To Cook a Bear

Når den litt opprørske presten Lars Levi Læstadius (Gustaf Skarsgård) ankommer bygda Kengis, blir hans tilgivende preken raskt en het potet blant Tornedals befolkning og den lille regjeringen. Gud er kjærlighet, er budskapet hans, men de kristne verdiene blir raskt glemt når en ung jente forsvinner og ryster hele bygda. Den inkompetente lensmann Brahe er overbevist om at det er en bjørn som står bak ugjerningen, men prosten vet bedre. Sammen med den samiske fostersønnen Jussi forsøker de å finne Gud i en gudløs verden som avdekker ubehagelige sannheter om det skjeve svenske samfunnet ...

Mikael Niemis hardkokte Tornedal-krim er blitt til en påkostet TV-serie, og det er et ambisiøst prosjekt som setter spor. Å koke en bjørn er noe så uvanlig som en Norrlands-krimi, der fornuft møter undertrykkelse og myte møter uhyrlig virkelighet. De nordlige soloppgangene er kanskje romantiske, men selve historien er langt fra en solskinnshistorie; ved siden av kokt bjørn står også elendighet og fremmedfrykt på menyen, noe som etterlater en bittersøt smak når jakten på Guds lys stadig overskygges av hat og fordommer.

Hjertet i serien er Emil Karlsen, som spiller domprostens adoptivsønn, og far-sønn-forholdet mellom dem er sterkt og følelsesladet. Man får lyst til å se bort når Karlsens sympatiske karakter utsettes for den ene voldsomme urettferdigheten etter den andre, noe som forsterker karakterens åndelige konflikt: Finnes den kristne Gud for de fattige og for samene? Skarsgård gjør også en glimrende jobb som den velmenende, men korrupte svikerpredikanten som også fungerer som Norrbottens egen Sherlock Holmes (og Jussi blir en samisk Watson). Det raske skiftet fra kappekledd prest til piperøykende mesterdetektiv var litt vanskelig å svelge til å begynne med, men karakterenes motivasjoner er sterke nok til at når historien først er satt i gang, er det vanskelig å slippe taket - selv om mordgåten i seg selv ikke byr på noen overraskelser.

Fortellingen snubler i de samme våtmarkene etter noen episoder, og det får meg til å lure på om ikke denne detektivhistorien hadde gjort seg bedre som en helaftens film i stedet? Da hadde den kanskje ikke føltes like tynn og langtrukken. Jeg kan også plages av den til tider påtrengende suspensemusikken og noen forcerte scener som gjør at spenningen mister noe av sin finesse. Det er også mange endimensjonale karakterer i for eksempel Kengis-eliten, der det ofte er nok å bare se på personene for å avgjøre hvem som er parodisk gudløse svin og hvem som ikke er det. Her er det ikke mye rom for gråsoner eller subtilitet, men samtidig er dette en historie om kampen mellom det gode og det onde, om å finne motet til å se ondskapen i øynene i stedet for bare å preke om den. Estetikken og den snuskete settingen gjør selvsagt også mye for å løfte en standard krimhistorie til en herlig deprimerende skandinavisk western.

Å koke en bjørn er med andre ord et underholdende, stilsikkert og luksuriøst innpakket kostymedrama som klarer å utvanne sine krimklisjeer med sterke historiske forankringer, sterke nordnorske bilder og sterke prestasjoner fra Skarsgård, Karlsen, Pernilla August og Simon J. Berger (som er utmerket som Tim Blake Nelson-duftende kåtsekk). Slutten føles kanskje litt kort, men den mørke stemningen sitter i lenge etter at rulleteksten er over.