Ace Attorney Investigations Collection

Shu Takumi, skaperen av den opprinnelige Ace Attorney-trilogien, var sterkt inspirert av Arthur Conan Doyles verker. Spin-off-tittelen The Great Ace Attorney har Sherlock Holmes (eller rettere sagt Herlock Sholmes) som en av hovedpersonene. Designfilosofien i hele serien kan nesten oppsummeres med mesterdetektivens egne berømte ord: "Når du har eliminert det umulige, må det som står igjen, uansett hvor usannsynlig det er, være sannheten." Til tross for dette var det ikke før Ace Attorney Investigations: Miles Edgeworth for Nintendo DS at serien fikk et "ekte" Sherlock Holmes-spill. Nå kan du gjenoppleve eventyret på nyere konsoller, og til og med prøve deg på oppfølgeren, Prosecutor's Gambit, som frem til nå aldri har forlatt Japan.

Før vi ser på de to spin-off-titlene, la oss først oppsummere hva Ace Attorney handler om. Serien er kjent for sine finurlige karakterer og dramatiske plottlinjer som tar alle mulige retninger. Dette er spesielt tydelig i spillenes ikoniske rettssaker, der du må presse vitner og legge frem bevis til rett tid for å redde de uskyldige klientene dine. Men serien har også en, etter min mening, litt mindre vellykket etterforskningsdel der du forbereder deg til de nevnte rettssakene ved å samle inn vitneutsagn og bevis. Disse delene minner om tidlige japanske eventyrspill fra midten av åttitallet og begynnelsen av nittitallet, i og med at du må uttømme alle samtaler og interagere med omtrent alle objekter på skjermen før du går videre til en ny scene og må gjøre det hele på nytt.

Så hva er det som gjør denne samlingen mer "holmesiansk" eller i det minste mer detektivaktig? For det første er det hovedpersonen selv, den briljante aktoren Miles Edgeworth. I likhet med Conan Doyles berømte detektiv er Miles både selvsikker og voldsomt intelligent, noe som illustreres av hvordan han får en kick av å forklare sine egne resonnementer mens han vifter overlegen med pekefingeren. Heldigvis holder vennene hans, som den godmodige detektiven Dick Gumshoe og den alltid uheldige Larry Butz, ham på beina. Begge disse er gjengangere fra hovedserien, og personlighetene deres er like morsomme og sprudlende som alltid, men det er de nye karakterene som virkelig stjeler showet. Jeg likte spesielt godt den unge mestertyven Kay Faraday, som blir Edgeworths assistent, og Eustace Winner, en kjepphøy, men fullstendig inkompetent aktor, men selv bifigurene har massevis av personlighet i animasjonene og dialogene sine.

Selve spillopplevelsen har også fått et nytt fokus som minner mer om forstørrelsesglass og deerstalker-luer enn Law & Order møter anime. I stedet for et statisk førstepersonskamera ser du nå figurene dine som små modeller som beveger seg rundt i omgivelsene. Spillet skifter imidlertid til førstepersonsperspektiv når du undersøker for eksempel et lik eller et større, mistenkelig objekt. I slike tilfeller kan det til og med hende at du må påpeke en sammenheng mellom en observert del av skjermen og et bevis i saksmappen din. I praksis endrer ikke dette så mye, ettersom du fortsatt stort sett finkjemmer skjermen for å finne spor, men det gjør etterforskningen mer oppslukende. Det samme kan også sies - på godt og vondt - om de unike mekanikkene som introduseres i denne samlingen.

I Ace Attorney Investigations: Miles Edgeworth er den største nyvinningen at du ikke bare samler bevis til saksmappen din, men også bygger opp en mental oversikt over observasjoner. Ved hjelp av Edgeworths knivskarpe logikk kan du deretter trekke forbindelser mellom disse observasjonene, og på den måten komme frem til nye slutninger. I oppfølgeren, Prosecutor's Gambit, er denne mekanikken supplert med Mind Chess. Dette høres ganske fancy ut, men i virkeligheten er det bare et vanlig avhør der du ved å velge de riktige dialogalternativene tvinger motstanderne til å røpe sannheten, og dermed setter dem i "sjakk matt". Det er også en unik mekanikk knyttet til assistenten din Kay Faraday og et av verktøyene hennes, men den vil jeg ikke røpe.

Begge disse mekanikkene presenteres på en ypperlig måte med dramatiske overganger og effekter - lyn som suser over skjermen, puslespillbrikker som faller på plass og sjakkbrikker som sprekker - som om det var et quizshow i beste sendetid på TV. Man føler seg virkelig som en briljant detektiv, men i virkeligheten synes jeg begge mekanikkene er litt mangelfulle. Det er alltid veldig enkelt å se sammenhenger mellom observasjoner, og det er ikke mulig å sjonglere med alternative tolkninger (som i Frogwares' Sherlock Holmes-titler), mens Mind Chess ikke er noe annet enn forseggjorte og flåsete dialoglabyrinter som du ofte ender opp med å tvinge deg gjennom. Men det er ikke nødvendigvis en dårlig ting, for all den hjernekraften du ikke trengte under etterforskningsdelen får du god bruk for under argumentasjonen.

