Ahsoka

Hvis du ser på anmeldelsene av de første episodene av Ahsoka beskriver de et litt ujevnt tempo, litt for stoiske og uinteressante prestasjoner og en litt laber åpning. Med fare for å være den mest entusiastiske anmelderen i rommet, følte jeg det stikk motsatte. Gjennom tredje sesong av The Mandalorian, Andor før det og nå Ahsoka følte jeg fra starten av at Disney, og kanskje mest av alt Dave Filoni og Jon Favreau, hadde bedre grep om universet og tok det i nye interessante retninger.

Det viste seg at Ahsoka bare ble bedre etter hvert som episodene gikk, og selv om det fortsatt er rom for forbedringer her og der, er serien fortsatt noe av det beste vi har sett fra Star Wars-universet på lang, lang tid.

Allerede etter den vakre, solid iscenesatte åpningssekvensen ble det klart at Filoni hadde tenkt å bruke Ahsoka som et påskudd for å overføre den populære animasjonsserien Rebels til live-action og fortsette der han slapp. Hovedrolleinnehaverne er stort sett de samme, og selv om tonen har tatt en dreining mot noe litt mørkere, forstår Filoni å blande sjanger og tone på mesterlig vis.

Men kanskje viktigst av alt viser Ahsoka at Star Wars fortsatt kan handle om jedier og sith, om mystiske gjenstander og eldgamle profetier, uten at det umiddelbart utløser ubehagelige flashbacks til The Last Jedi og Rise of Skywalker. Ahsoka preges både av den nye kreative retningen formet av The Mandalorian, noe som kommer til syne i både scenografi og tone, men samtidig er det også mer old school Star Wars, med intense dueller, Kurosawa-inspirerte bildeskift og mystiske MacGuffins som alle karakterene desperat prøver å få tak i. Det fungerer. Det fungerer, og serien klarer i løpet av sine åtte episoder å bevise at det er mye liv i standardpremisset Star Wars ennå.

Etter min mening leverer Rosario Dawson en solid prestasjon som Ahsoka Tano. Hun har blitt herdet gjennom mange år, og selv om hun fortsetter å vise hengivenhet for sine nærmeste, er det en distanse, en ironi, en beskyttelsesmekanisme. Det er subtilt skuespill, og det fungerer. Det samme kan sies om både den dessverre avdøde Ray Stevenson, som gir alt som Baylan Skoll, og selv om jeg ikke er så begeistret for Lars Mikkelsens størrelse som Thrawn, er han godt sminket og gjør en overbevisende innsats som mesterstrategen.

Kombiner dette med en utmerket scenografi, et godt stykke musikk her og der og en fantastisk episode i midten der Hayden Christensen virkelig klarer å binde en minneverdig sløyfe på sin tid som Anakin Skywalker, og det er vanskelig å kalle dette noe annet enn en hit.

Det er selvfølgelig små problemer her og der. Skuespilleren bak Sabine Wren, Natasha Liu Bordizzo, har ikke helt det samme registeret, og serien kan ikke unngå å trekke tråder tilbake til mer klassiske Star Wars -karakterer. Spesielt én utveksling virker spesielt lat, noe som leder meg til et større ankepunkt. Jeg er lei av alle disse spennende nye historiene som skjer i denne lille tidsrammen der vi alle vet hva som kommer rett over neste horisont. Ja, det er mange år til First Order overtar makten, men samtidig virker det bare nødvendig for Star Wars å kaste av seg Skywalker-sjaklene og tenke utenfor boksen kronologisk.

Ahsoka Det trenger virkelig ikke å finne sted i denne tidsperioden. Vi trenger ikke å høre om Leia og klonekrigene og Anakin og all den andre narrative bagasjen som hindrer Ahsoka i å gå i en helt annen retning.

Men bortsett fra det har Filoni den rette enden av pinnen her.