A Knight of the Seven Kingdoms - Første sesong

Det er ingen tvil om at verdenen Westeros som Game of Thrones har skapt er politisk drevet. Enten det er kjerneserien Game of Thrones eller House of the Dragon, er dette politisk uro satt mot en fantasybakgrunn. Grunnen til at jeg nevner dette, er at A Knight of the Seven Kingdoms er en smule annerledes og kanskje ikke hva de som ikke er kjent med kildematerialet vil forvente.

For det første har den ikke det samme omfanget. Mens de andre seriene i denne verdenen foregår rundt omkring i fantasilandet Westeros og videre utover, holder A Knight of the Seven Kingdoms seg til én by og ett område i denne første sesongen. Den fjerner også de store, timelange episodene og sesongene med åtte eller flere episoder. I stedet får vi mer kortfattede kapitler som sjelden overskrider 40 minutter, med bare seks episoder til sammen. Der mange sesonger av de andre seriene kan føles som lange eventyr som drar deg opp og ned Westeros, fremstår A Knight of the Seven Kingdoms mer som en intim karakterstudie med noen mindre kjente designelementer også. Dette skyldes utvilsomt det kortere kildematerialet, så man kan ikke annet enn å sette pris på at de valgte et mindre opplegg i stedet for å fylle det ut med unødvendig fluff for å oppfylle tradisjonelle spilletider.

Game of Thrones og House of the Dragon er svært alvorlige saker. Det er ikke mye rom for latter og glede, og humoren er ofte henvist til vittige replikker frem og tilbake mellom landets lorder og høybårne. Historien eksisterer stort sett bare i en trykkoker, et hus laget av dynamitt som venter på å eksplodere. A Knight of the Seven Kingdoms fjerner dette for i stedet å servere fortellingen om Dunk og Egg. Dunk er en nobody, en hederlig og snill hedge ridder som prøver å slå seg frem i landet, mens Egg er hans nyervervede væpner som viser seg å være mer trøblete enn forventet. Det er denne dynamikken som utgjør forestillingens hoveddel, og vi får se hvordan en manns ukuelige motstandsdyktighet og ære setter ham i store vanskeligheter.

Det er et uvanlig oppsett for de uinnvidde og de som bare er kjent med HBOs versjon av Westeros. Man kan hevde at det er for personlig og lite ambisiøst, og at det finnes humor og komiske undertoner som undergraver den større grusomheten vi opplever i denne fantasiverdenen. Man kan hevde at den mer undertrykte politiske utformingen tar spenningen ut av denne verdenen, og at det er et tilbakeskritt å gå fra krigerske drager til ridderlige lorder. Men jeg vil også si at det vi får her føles mer autentisk og ekte. Fokuset er mindre på Targaryen-"guder" (selv om Targaryen naturligvis utgjør en stor del av handlingen) og mer på kjente personligheter og karakterarketyper, og det betyr at A Knight of the Seven Kingdoms faktisk fremstår som mer middelaldersk enn det gjør fantastisk og mytisk.

Denne karakteren skifter riktignok utover i serien, der første halvdel av sesongen føles mer som A Knight's Tale, mens andre halvdel er mer tradisjonell Game of Thrones på grunn av at Targaryen-familiens vanskeligheter nok en gang kommer i veien. Men hele veien blir vi traktert med denne verdenens karakteristiske, utmerkede skriving, dialog og prestasjoner, der du aldri legger merke til hvor få kamper og actionscener som tilbys, ettersom hvert øyeblikk er gripende nok og proppfullt av karisma til at du rett og slett setter pris på å komme tilbake til denne verdenen igjen.

Peter Claffey og Dexter Sol Ansell er også et anstendig par som den ledende duoen Dunk og Egg, men du merker at de karakterene som virkelig skiller seg ut, er noen av de mer eksentriske birollene. Daniel Ings, for eksempel, trives som Ser Lyonel Baratheon, mens Finn Bennett, Bertie Carvel, Henry Ashton og Sam Spruell gir liv til de ulike Targaryen-familiemedlemmene med stor og ofte frustrerende effekt. Det er en karismatisk rollebesetning, men heller ikke en rollebesetning der du føler behov for å huske slektstrær som spenner over hundrevis av individer for å ha et håp om å holde oversikt over de brede og overlappende fortellertrådene, slik tilfellet er i Game of Thrones og House of the Dragon.

Men for å gjøre en lang historie kort, så handler A Knight of the Seven Kingdoms om noen få ting. Det er produksjonskvaliteten og oppmerksomheten på detaljer som er blant de beste som finnes. Du finner ikke mange mer gjennomarbeidede serier på TV enn det HBO lager for dette universet. Så er det den utmerkede fortellingen og dialogen, som vil holde på oppmerksomheten din og gjøre deg desperat etter mer. Men utover dette har vi også det annerledes temaet som står i sentrum for serien, et oppsett som er mer personlig og jordnært, med mer menneskelig og lavmælt humor, og som i mindre grad baserer seg på spydige rettssalsstikk. Det er langt fra å se Cersei Lannister drikke et beger med vin mens hun fornærmer en lords manndom, eller å se Rhaenyra ri inn i kamp på dragen Syrax. Det er gjørmete, det er skittent, det er en historie som eksisterer på den andre siden av sporene til tradisjonelle Game of Thrones, og hvis du har det bra med å bytte ut rettssaler med almetrær, vil du ha en herlig (om enn kort) tid med A Knight of the Seven Kingdoms.