Al Pacinos fem beste prestasjoner

5. Glengarry Glen Ross (1992)

Denne filmatiseringen av det prisbelønte skuespillet med samme navn er så spekket med strålende skuespill fra et ensemble uten sidestykke, at det selvsagt er vanskelig å peke på "bare" én prestasjon, én rolletolkning. Det må imidlertid sies at Pacinos arroganse og hans ufeilbarlige intensitet i rollen som eiendomsmegleren Ricky Roma skiller seg ut blant alle de gode prestasjonene i denne fantastiske perlen av en film.

4. Serpico (1973)

På begynnelsen av 70-tallet var Pacino en veritabel orkan av tilstedeværelse, intensitet og sårbarhet. Hans personlighet på lerretet var så naken og avkledd som få skuespillere er i dag, og i likhet med De Niro i Taxi Driver var det særlig de tidlige rollene tidlig i karrieren som definerte Pacinos skuespill og hans utrolige evner. I rollen som New York-politimannen Frank Serpico i Sydney Lumets ikoniske thriller snublet Pacinos karakter over korrupsjon som hadde funnet veien til toppen av politistyrken, noe som drev ham til å handle, og det meste av denne filmen er en ren prestasjon fra hovedrolleinnehaveren.

3. Scent of a Woman (1992)

Måten Pacino overbeviste i rollen som den blinde eks-militærløytnanten Frank Slade i denne klassikeren ga ham en Oscar for Best Supporting Actor, og selv om filmen i seg selv føles litt datert 30 år senere, er det fortsatt slik at Pacino dominerer hvert eneste bilde han opptrer i. Måten han nærmest krampaktig kontrollerer tempoet og dynamikken i dialogen på, er fortsatt like fascinerende i dag som da filmen hadde premiere.

2. Dog Day Afternoon (1975)

Duoen Sydney Lumet & Al Pacino var like vellykket og kreativt skarpsindig på 70-tallet som Pacino og Coppola var med The Godfather filmer, noe som blir tydelig om ikke annet i den noe oversette Dog Day Afternoon, som fortsatt imponerer. Som bankraneren Sonny Wortzik spiller Pacino manisk og mentalt nedbrutt på en så overbevisende og gripende måte at det nesten er umulig å tro at mannen i bildet ikke er slik i virkeligheten. Pacino er fengslende her på en måte han sjelden har vært siden.

1. Gudfaren del II

Måten Pacino portretterer Michael Corleone med knivskarp perfeksjon i Coppolas mesterlige oppfølger, må selvsagt belønnes med en førsteplass på sin egen liste. Alt annet ville være en bjørnetjeneste, spør du meg. For det er en så fantastisk dybde i denne tolkningen at alt annet han har gjort blekner i sammenligning. Corleone går fra den unge mannen hvis identitet svinger mellom en uvillig forbryter som er i stand til å angre og tilgi, med en fungerende samvittighet, til den hensynsløse mafiabossen hvis samvittighet knapt eksisterer. Han gjør det så stramt og med så små midler at hans senere filmutbrudd med viftende armer og brølende stemme virker som en annen mann, et annet menneske.