Tide of Mind Jeg er trommeslager i det Oslo/Akershus baserte Hard Rock/Metal bandet, Tide of Mind. Den 12. juli slapp vi ut vår selv-titulerte debut album, en drøm gått i oppfyllelse. I en periode på 3 år skrev, produserte og spilte vi inn sangene hjemme hos oss selv, hvor vi der av sendte filene over til en Mixer i USA ved navn Jeffro. Det kostet litt, men var fortsatt et billigere og mer frittflytende alternativ enn å booke studioplass. Når alle sangene var ferdigstilt, kunne endelig eventyret vårt begynne.

Hva enn folk skulle mene om musikken vår, så er jeg fortsatt fantastisk stolt over albumet jeg har vært med på å skape. Som nevnt tidligere, så er dette en drøm som endelig har gått i oppfyllelse. Jeg håper ikke dette er slutten på noe stort, men begynnelsen på ett nytt liv som profesjonell musikker. Vi har vært kritiske med oss selv, og føler vi har levert ut et album som overrasker og omfavner mange typer Hard Rock elskere. Jeg anbefaler å bruke litt av tiden deres til å lytte.

Lenker

Om du er skeptisk, eller har dårlig tid, så har vi laget en promo video på ett minutt som inneholder små klipp fra (nesten) alle sangene på plata. https://www.youtube.com/watch?v=nRtcZlRNDFs

Er du mer hypp på å høre igjennom en full låt, anbefaler jeg å sjekke ut sangen 'In my Head' - en sang vi slapp ut som single nr. 2. Det er den mest kommersielle sangen på plata med ett Metlliaca inspirrert hoveddriv og et refreng alle kan synge med på! Klikk her for link

Kanskje du liker litt mer fart og tyngde? Ikke tvil, for vi har noe for deg også! Sangen 'In the Aftermath' er den raskeste, tyngste og mest tekniske sangen på plata. Den er lang, og er delt opp i flere brutale deler. Klikk her for link

Hvis du er villig til å hoppe rett ut i det, er albumet lagt ut i sin helhet på alle mulige plattformer! Youtube Spotify iTunes Facebook

http://tideofmind.com/

Setter pris på respons i kommentarfeltet under.

- Eivind Skogheim, Tide of Mind.

Jeg kan ikke ha vært mer enn 3-4 år når jeg og min eldre bror fikk vår Nintendo 64 en julaften sent på 90-tallet. Jeg var veldig ung, og det er en god stund siden, men jeg har fortsatt statiske bilder plantet opp i hjernen min fra den jula.

Wave Race og NBA Hangtime var spillene som fulgte med, og mine første stunder som konsollspiller kunne vell egentlig ikke startet så mye bedre enn det. Dette er to spill jeg, så vell som min bror, fortsatt kan sette oss ned med den dag i dag uten at underholdningen føles ut-datert eller passé (det er morsomt å skrive to ord som betyr det samme for da ser jeg smartere ut). Det er nemlig veldig lite som kan danke ut personligheten til Nintendo 64 spill, de er noe helt eget. Det var kanskje en litt shady periode rent teknisk sett, men de kantete polygonene har sin sjarm. Bølge fysikken i Wave Race imponerer meg like mye i dag som den gjorde i 97, kanskje enda mer. Uansett, dette var starten på noe stort. Ikke bare var Nintendo 64 den første konsollen jeg eide (med unntak av Gameboy Color), men det var startpunktet på en hobby som aldri tok, og som aldri kommer til å ta slutt. Nintendo har vært med meg hele veien, og jeg har ikke tenkt til å forlate dem med det første.

