All's Fair

"Let's fuck this cocksucker!"

Når Kim Kardashian gjør sitt ytterste for å fremstå som den tøffeste og mest hensynsløse skilsmisseadvokaten i TV-verdenen, er det vanskelig å la være å le. Eller nei, la meg ta det tilbake og omformulere det; det er faktisk umulig å ikke skrike av latter, hånlig latter, for Glee-fyrens nye storproduksjon med Kim K i hovedrollen er rett og slett forferdelig.

Å lese de oppdiktede navnene på hovedpersonene vil bare få deg til å fortsette å le, og jeg lover deg at det vil bli etterfulgt av mange, mange flere latterlige øyeblikk i denne serien. Allura Grant (Kardashian) og Liberty Ronson (Watts) er navnene på de to skilsmisseadvokatene som - etter å ha jobbet som hunder og slaver for hvite, feite, fettete menn i et annet firma - brøt seg løs og grunnla det rene kvinnefirmaet Grant, Ronson, and Greene. Dette firmaet spesialiserer seg på skilsmisser, og bare de skitne skilsmissene. De representerer bare kvinner, og det finnes ikke et sekund i All's Fair som ikke handler om hvor motbydelige menn egentlig er. Det bankes så hardt på trommehinnene at trommehinnene blør, og det sparkes inn så mange allerede åpne dører med de sløveste sko at det fort blir parodisk. All's Fair er så elendig som dyre storproduksjoner sjelden blir. Vi snakker om konsentrert, lett fascinerende elendighet her - gjennomsyret av den moderne feminismen der halvmeterdype utringninger matches med hekselignende oppførsel. Noe som i dette tilfellet er ment å være kult, frekt og sexy - men som til syvende og sist bare er patetisk.

Manuset som All's Fair er basert på, er for det meste skrevet av fyren som en gang skrev Nip/Tuck, American Horror Story og som er showrunner for Netflix-oppfølgeren Monster. Måten han blander bitch-aktige kraftutbrudd uten finesse og klasse med brøl, selvopptatte refleksjoner over verden rundt oss og tonedøve monologer om vår tid her, gjør at det absolutt føles som om Murphy aldri har rørt manuset, men bare satt navnet sitt på det. Kim Kardashian er dessuten så usannsynlig dårlig i rollen som hovedrolleinnehaver Allura Grant at det nesten føles som om dette er et eneste stort sosialt eksperiment.

Resten av rollelisten består av store kvinnelige filmstjerner som Naomi Watts, Glenn Close og Sarah Paulson, men fordi de alle er blitt tvunget til å spille karakterer uten sympatiske evner, fremstår de som regelrette ultrahekser. Ingenting fungerer her, ikke engang de dyre Prada-dressene og de omhyggelig dekorerte designerkontorene. Personlig ville jeg trodd at dette bare kunne fungere hvis det hadde blitt gjort en viss omfattende manusendring. Det gjelder blant annet Peacemaker, som burde ha blitt invitert til å sprenge alle de fire kvinnelige hekseadvokatene i luften med en velplassert granat i episode to. Det kunne ha fungert, men siden det aldri gjorde det, gjenstår det bare for meg å dele ut vår aller laveste karakter. TV-serier blir virkelig ikke verre enn dette.