A Minecraft Movie

Minecraft er muligens det mest populære videospillet noensinne. Det er et av de mest solgte spillene gjennom tidene (kun slått av Tetris), det er tilgjengelig overalt, og selv om andre spill kanskje har erstattet det i bevisstheten til de fleste i løpet av de siste årene, har det aldri sluttet å bli spilt. Det er svært sannsynlig at det vil være den typen spill som, i likhet med Tetris, aldri vil slutte å bli spilt, på den ene eller andre måten, noensinne.

Selv om vi vet at Minecraft sannsynligvis aldri vil dø, føles det likevel som om A Minecraft Movie kommer for sent til festen. Estetikken til Minecraft, med disse blokkene som minner om gammel pikselkunst som ble utrolig populær og enkel å se på for barn, føles ikke lenger som en nyhet. For barn som i dag spiller Roblox eller Fortnite, begynner Minecraft å føles som et "retro"-spill. De som var barn da Minecraft slo hardere an, mellom 2014-2019, er nok nå for gamle for denne filmen. I mellomtiden vil voksne spillere som kanskje forventer noe i retning av The Lego Movie - en god "produktfilm" - ikke finne noe av verdi her.

Til tross for mengden påskeegg, karakterer, steder eller gjenstander som er hentet direkte fra spillet, la oss være ærlige, Minecraft er ikke like rik på verdensbygging som Mario eller Sonic, hvis filmer er fylt med cameos som fikk deres respektive fans til å gå amok, selv med så som så-manus. Minecraft har heller ikke eksistert så lenge at filmen kan skape noen nostalgisk følelse. Og siden det er et sandkassespill, er det egentlig ikke noe å tilpasse, så filmen bruker helt nye figurer, og gjenbruker den veldig, veldig gamle tropen med menneskelige figurer som blir dratt inn i en animert verden.

Alt dette får meg til å lure på hva som er poenget med denne filmen. Og utover det åpenbare, å tjene penger på navnet til en utrolig populær merkevare... er det ikke noe annet. A Minecraft Movie har dårlig manus, underutviklede karakterer, og det eneste som redder den er den høye kvaliteten på CGI og actionscenene, som er et minimum for en film til 150 millioner dollar.

Og hvis det føles som om den kommer for sent til å ri på Minecraft -bølgen av popularitet, så gjør den faktisk det. Mojang startet samtaler med Warner Bros. i 2014, men det tok nesten et tiår å få på plass et manus og et team. Pussig nok ble Rob McElhenney og Shawn Levy på et tidspunkt hyret inn for å regissere, og paret fortsatte etter hvert med å lage langt mer interessante videospillrelaterte produksjoner, det være seg Apple TV+ serien Mythic Quest eller filmen Free Guy.

Handlingen i Jared Hess' film dreier seg om en gruppe på fire mennesker som ved et uhell kommer inn gjennom en portal til Minecraft -verdenen, der de møter et annet menneske som har bodd der i årevis. Dette inkluderer to kjedelige barn, spilt av Sebastian Hansen og Emma Myers, naboen deres, spilt av Danielle Brooks - som ikke gjør noe i filmen - og Jason Momoa, som er den eneste skuespilleren som klarer å være litt morsom iblant, og som har en interessant bakgrunnshistorie: Han var videospillmester på 1980-tallet, men nå er han en taper, blakk, og driver en retro videospillbutikk midt ute i ødemarken.

Det er faktisk en fin idé å ha en retro-videospillelsker i en film om et moderne spill som Minecraft, som nesten blander to verdener i én, men manuset gjør egentlig ingenting med det. Det er nesten som om de fem (!) manusforfatterne som er kreditert i filmen hadde blitt bedt om å skape en karakter basert på stereotypier fra hvordan gamere var på 1980-tallet, men også gjøre ham til et metal-hode som kler seg som om han fortsatt lever på 80-tallet og hører på klassisk rockemusikk, bare fordi nostalgi selger. Alt dette føles som flisespikkeri, og det er det kanskje også, men jeg synes det innkapsler hvor lat denne filmen er, som om produsentene hadde holdt seg til den første ideen som falt dem inn uten å tenke på om det ga mening - som retrospillreferanser i en film basert på et spill som ble lansert i 2011...

Den egentlige hovedpersonen er egentlig "Steve", spilt av Jack Black, en mann som er lei av kjedsomheten i den verdslige voksenverdenen, men som ender opp med å bo alene (vel, med en ulv) i Minecraft -verdenen, der han kan la kreativiteten få fritt utløp. Dessverre er Black ikke god i denne filmen: Han skriker hele tiden, han er ikke karismatisk eller morsom, karakteren hans har ingen personlighet, og først på slutten av filmen husker han at han
av filmen husker han at han kan synge ... og det er egentlig ikke verdt det. Jeg insisterer, Momoa er den eneste karakteren som er verdt en dritt ... ved siden av Jennifer Coolidge, som så vidt dukker opp i en kort subplot som blir løst under rulleteksten, og som byr på kanskje den morsomste scenen i hele filmen.

Steves historie speiles av hovedpersonen, som filmen prøver å selge oss som et geni, selv om det eneste han faktisk gjør, er å bygge en "umulig" jetpack og nesten sprenge en fabrikk i luften. Filmen har til hensikt å lære barna å "være kreative", slik man gjør i et spill som Minecraft, men det er ikke en eneste scene som virkelig skildrer den ideen: I alle actionscenene ser vi dem løpe og slåss med CGI-skapninger. Også her føles det som om manusforfatterne ikke helt visste hvilken type spill de adapterte, så de stjal bare den samme ideen fra The Lego Movie uten å bry seg om å gå foran med et godt eksempel.

The Lego Movie ble utgitt for over 10 år siden, og ble født som en kynisk reklame for et produkt og endte opp med å bli en fantastisk, morsom og gripende film samtidig som den var en kynisk produktfilm. For to år siden tok Barbie det enda lenger ved å la en filmskaper utvikle sin visjon samtidig som den var morsom og underholdende for alle. Men A Minecraft Movie prøver ikke engang å være god. Den er kanskje underholdende nok for barn som vil se favorittspillet sitt på det store lerretet, men den er ikke morsom eller smart nok for andre, og den mangler en eneste idé som de kan gjøre krav på som sin egen. Det var alltid meningen at det skulle bli et bedriftsprodukt, men det mangler karakterer, oppfinnsomhet eller gode intensjoner til å utgi det for å være et godt eller til og med et tilfredsstillende produkt.