Opp i gjennom Nintendo 64 sin levealder dukket det opp mange kjente og ukjente perler. Det er morsomt å tenke tilbake på hva slags spill man kjøpte, for vi hadde vell strengt talt ikke noen guide-line på hvilket spill som var "best" og hvem som man skulle holde seg langt unna. Det gikk mye i å låne spill fra bekjente og i å teste ut nye up and comming titler hos nærmeste coop-mega. Et av de spillkjøpene jeg husker minst av, men som i ettertid har gjort mest inntrykk på meg er Snowboard Kids 64. Jeg har ved flere anledninger nevnt min kjærlighet for dette spillet og at jeg nærmest aldri har møtt en person som liker dette spillet like mye som meg, eller som i det hele tatt har hørt om det. Et av de mest spørrende spillkjøpene jeg gjorde var "Tigger's Honey Hunt". Et 2,5-D Ole Brum platform spill der hovedpersonen er Tigergutt. For all del, ikke et fullstendig dritt spill, men jeg kan ikke huske min motivasjon rundt å absolutt måtte kjøpe nøyaktig dette spillet. Jeg kjøpte det til og med for mine egne penger!

Jeg regner med at flere Nintendo 64 eiere er enig med meg i at joysticken på den latterlig kule alien spaceship Nintendo 64 kontrolleren ikke var av ypperste kvalitet. Om det så var de absurde dra-kamp minispillene i Mario Party 1 eller de intense kampene i Super Smash Bros. vet jeg ikke, men i konsollens siste levetid var absolutt alle kontrollene våres komplett utslettet. Spakene henger like dystert og slapt nedover som penisen til en over gjennomsnittlig gammel mann som for livet sitt ikke klarer å "få den opp" lenger, og dette gjelder alle 4 kontrollene vi eide.

R.I.P Gul Nintendo 64 kontroller R.I.P Grønn Nintendo 64 kontroller R.I.P Svart Nintendo 64 kontroller R.I.P Vanlig farget Nintendo 64 kontroller

Jeg kunne godt skrevet 90 paragrafer til om mine minner fra Nintendo 64, men jeg er lei av å skrive og jeg har fortsatt ikke kommet til noe poeng. Hvis det er noe DU SOM LESER AKKURAT NÅ HEEEI skal få ut av denne bloggen, er det at Nintendo 64 er min favoritt konsoll gjennom tidene. Ikke på grunn av de nå ut-daterte videospill opplevelsene, men fordi den var med på å forme meg som et menneske. Her er en liste over ting jeg hadde lyst til å skrive om, men som jeg ikke fikk tid til fordi verden er urettferdig og rævva:

- Månen i Majoras Mask er KJEMPE SKUMMEL - 007 Goldeneye er tidenes mest oppskrytte skytespill, og multiplayeren var aldri så bra som alle skal ha det til. - *300 linjer om hvorfor Snowboard Kids er det beste spillet i hele verden* - Mario Kart 64 er det dårligste Mario Kart spillet i serien (med unntak av Super Mario Kart) - Nintendo 64 generasjonen er min favoritt periode for spillmusikk - Jeg er overbevist om at jeg i en tid var verdens beste i både Lego Racers og Pokemon Puzzle League - Super Mario 64 < Super Mario 64 DS

Jeg forventet ikke mye ut av musikkåret 2014, men det har levert ut utrolig mange solide album. Det ble veldig hektisk de siste månedene ettersom jeg hadde mye å fange opp igjen, så det er derfor denne listen kommer litt ut i 2015. Det er fortsatt noen album jeg gjerne skulle fått hørt før jeg skrev dette innlegget, men jeg føler meg ganske sikker på mine valg. Dette er en definitiv liste over mine 5 favoritt plater fra 2014!

5. EPICA - The Quantum Enigma EPICA står med dette albumet frem som et av symfonisk-metals største utøvere! Det er kjent og kjært, men skrudd opp til 11. De har blitt flinkere sangskrivere og utviklet en sound som er deres egen. Det er kanskje elementer her som lignende band utnytter seg av, men ingen kommer like høyt opp på rangstigen som EPICA. Det er vakkert, til tider brutalt, men alltid like fokusert.

