Som min forrige blogg antydet, var jeg da på nippet til å flytte til Australia for en liten periode. Nå, ca. fire måneder senere, er perioden faktisk over.

Det er med tungt hjerte jeg i morgen setter meg på flyet hjem til Norge. (Med seks timers mellomlanding i Bangkok) Til sammen er det faktisk ca. 25 timers effektiv flytid (!!?) Skulle ønske det fantes flyselskaper som lot passasjerene jobbe som flyverter, sånn at jeg slapp av sitte bom stille hele turen. For det er faktisk helt grusomt.

Men over til hovedpoenget her, som er selve oppholdet. De siste månedene har jeg gjort sykt mye rart. For eksempel har jeg vandret rundt i Australias villeste villmark. Dette innebar soving rett på bakken under åpen himmel, mye innsekter, slanger, skorpioner, ville kamlere, hester, kuer, kenguruer, wallabies osv. Her fikk jeg også se Uluru, som er urbefolkningens største åndelige kjennemerke. Jeg har også testet utelivet i en av Australias livligste byer, som også har vært mitt hjem disse månedene. Nemlig Sydney. Sydney er en fantastisk by. Her finnes alt. Det er en perfekt blanding av storby, og strender, som gjør at byen aldri føles for stor og voldsom, slik andre storbyen kan gjøre.

Mye tid har også gått med på gjentatte tapre forsøk på å lære seg surfing. En kunst som viste seg å være, vel, en kunst. Med andre ord var jeg stort sett som en vaskeball i en diger vaskemaskin. En vaskemaskin som tidvis hadde haier på besøk.

Jeg har også økt min interesse for trening mens jeg har vært her nede. Jeg har trent på gymmen til John Terilli, som tidligere har vunnet Mr. Universe. En sykt skummel fyr, som ikke gjør annet enn å vandre rundt i lokalene og skule stygt. Jeg tror han fortsatt lider litt av anabolt sinne. Hvis det er noe som heter det? Jeg har faktisk bestemt meg for å bli personlig trener. Ikke fordi det nødvendigvis er så utrolig mye penger å tjene på det, men fordi det er det jeg liker å drive med. Utrolig deilig å finne ut sånt!

I tillegg til masse annet gøy, har jeg også gått på skole her nede. Og skolegården var STOR. Med ca. 49 000 elever var Campusområdet større enn mange norske byer. Og oppå det hele ligner skole på Hogwarts fra Harry Potter. Ganske kult.

Vel, det var en liten titt på mitt liv i Australia. Dette er virkelig et sted jeg vil anbefale andre å dra til! Og om du noengang lurer på noe angående å dra dit, ikke nøl med å kontakte meg. Jeg svarer gledelig på spørsmål :)

Under følger en noen få av de mange bildene jeg har tatt i løpet av turen, pluss et fryktelig kult surferboy-bilde av meg selv!

Sist gang jeg trakk frem tastaturet her på Gamereactor, fortalte jeg om min hittil største, mest krevende oppdagelsesreise, som gikk fra Holmestrand til Kristiansand. En tur på omlag 33 mil, hvor fremkomstmiddelet mitt var en tråsykkel.

Tiden har gått, mitt neste eventyr står for tur, og om ca. 30 dager drar jeg til Australia. Rettere sagt Sydney. Denne gangen lar jeg dog sykkelen forbli hjemme.

I Sydney skal jeg tilbringe 4-5 måneder, litt avhengig av hvor mye penger jeg har mot slutten av oppholdet. Der skal jeg studere internasjonal markedsføring på University of Sydney. Det kommer til å bli litt av en overgang å gå fra en skole med omlag 500 elever, til University of Sydney, der det er 49 000 (!!!!) studenter og over 3000 ansatte. Sweet Jesus Babylord, det er faktisk fem ganger så mange mennesker som det bor i byen jeg kommer fra.

