Alan Wake 2: The Lake House

I sommer fikk vi endelig oppleve den første utvidelsen, Night Springs, i Alan Wake 2. En veldig annerledes historie som besto av tre separate eventyr med hver sine temaer og stemninger. Det var et underholdende tillegg, selv om det ikke tilførte så mye i seg selv og helt manglet følelsen av det opprinnelige spillet. Nå har den andre og siste delen av utvidelsespakken, The Lake House, kommet ut, og den er en helt annen opplevelse enn det forrige tillegget.

Denne gangen spiller vi ikke som Alan Wake, Saga Anderson eller noen av de andre karakterene fra Night Springs. I stedet er det en helt ny hovedperson som Remedy lar oss styre, Kiran Estevez, som jobber som agent for FBC (Federal Bureau of Control). Noe har gått veldig galt på det hemmelige forskningssenteret i Cauldron Lake, noe som kan få katastrofale konsekvenser for Bright Falls hvis Estevez ikke setter en stopper for det.

The Lake House utspiller seg like før hendelsene i Alan Wake 2, og foregår i sin helhet inne i et kaldt og uhyggelig laboratorium. Når Estevez går inn i det, føles det virkelig som et hjemsøkt hus, og omgivelsene tyder på at folk har forlatt det i all hast. Skrivebordsdokumenter og e-postsamtaler forteller oss at noe virkelig ille har skjedd, og at alt ikke står helt riktig til her. Saga nevner selv i hovedspillet at stasjonen ble angrepet av The Dark Prescent, og at ingen overlevde. Mysteriet er komplekst, og den som vil forstå alt til bunns, må regne med å måtte lese flere titalls papirer for å få puslespillet til å gå opp.

Mens Night Springs ikke føltes særlig likt hovedspillet, føles denne utvidelsen mer som det. Atmosfæren er virkelig skummel med mørke korridorer som minner om sekvensen fra hovedspillet der vi utforsket Wellness Centre. Tilbake er de ulike "jumpscares" der plagede mennesker dekker skjermen med grufulle skrik og ammunisjon er mangelvare, i motsetning til episoden i Night Springs der vi spilte som Rose som pumpet bly inn i fjærene til fiendene. Samtidig er det ikke til å komme bort fra at The Lake House knytter seg mer til Remedy's Control og legger opp til en oppfølger til spillet.

Utvidelsen tar mellom to og tre timer å spille gjennom, og tempoet er ganske langsomt. Faktisk er det relativt få øyeblikk der fiender dukker opp og du må drepe dem. I stedet går mye av tiden med til å utforske og lytte til og lese en god del utlegninger. Det introduseres imidlertid en helt ny type fiende som lever i malerier som forskerne mener kan dra nytte av de mystiske kreftene som Wakes historier også gjør. Fiendene som plutselig kan dukke opp fra maleriene, er fullstendig immune mot lommelykt og vanlige skytevåpen. Kiran Estevez har derfor ikke noe annet valg enn å snu ryggen til og søke dekning, hvis de skulle oppdage henne. I hvert fall frem til den siste timen av utvidelsen, da hun får tak i et våpen som ikke ligner noe annet serien har sett.

Wake nevnes ofte, men det gjør også Rudolf Lane, som spillerne møtte i det første spillet om Alan Wake. Det er Lane selv som har malt maleriene som demonene kommer ut av, noe som betyr at det ikke bare er forfatteren som har en forbindelse med disse uforklarlige kreftene. Anlegget drives av ekteparet Jules og Diana Mormont, men om forskningen deres har bidratt til å sette en stopper for marerittene som har preget spillserien, skal jeg la deg finne ut av selv. Men jeg kan i hvert fall si at historien ikke bare dreier seg om forfatteren, men at det er andre karakterer som står i sentrum.

Visuelt kan du forvente deg et design som oser av luksus. Stilen minner om Alan Wake 2, men med elementer av den rå brutalismen som kjennetegner Control. Karakterer og miljøer er detaljerte, og teknologien imponerer med sjenerøs bruk av ray tracing og full path tracing. Resultatet er enestående refleksjoner, lys og skygger som virkelig forsterker atmosfæren. Remedy presser Northlight-motoren til det ytterste, og det vises i hver eneste detalj.

Konklusjonen er at The Lake House er et stemningsfullt og interessant eventyr som definitivt er verdt fansen av Control og Alan Wake sin tid. Jeg skulle bare ønske at spillets fortelling ikke var begrenset så mye til å lese e-postsamtaler, notater og andre dokumenter, ettersom det bremser ned tempoet, som allerede er relativt lavt. Kiran Estevez er imidlertid en velskrevet hovedperson i en historie som kommer til å sitte i meg lenge, og jeg håper å få se mye mer til henne i fremtiden.