Agatha Christie - Death on The Nile

Døden på Nilen er en av forfatteren Agatha Christies mest berømte romaner. Den ble skrevet i 1937, og i årenes løp har den blitt filmatisert flere ganger enn vi kan telle, både på TV og kino, og de fleste av oss husker handlingen i ulike grader. En vakker og velstående arving blir myrdet på bryllupsreisen om bord på et cruiseskip, og det som var et rolig og romantisk sted blir plutselig et åsted for en forbrytelse, og det er her jeg, utkledd som den belgiske mesterdetektiven Hercule Poirot med den monstrøse barten, skal følge alle sporene for å fange den skyldige.

Og er det noe jeg liker, så er det mordmysterier og gåter, og hadde jeg ikke vært nødt til å gå gjennom politiskolen med alle politiaspirantene og prøveeksamenene, hadde jeg nok vært Sveriges svar på Jessica Fletcher. Da jeg ble spurt om å anmelde dette spillet i forrige uke, gjorde jeg et av de små fyllehoppene av glede over at jeg skulle få sette tennene i mysterienes mysterium og spille en historie jeg hadde lest mange ganger før. Jeg følte meg litt som du gjorde da du var barn og jukset på en eksamen, du satt med alle svarene i smug og trodde at det ville bli en lek.

Døm om min overraskelse da jeg startet spillet, og i stedet for å tre inn i 1930-tallet under den store depresjonen og art decoens fødsel, ble jeg sendt videre til det tiåret jeg selv hadde skapt, det glade 70-tallet, som var alt annet enn deprimerende i sennepsgult og brunt. Vår mustasjerte detektiv Hercule Poirot krysser et dansegulv på et blinkende neondiskotek iført bukser som ser ut som om de er lånt fra Björn og Benny i den tiden da de ga polyester og utsvungne bukseben et ansikt. Han vrikker fornøyd med rumpa i takt med musikken, og jeg hever et øyenbryn og skulle ønske jeg ikke hadde sett det forsøket på en hoftebestefar.

Men nei, Poirots vrikkende ræv er nå etset inn på hornhinnen min til den dagen jeg dør i allmenn forferdelse. Men det er ikke bare når spillet foregår at spillutvikleren Microids Studio Lyon har tolket med litt frie hender, noe som også gir spillere som meg som har lest boken og sett filmene noen nye inntrykk underveis i spillet. En ny spillbar karakter dukker også opp, nemlig den grønne privatdetektiven Jane Royce som ikke finnes i Christies manus i det hele tatt. Du får muligheten til å spille som både Royce og Poirot, og sakene deres vil etter hvert bli knyttet sammen på en måte som jeg ikke vil gå inn på for ikke å ødelegge handlingen for deg. Spillet tar oss med på en reise fra London til Mallorca og fra New York til Egypt med våre to detektiver i jakten på å løse sakene de har snuset opp.

Du kan velge mellom tre vanskelighetsgrader når du starter spillet, men hvis du gjør et dårlig valg og innser at du ikke var så smart som du trodde, kan du bytte til den enkleste vanskelighetsgraden underveis. Hvis du vil ha et guidet og enkelt eventyr, kan du få det, eller som jeg valgte middels vanskelighetsgrad, der du kan få hjelp hvis du ber om det, og der du unngår spoilere. For de spillerne som i stedet vil ha det svett og ikke få noen som helst hjelp til gåter og hvilken vei de skal gå videre, finnes den vanskeligste vanskelighetsgraden, og den er for alle dere spillmasochister der ute som ikke synes livet er vanskelig nok. Hvis du, som meg, spiller på begrenset tid, velger du imidlertid noe midt imellom for å unngå å publisere anmeldelsen din et år etter utgivelsen litt mer gråhåret og mer som Tom Hanks i Cast Away. Oppgavene du møter er fortsatt veldig logiske, så hvis du bruker hjernen du ble født med og lytter nøye, vil du løse dem selv om noen av tankene er vanskeligere enn andre.

Så ikke vær redd, her dukker det ikke opp noen ulogiske gåter som holder deg våken i månedsvis, slik et gammelt pek-og-klikk-spill med en viss skjeggløs pirat en gang gjorde. Spillet er som de fleste mysteriespill, med gåter å løse, ledetråder å finne og følge opp, og vitner og mistenkte å avhøre. Det som imidlertid skiller det fra andre, er det avanserte tankekartet som dannes ut fra all informasjonen du samler inn. Det er der du kan trekke den røde tråden og knytte posen sammen til hvem som er den skyldige.

Når du har samlet alle ledetrådene og fulgt alle sporene, blir du presentert for en tidslinje der du må rekonstruere alt som skjedde for å finne den riktige løsningen, som deretter spilles av for deg, slik at du får et bilde av hendelsesforløpet i forbrytelsen som ble begått. Det høres enkelt ut, men det er ikke alltid tilfelle. Grafikken i spillet er ikke helt uinteressant for øyet, men jeg kan ikke la være å irritere meg litt over at animasjonene ikke matcher leppebevegelsene, og at de stort sett er veldig enkle. Selv deler når Poirot tenker, er lyden så tynn og lav at den heller ikke er særlig tiltalende.

Første gang det skjedde, trodde jeg faktisk at det var et problem med lyden, før jeg skjønte at det faktisk var tilfellet. Som med alle spill må det være noe å utvide spillet med i form av noe å samle på, og spillutviklerne skuffer selvfølgelig ikke. Gylne barter er spredt utover banene, og til og med en og annen vinylplate kan finnes for de som er ekstra ballsy i sin fremgang. Disse kan deretter brukes til å låse opp artwork og mer under fanen Extras. Og kanskje er det en god idé å dra ut spillet, da disse spillene ikke har en spesielt stor omspillingsfaktor ettersom du vet hvem morderen er når du er ferdig og mysteriet ikke lenger er der.

Alt i alt er Agatha Christie - Death on The Nile en koselig krimgåte å krype opp i sofaen med en kjølig høstkveld under et koseteppe med en varm kopp kakao og et rotet toastbrød. Det er et deilig avbrekk fra fartsfylte spill der hjertet hele tiden pumper som en slegge i brystet og pulsen er alarmerende høy. Og det er tross alt fint å bruke den gamle grå massen som vi kaller hjernen noen ganger, fordi den får jobbe i timene vi tilbringer sammen med mannen som har spillverdenens vakreste snørrbrems. Dette spillet er for de av oss som setter pris på hjernearbeid og som liker gode, gammeldagse puslespill.