Hør sangen 'Essence of Silence' ved å trykke her

4. Siri Nilsen - Skyggebokser På fjerde plass ligger listens sorte får. Siri Nilsen er en artist jeg har vært kjent med lenge, men det var ikke før jeg leste en VG anmeldelse jeg valgte å ta det neste skrittet. Jeg gjorde et impuls kjøp, og det skulle vise seg å være den beste beslutningen jeg har tatt i hele år! Jeg har lenge lett etter noe som er totalt annerledes fra hva jeg ellers hører på, og det er bare bonus poeng at det er en norsk artist. De instrumentale arrangementene er alltid holdt veldig simple, men stemmen til Siri bærer sangene hele veien igjennom. Det er noe skjørt ved den, men samtidig er den så utrolig kraftig. Den griper tak i sjelen min og låser meg fast gjennom hele plata. Prikken over i'en er den mesterlige poesien hun får frem. Lyrisk er dette noe av det sterkeste jeg har sett av en norsk artist. Selv om plata generelt sett har blitt godt mottatt av norske kritikere, føler jeg henne fortjener mye, mye mer.

Hør sangen 'Passasjer' ved å trykke her

3. Sabaton - Heroes Det går liksom aldri feil med Sabaton. De vet hva fansen vil ha, og fansen vet alltid hva de får. Men selv tatt dette i betraktning, så er det imponerende hvor solid dette albumet faktisk er! I mine øyne er dette det beste har gitt ut per dags dato. Ved tidligere utgivelser har jeg for det meste holdt meg til singlene og vært fornøyd med det. Dette er det første Sabaton albumet jeg har elsket fra start til slutt! Det er vanskelig å si hvorfor, men alle elementene som Sabaton utnytter seg av er spikret fast og polert på sitt beste i 'Heroes'. Sabaton spiller det jeg liker å kalle Melodi Grand Prix metal, og jeg mener det med beste intensjoner. Her er det allsang og god stemning for alle penga! Det er umulig å ikke leve seg inn i bandets krigshistoriske tekster og fokuserte puls-driv. Svenskene kan metal bedre enn noen andre her i Skandinavia, og Sabaton er et prakteksempel på det.

Hør sangen 'Ressist and Bite' ved å trykke her

2. Machine Head - Bloodstone & Diamonds Helt siden bandet slapp ut plata 'The Blackening' i 2007, har de stått frem som et av de fremste innenfor groove og thrash metal. Bandets forrige utgivelse, 'Unto the Locust' er et av mine absolutt favoritt plater noensinne, så dere kan tro at mine forventninger var over gjennomsnittlig høyt. Det tok noen runder med fulle avspillinger, men når det først satt, satt det dypt! Med unntak av et par unødvendige låter, er dette et album som fra start til slutt holder nivået oppe. Rob Flynn er en unik frontmann med en helt unik måte å synge på. Det er røft og aggressivt, men samtidig veldig emosjonelt og til tider veldig melodisk. Han har en perfekt balanse i stemmen som komplimenterer det imponerende drivet som Machine Head stadig vekk mestrer. Det når kanskje ikke like høyt opp som 'Unto the Locust' i mine øyne, men det er farlig nærme til tider!

Hør sangen 'In comes the Flood' ved å trykke her

1. HAKEN - Restoration EP Jeg lagde en lignende liste i slutten av 2013 der hvor HAKENS studioalbum 'The Mountain' landet på en 3.plass. Når jeg ser tilbake på listen, angrer jeg på at jeg ikke plasserte det på første plass. HAKEN har de siste par årene rukket å bli det nye store innenfor Prog Rock/Metal sjangeren, og det er ikke uten grunn. Restoration er ikke et fult album, men en EP (Extended Play) med 3 sanger basert på demoer de gav ut i 2007. I stedet for å pusse opp demoene med litt bedre lydkvalitet og mix, har de valgt å gå fult ut og forandre nesten alle sangene til å stå mer på egne bein, og være fult oppdatert til bandets alltid utviklende lydbilde. Og dere skal bare vite; HAKEN er i en klasse for seg selv! Det er helt latterlig hva disse gutta får til! Med bare 3 sanger, utklasserer de ALT som har kommet ut dette året - og så litt til. Den siste sangen på EP'n, 'Crystallised' er en 19 minutters epic som overgår alt jeg har hørt i år. Det er spesielt i midtseksjonen, hvor alt stopper opp og en helt latterlig awesome acapella seksjon tar plass med en instrumental seksjon like etterpå som fyker unna i en rasende fest av alt som er Prog! Jeg får gåsehud HVER eneste gang! De to første låtene på EP'n er også noe for seg selv. Åpningssporet, 'Darkest LIght' er en intens låt som aldri mister fokus uansett hvor mange taktskifter og heseblesende gitar/keyboard onani som foregår. Låt nr. 2, 'Earthlings' er en mer atmosfærisk flytende og melankolsk låt som viser frem en av HAKENs mange sider. Her også mister aldri sangen fokus. Den er like vakker hele veien igjennom. Vokalist Ross Jennings har en av de mest unike stemmene innenfor prog sjangeren. Veldig dimensjonal, skjør og akkurat passe røff når det trengs. Han har utviklet seg stort, og er en av mine absolutt favoritter.