I Sydney skal jeg bo i en leilighet med to andre nordmenn som jeg fant på Facebook. Leiligheten ligger ca. 1 km fra skolen, en halvtime fra Bondi beach, en halvtime fra operahuset, og vegg i vegg med treningsstudioet. Dette passer meg perfekt! I tillegg foregår all undervisning på norsk, og er i regi av Høyskolen i Telemark og Gateway College.

Jeg er fortsatt usikker på om det er en bra eller dårlig ting at studiet er på norsk. Jeg velger allikevel å tro at jeg kommer til å være såpass mye med australiere at jeg kommer til å lære store mengder engelsk. Det er jeg faktisk sikker på at jeg kommer til å gjøre.

Frem til da går tiden med på å spare alt jeg har av penger. Jeg begynner virkelig å glede meg nå!

Hvordan står det til med dere? Ha dere noen store reiser foran dere? Eller andre opplevelser dere gleder dere til?

Skolen er forresten utrolig kul (Se bildet). Ligner nesten på Hogwarts. Nesten.

Da jeg var ca. 13 år gammel fattet jeg plutselig en stor interesse for lyd, noe jeg i stor grad kan takke min lydgale far for. Jeg startet å spare, og har bygd på anlegget mitt siden.

Ved juletider i fjor gikk anlegget fra stereo til surround, og nå er endelig hele smæla på plass! Fronthøytalere, bakhøytalere, center, subwoofer og ikke minst tv'en som jeg gikk til innkjøp av her om dagen.

Når det gjelder valg av høytalere, har valget inntil videre falt på Cerwin Vega, og det angrer jeg ikke et sekund på. Her har jeg fått utrolig mye for pengene! Det er trykk og fylde i massevis. Dog kunne jeg tenkt meg å prøve noe sånt som Klipsch senere, da jeg tror Klipsch er helt rått på hjemmekino. Men det blir nok en stund til, fordi Klipsch er relativt dyrt.

Jeg er utrolig fornøyd med oppsettet mitt nå, og det er alltid morsomt å se film! Både bilde og lyd er etter min mening helt topp, og jeg blir tidvis skuffet når jeg ser en film på kino, da jeg faktisk synes det er vel så bra hjemme på rommet:)

Utstyrslisten min lyder som følgende:

Surroundreceiver: Denon AVR-2809 (7x115w) Effekttrinn: Denon POA 2800 (2x200w)

Blu-rayspiller: Playstation 3

Spillkonsoller: Playstation 3, Xbox 360, Playstation 2

CD-spiller: Sony CDP-XP740

TV: Panasonic P46G10E 46"

Fronthøytalere: Cerwin Vega CLSC-215 Center: Cerwin Vega CLS-6C Bakhøytalere: Cerwin Vega CLS-6 Subwoofer: SVS PC12 Plus (525w)

Hvordan er det med dere? Har dere hjemmekino? Og hvordan ser den ut? Er dere overhodet interessert i lyd og bilde?

Sist gang skrev jeg om hvordan min kamerat og jeg hadde vært litt eplekjekke, og forsnakket oss selv til å prøve å sykle til Kristiansand. Hvordan vi ville bevise for kameratene våre at vi kunne dra på tur uten moped. Vel, vi dro på tur, og denne bloggen er min beskrivelse av hvordan det gikk.

Første dagen startet som en drøm. Klokken 10.00 syklet vi av gårde fra den lille kystbyen Holmestrand i Vestfold. Med kun Kristiansand for øyet, suste vi av sted.

Den ene byen etter den andre, vinket farvel til oss. Horten, Tønsberg, Sandefjord, Larvik, Stavern. Sola skant, og alt var helt topp. Nå hadde vi virkelig dratt! Det viste seg etter hvert at første dags etappe skulle ende i Helgeroa. Fra Helgeroa skulle vi ta en båt som gikk videre til Langesund. (U)heldigvis for oss, rakk vi ikke den siste ferga, og ble dermed invitert til å bo i gjestehuset ved sommerhuset til en kamerat. Kameraten min var ikke der, men resten av familien tok oss imot med åpne armer. Vi fikk et helt eget hus for oss selv, med senger, tv, dusj og kjøkken. I tillegg inviterte de oss med ut på restaurant på kvelden, hvor de spanderte all mat og drikke. Tusen takk for det! Etter en nærmest perfekt første dag, la vi oss i varme senger og sov godt.

