid i selskap av siste episode, kan vi med ro i stemmen si, at Final Fantasy X på alle måter virker som et både gjennomført og tiltrekkende produkt. Hvis man forventer seg at serien skulle skifte fokus, eller endre seg vesentlig, så er Squares suksess-serie kanskje feil sted å lete. Den er like spikra som EA’s bugnende katalog av årlige sportstitler.

Grafikken, lyden og gameplayet går opp i en høyere enhet og bare en mer intensiv omgang testning vil vise, om spillet kan fortsette å holde dette høye nivået. Square har i hvert fall fylt spillet med så mange finurligheter, at vi allerede nå med sikkerhet ikke kan beskylde det for å være en trist klone av tidligere utgivelser.