Det er vanskelig å beskrive hvor mye jeg elsker HAKEN (og denne utgivelsen) uten å ta helt av. Jeg har ikke hatt en slik reaksjon til et band siden Dream Theater. Og mens vi er inne på det; Jeg er helt genuin når jeg sier at HAKEN kommer til å bære fakkelen for Dream Theater hvis de i nærmeste fremtid skulle legge opp eller noe annet skulle skje med dem. HAKEN har satt seil for en storslått karrière, og det ser ikke ut som noe kommer til å stoppe dem. Det ryktes om et album i 2015, og jeg er mer spent enn noengang!

Hør sangen 'Darkest Light' ved å trykke her Hvis du har 20 minutter å sløse bort, trykk her for å høre sangen 'Crystallised

Musikksmak er som et rumpehull. Alle har en, og alle sine stinker. I stedet for å pirke på hva som er galt med min liste, er det mye mer praktisk og skrive en kommentar der hvor du deler dine favoritt øyeblikk fra musikkåret 2014. Det er alltid interessant å høre om andres musikksmak, så ikke vær beskjeden!

2013 har vært ett hektisk musikk år. Ikke bare har noen av mine absolutt favoritt band kommet med noen fantastiske plater, jeg har også måtte gå igjennom diskografier av band jeg tidligere ikke har hatt tid til å utforske. Noe av dette har nok ødelagt det faktum at mye av musikken jeg har hørt på i år ikke er fra år 2013. Men nå er det på tide å hedre mine favoritt utgivelser fra dette året!

5. Bad Salad - Puzzled EP: Bad Salad startet som et Dream Theater tribute band som ga ut utrolig vellagde covers på Youtube. I 2012 tok de kreativiteten til seg og kokte opp en vellykket original utgivelse ved navn Uncivilized. Men i år tok de ett lite steg tilbake og satte sammen en EP i stedet, uten at dette har stor betydning for sluttproduktet! Hvis vi ser bort i fra de åpenbare assosiasjonene til Dream Theater, finner vi en bunnsolid prog-metal utgivelse som med bare 3 sanger klarer å fylle inn et stort tomrom i musikk hjertet mitt. Det er denne type prog jeg lengter mest etter, og er en soleklar anbefaling til deg som er er glad i Dream Theater og den type prog!

http://www.youtube.com/watch?v=lZALLKXd4uo

4. Amadeus Awad - Schizanimus: Jeg har egentlig aldri vært borti denne artisten utenom denne EP'n. Gavin Harrison, en av mine absolutt største tromme idoler er trommeslager på utgivelsen, og jeg ville nok aldri lyttet igjennom den om det ikke var på grunn av dette. Dette er en fantastisk atmosfærisk EP, en med sjel og dybde. Dynamikken er helt enestående! Amadeus har en vanvittig skjør stemme som legger til elementer av dyster atmosfære, og trommeslager Gavin Harrison legger til mesterlige lag med dynamikk og groove. Han viser enda en gang hvorfor han er en av verdens mektigste. Jeg vet kanskje ikke så kjent med Amadeus Awad, men jeg er ikke i tvil om at dette er en helt fantastisk utgivelse!