I bunn og grunn er dette nedskalerte versjoner av hovedspillets rettssaker, der du må stikke hull på vitneforklaringer fra vitner, mistenkte og til og med rivaliserende etterforskere eller aktorer. Spillet skammer seg ikke over å bruke slitte klær, for å si det sånn, for det bruker til og med det samme brukergrensesnittet som i hovedspillene, og karakterene spøker ofte om at det er akkurat som å være i rettssalen. Stillheten fra tilskuerne og alle de fancy dressene (bortsett fra Edgeworths egen selvfølgelig) mangler kanskje, men kvaliteten er som vanlig på topp, og du blir stadig overrasket over hvor mesterlig handlingen utfolder seg, og du vet alltid akkurat nok til å presentere de riktige bevisene til rett tid. Kort sagt er den største forbedringen med disse argumentene at de er kortere enn vanlige rettssaker, men dukker opp oftere. Dette gjør at tempoet i hver sak er bedre balansert enn i hovedspillene, og den samlede pakken føles mer sammenhengende som et resultat.

Jeg har ikke sagt noe om de enkelte casene eller de overordnede historiene så langt, da jeg mener de oppleves best med så blanke ark som mulig. Men jeg vil si at akkurat som spillingen føles mer sammenhengende, gjør også historien det. Hvert spill består av fem episoder, og selv om de kan nytes uavhengig av hverandre, er det så mange tråder som binder dem sammen at Capcom må ha brukt en symaskin. Dette gjelder til og med på tvers av de to spillene. Selv om Prosecutor's Gambit ble utgitt to år etter originalen i hjemlandet Japan, er det ikke mer enn to uker mellom hendelsene i de to spillene, og så mange av hovedpersonene dukker opp i begge spillene.

Spesielt verdt å merke seg er den tredje episoden av Prosecutor's Gambit. Her spiller du vekselvis som Miles i nåtid og hans far Gregory i et tilbakeblikk. Det er 18 år mellom de to sakene, men de er likevel mesterlig vevd sammen, og selv om premisset er typisk tåpelig (en konditorkonkurranse med dødelig utgang), er historien overraskende kompleks og emosjonell. Kort sagt, Ace Attorney Investigations representerer noe av det beste historiefortellingen i serien, og det sier ikke så rent lite.

Jeg har nevnt ganske mange ganger at samlingen representerer første gang Ace Attorney: Prosecutor's Gambit har blitt utgitt i Vesten, men det er ikke helt sant. I 2014 ble en oversettelse av spillet med undertittelen Prosecutor's Path gitt ut av et team av dedikerte fans. Denne oversettelsen har allerede vunnet mange fans' hjerter, og for å være ærlig, etter å ha spilt begge versjonene, har jeg vanskelig for å velge en favoritt, for begge har masse personlighet i hver eneste replikk. Selv navnene er ofte en myntkast-sak; jeg foretrekker Tabby Lloyd som nysgjerrig reporter i den offisielle oversettelsen i stedet for Nicole Swift, men jeg synes ikke helt at Eustace Winner er bedre enn Sebastian Debeste som den tidligere nevnte aktor med vrangforestillinger.

Når det gjelder nytt innhold, avslører det magre ekstrautstyret (en musikkspiller, litt konseptkunst, et karaktergalleri og ekstra prestasjoner), en arbeidsmessig jobb med å bringe spillene til nyere konsoller. De fleste teksturene er uendret, men de ser betydelig skarpere ut, og de små karaktermodellene er tegnet helt på nytt uten at det virker malplassert av den grunn. Det hjelper at de originale spillene var vakre selv på DS. Scenene er fulle av detaljer, animasjonene er av ypperste klasse, og stedene er ekstremt varierte - du besøker en fornøyelsespark, et fengsel og et fly, bare for å nevne noen. Noen av spillenes musikalske temaer er gjort tilgjengelige i nye, arrangerte versjoner, og selv om lydsporet er litt mer dempet enn i hovedserien, er det fortsatt utmerket.

Med den fjerde Ace Attorney-samlingen på litt over fem år kan det diskuteres om Capcom tilfredsstiller seriens mange fans eller bare erter dem på en veldig grusom måte. Det er åtte lange år siden vi fikk det siste spillet i serien, Ace Attorney: Spirit of Justice, og et nytt kapittel har latt vente på seg. Capcom har ikke annonsert noe ennå, så ventetiden kommer nok til å bli enda lenger, men i det minste gir Ace Attorney Investigations Collection oss noe å gjøre i mellomtiden, med sine 60 til 70 timer med flott spilling og historiefortelling.