De to neste dagene viste seg fort å bli de mest slitsomme dagene i våre liv. Vi slet begge to. Både fysisk, og psykisk. Opptil flere ganger var vi på nippet til å gi opp.

Den verste downtrip'en fikk vi da vi hadde syklet i motbakke så å si hele dagen. Vi stod midt i ingenmannsland. Uten mat. Uten drikke. Og nærmeste bensinstasjon var i underkant av 30 km unna. Men vi måtte komme oss dit for å få tak i forsyninger. Vi syklet av gårde, og regnet begynte å plaske ned for første gang på turen. Etter ca. to timer med sykling i strak oppoverbakke sluknet nesten lyset for oss. I et lite buss-skur satt vi og hutret, mens regnet øste ned foran oss, og overdøvet alt annet. Vi var gjennomvåte, sultne og tørste. Jeg ringte mamma. Kameraten min ringte moren sin. Vi trengte alle trøsteordene vi kunne få. Vi hadde virkelig ingen aning om hvor vi var og hvor vi skulle gjøre av oss. Men på mirakuløst vis kom vi oss ut av det, og Hydro Texaco var som himmelsendt da vi skimtet den i horisonten.

Massevis av regn preget sørlandskysten i løpet av turen vår. På værmeldingen meldte de lokalt store mengder regn i Aust-Agder. Og der, midt i alt regnet, befant to eplekjekke sykkelturister fra Holmestrand seg. Men vi mistet aldri helt håpet, selv om alt av klær var gjennomvått, og lårene verket mer og mer for hver bakke som kom.

Når det gjelder bakker, ble vi egentlig veldig overrasket. I og med at Kristiansand er nedover på kartet, hadde vi i all vrangforestilling sett for oss at det var nedoverbakke dit.

Jeg har aldri i mitt liv sett så mange oppoverbakker.

Til slutt, på den fjerde dagen tittet sola endelig fram igjen. Det var en herlig følelse da vi syklet inn i Kristiansand kommune kun iført shorts og t-skjorte.(Ja, vi klarte det faktisk!) Sola skant og verden var for øvrig et herlig sted. Etter litt mer enn 330 km på sykkelsetet, rullet vi til slutt inn på Roligheden Camping i Kristiansand. Blide og fornøyde tok vi oss en dusj, og syklet etterpå litt rundt i sentrum.

Nå, i etterkant er jeg veldig glad for at vi dro på turen. Det er kult å ha gjennomført det. Dog skal jeg aldri på sykkeltur igjen.

I hele mitt liv.

I løpet av det siste året har de aller fleste av kameratene mine kjøpt seg moped. Dermed er det bare meg og en venn ved navn Henrik, som sitter igjen på tråsykkelen.

Dette syns mopedkameratene mine er litt artig, og de bruker mye tid på å erte oss for det. De har også sytet en del om hvor kjipt det er for oss at vi går glipp av tidenes feteste Sverige-tur på to hjul, i sommer. Siden de hadde planlagt mopedtur, begynte Henrik og jeg å spøke om å ta en sykkeltur i et par dager. For å bevise at vi kan dra på tur uten å ha moped. Dette sa vi muligens mest fordi vi var litt småmissunnelige. "Vi trenger ikke moped for å dra på tur, tullinger!"

Nå er vi midt i ferien, og ting har forandret seg. Ideen er ikke bare en simpel strofe lenger. Førstkommende lørdag sykler vi fra byen(Holmestrand) og regner med å være i Kristiansand på mandag. Dette er en tur på ca. 250km. Om vi klarer det er jeg fortsatt usikker litt på.

Når vi har kommet fram,(om vi kommer fram) skal vi slappe av der i et par dager, før vi tar toget hjem igjen.

Jeg kommer med oppdateringer om hvordan det gikk, når jeg kommer hjem igjen.

Till then, wish us luck, folks!