http://www.youtube.com/watch?v=m2xzuplZE2E

3. HAKEN - The Mountain HAKEN er helt klart gullkornet i mine nye oppdagelser i år! Dette er ett band som endelig har fått noe av den anerkjennelsen de fortjener, men det er fortsatt ikke bra nok. HAKEN er ett prog band fra England og er etter min mening de neste store flagg bærerne for moderne progressiv rock/metal! The Mountain er en eksemplarisk utgivelse uten like! Vokalist Ross Jennings har en veldig lys og unik stemme. Han benytter ofte falsett teknikken, og det er det få vokalister som virkelig kan kjøre igjennom som en hoved gimmick. Den instrumentelle biten av plata varier alt fra rolig, stemningsfylle piano segmenter til hardbarka prog trøkk med tempo skifter og morsomme strukturer. Enkelte steder implementerer de til og med litt jazz elementer og Queen-typ harmonier, ikke dårlig! The Mountain er en reise fra start til slutt og går igjennom en rekke emosjoner. Av alle band jeg lister opp, er det HAKEN som virkelig fortjener det mest. Med The Mountain som deres tredje album, er HAKEN nå på god vei til å starte en liten revolusjon.

http://www.youtube.com/watch?v=kr_gROZmTtA

2. Trivium - Vengeance Falls Mange vil nok være uenig med meg, men det får så være. I mine øyne er Vengeance Falls ett av Triviums aller beste prestasjoner til nå! De har klart å kombinere alt Trivium inn i en og samme plate. Vokalist og rytme gitarist Matthew Heafy har nå med litt hjelp av Disturbed Vokalist, David Draiman virkelig utviklet sin stemme til å bli noe helt unikt, og dette utnytter de godt. Vengeance Falls har kanskje gått litt bort fra skriking og fokusert mer på ren vokal, men i motsetning til bandets 2006 utgivelse The Crusade fungerer dette til det beste for dem! Produksjonen er fyldig, låtene fokusert og melodiene catchy som faen. Mer skal ikke til.

http://www.youtube.com/watch?v=tWaye_eG1e8

1. Dream Theater - Dream Theater (Self Titled) Gode Gud, du har hørt min bønn! Vente tiden på Dream Theater's nyeste plate var ett rent helvete, og sannelig ikke om gutta innfridde mine forventninger så til de grader! Dette er en plate sent ned fra himmelen og som vi 'dødelige' har blitt velsignet med! Bandets self titled kombinerer det tunge prog drivet med sanger som The enemy Inside og instrumentalen Enigma Machine - med vakre og store melodiøse mesterverk som The Looking Glass og The Bigger Picture! Avslutt det hele med en storslått 20 minutters epic, Ilumination Theory, og du har et album som definerer hva bandet er den dag i dag! Med Mike Mangini endelig en del av skrive prosessen blir vi også tildelt enkelte dynamikk forandringer og brain twisting matematiske sekvenser. Jeg var ved første omgang litt skuffet over sang lengdene. Jeg var blitt veldig vandt til sanger som slipper seg løs i lange instrumentale partier som gjorde visse sanger ekstremt lange. Her har dem gått litt tilbake til tidlig 90-talls Dream Theater der sangene er litt mer konsis og fokuserte, noe som jeg har lært å sette pris på.

http://www.youtube.com/watch?v=RoVAUUFjl0I

Det sto mellom Dream Theater og Trivium om hvem som skulle toppe årets liste. Jeg visste ikke hvordan jeg skulle velge mellom disse to. Trivium's Vengeance Falls er nok et av de albumene jeg har lyttet igjennom flest ganger i løpet av det siste halv året, men Dream Theaters plate er den som til syvende og sist gjorde det største inntrykket på meg. Blandingen mellom den store hypen og at de faktisk leverte så til de grader fastslo mitt valg. Dream Theater - Dream Theater er min favoritt plate fra i år!

Ettersom 2013 har vært ett hektisk musikk år for meg, er det antakelig masse musikk jeg enda ikke har hatt tid til å lytte til, eller ting jeg enda ikke har oppdaget. Derfor ønsker jeg at dere legger ut egne lister på album som dere har hatt store tilknytninger til i år! Anbefal gjerne musikk spesifikt til meg hvis du ser at du har delvis lik musikksmak som jeg har.

Hva skjer når Trivium får hjelp av en av de største frontmennene i dagens heavy metal miljø? Vengeance Falls...

Når Trivium i 2011 slapp ut In Waves vant de meg over. De ble plutselig ett av mine største idoler innenfor moderne amerikansk heavy-metal, og er for meg en av de få bandene innenfor denne sjangeren som skjønner hvordan det skal gjøres. Det var kanskje ikke et populært valg, men In Waves var for meg plata som definerte bandet. This, no more.

De sparer ikke på kruttet og begynner plata med en eneste gang. Her er det ingen tid å sløse bort! Brave This Storm skal starte opp en circle pit, og det uten å nøle! Det er en kraftbombe av en thrash låt med kjapt, tungt driv og synkoperte riff. Det er en fantastisk sang å begynne med. Brave this Storm gjennspeiler veldig godt hvilken retning bandet har valgt å gå denne gangen. De fleste Trivium fans vil nok merke at bandet har valgt å fokusere mer på aggressiv-clean synging og valgt litt bort å fokusere på brøling. Men ingen grunn til å tvile, vokalist/rytme-gitarist Matthew K. Heafy har utviklet en såpass god sangstemme at man så vidt merker denne lille komprimeringen!

Dette kan vi til dels takke David Draiman, bedre kjent som "Han derre skalla fyren i Disturbed som lager rare dyre lyder" for. David var mektig imponert over bandets forrige skive In Waves og bestemte seg for å ville produsere den neste skiva. Trivium var allerede kjent med David og var fan av hans tidligere prosjekter, så de svarte ja uten å nøle. Måten fans har valgt å reagere på dette valget er interessant for å si det mildt. Der noen valgte å gi David en sjanse, valgte andre å påstå at han allerede har ødelagt Trivium for godt. De insisterte med en gang singelen var ute at de kunne høre Matt Heafy ligne på David med en gang og at Trivium nå kom til å høres helt likt ut som Disturbed (de har tydligvis aldri hørt på Disturbed før).

Jeg kan ikke være annet enn uenig. For meg høres det ut som David virkelig har fått frem det beste i ikke bare Matt, men også hele bandet. Han har vært et viktig virkemiddel og en god støttespiller, og får denne plata til å høres så bra ut som jeg mener den gjør. Trivium har blitt utrolig mye mer flinkere til å legge inn fengende hooks og vokal melodier uten å komprimere for mye av hva bandet har stått for. Vengeance Falls viser kanskje ikke frem nye sider av bandet, men de beviser at de har lært mye. Jeg kjenner allerede bedre til tekstene og vokallinjene på denne plata enn jeg noen gang har gjort med Trivium's forrige utgivelser. Det sier litt. Produksjonen er også smell feit. Trommer og bass er høyt prioritert, noe jeg alltid setter pris på, og gitar tonen har den definerte Trivium stilen vi har kommet til å elske. Det er en produksjon som holder like høyt som In Waves, bare litt renere og litt høyere. Med andre ord; Helt perfekt.

Konklusjon: Jeg prøver som regel i mine musikk anmeldelser å mene mye uten å røpe for mangt, og skrive lite konkret om hver enkelt sang uten å være for vag. Om du er i tvil: Dette er en plate som alle Heavy Metall entusiaster burde høre - Trivium fan eller ei. Om du ikke var fan av In Waves er det kanskje ikke så mye som vil vinne deg over her heller, men Vengeance Falls er for meg det beste Trivium noengang har gitt ut (Oh, he did not just say that!?). Å joda, jeg står for det jeg sier og blåser i hva den generelle folkemassen vil mene. Med høyt trøkk, fantastisk driv og ubeskrivelig catchy vokal melodier har Trivium klart å overgå seg selv enda en gang. Vengeance Falls føles ut som Trivium's skivebom The Crusade fra 2006, bare denne gangen faktisk bra - og vell så det.

9/10

Hør på albummet her! (Spotify)