Amnesia: The Bunker

Det finnes mange interessante designideer for skrekkspill. Alien: Isolation er en av mine absolutte favoritter. Det bygget på allerede etablerte konsepter og klarte å fange meg med sin utrolig nøyaktig gjengitte tolkning av franchisen. Xenomorfen som jager deg gjennom skipet og reagerer på alt du gjør er fantastisk. Det faktum at den også lærer av handlingene dine ga sjangeren som helhet et stort løft med skrekk på sitt beste. Derfor er det ikke rart at Amnesia: The Bunker faller i smak også.

Som navnet antyder foregår denne skrekkperlen under første verdenskrig. Selv om nasjonene er fiktive virker uniformene tydelig franske og tyske. Det er ikke til å ta feil av at vi befinner oss på vestfronten et sted. Det skulle ikke forundre meg om Frictional Games har latt seg inspirere av lavbudsjettskrekkere som Trench 11, Bunker og den undervurderte Deathwatch. Selv om du er alene her, og ikke i en gruppe slik filmene ofte viser, følte jeg den samme frykten, desperasjonen og stresset som en gruppe karakterer ville gjort. Våre interaktive medier har en evne til å sette oss i samme sted som den vi styrer. Det er veldig merkbart i skrekksjangeren. Personlig synes jeg skyttergravene egner seg godt til psykologisk skrekk, thrillere og lignende. Derfor er det litt synd at sjangeren som sådan, både i film og spill, ikke bruker første verdenskrig som bakteppe oftere.

Når jeg våkner opp i spillet, alene og døden nær, er min første tanke å prøve å finne ut hvor jeg er. Jeg vrir og vender på noen gjenstander jeg finner. Når jeg kommer ut av sykestuen begynner jeg å forstå omfanget av problemene mine. Det er tydelig at jeg befinner meg i et forlatt bunkerkompleks langs skyttergravene. Etter det er du stort sett overlatt til deg selv. Det er ditt problem å overleve; utviklerne vil ikke hjelpe deg. Introen og prologen gir en god innramming og presentasjon. De er ikke perfekte, og krigssekvensene føles litt lavbudsjettsaktige, men når den håndholdte delen er over og spillet virkelig overlater tøylene til deg finner opplevelsen sin nisje. De første skrittene ut av sykesengen for å vandre rundt i bunkerens korridorer og finne de grunnleggende gjenstandene dine er stemningsfulle. Du skjønner raskt at du ikke er alene, så du griper en revolver og en høylytt, dårlig lampe som du starter som en gammel båtmotor. Det er ikke noe nytt for Frictional Games. Tanken er at selv gjenstandene krever litt arbeid fra deg. Du må åpne løpet på revolveren med én knapp og lade patroner i de ulike kamrene med en annen. Studioet er dyktige til å skape interaksjon med verdenen og dens objekter. Det er også en mester i samspillet mellom deg, omgivelsene og objektene. Du slår på lampen, den lyser opp omgivelsene slik at du kan se, monsteret er tilfeldigvis i nærheten, hører lyden og begynner å jage deg. Det skjer smertefritt uten påtrengende informasjon på skjermen.

Akkurat som før kan du plukke opp gjenstander for å se nærmere på dem. Det kreves at du finner ledetråder, koder og andre ting du trenger. Det gikk raskt og instinktivt for meg å føle meg komfortabel med dette. Jeg ble imidlertid litt overrasket over retningen. For det første er første verdenskrig uvanlig, samtidig som det er litt utenfor utviklerens normale spilldesign å lage en så åpen verden uten lastesekvenser. I tillegg er spillet veldig fritt. Du finner raskt et rom i bunkeren som er ditt sikkerhetsrom. Du kan låse det for å unngå monsteret. Her er det en lagringsmulighet i form av en lykt og en generator. Du spør deg kanskje hvorfor jeg skal kaste bort tid i et slikt rom. Hele opplegget går ut på at du skal gjennomføre ekspedisjoner inn i bunkeren fra dette rommet. Du må finne gjenstander, koder, drivstoff og også lage nye gjenstander i det lille trygge rommet ditt.

Jeg nevnte tidligere at det finnes en generator. Den har erstattet sinnssykdomsmåleren fra Amnesia: The Dark Descent. Du vil ikke at lyspærene i bunkeren skal slukkes, for monsteret som jager deg er ikke glad i lys. Du vil raskt innse at du må planlegge hvordan du skal gå frem. Du må bestemme deg for hvor mange drivstofftanker du skal fylle generatoren med, og hvilke du skal lagre i bunkerens kiste. Det finnes ikke uendelige mengder av den dyrebare væsken, og bunkeren er vanvittig farlig å utforske i mørket. I tillegg til monsteret er det feller av ulike slag som du lett kan snuble over hvis du ikke ser deg for. Lampen du har med deg er svak, bråker og tiltrekker seg monsteret. Sikkerhetsrommet inneholder også et kart du kan bruke, men ute i korridorene er det bare monsteret og pustene dine som holder deg med selskap.

Siden Amnesia har handlet om lys siden begynnelsen er dette en perfekt måte å representere historiefortellingen og verdenen på. Jeg elsker virkelig layouten og designvalgene. Det eneste jeg vil kritisere litt er at du kan låse muligheten til å komme deg videre hvis du ikke har drivstoff. Noen områder krever lys, og hvis du går tom for drivstoff kan du ikke komme deg videre. Jeg er heller ikke helt solgt på det faktum at du ikke kan gå over 60 bilder per sekund. Slik jeg forstår det har det å gjøre med spillmotoren deres og all interaksjon med objekter i verdenen. Ting går i stykker hvis du krysser den grensen. Jeg håper utviklerne ser på dette for fremtiden. Grafikken i seg selv er bra. Den vil ikke drive bransjen fremover, men den gjør jobben. Kunsten er flott og føles oppslukende. Desto mer imponert er jeg over lydkvaliteten. Det er alltid tydelig hvor lydene kommer fra, noe som øker spenningen.

Selv om den ikke kan konkurrere med høybudsjetttitler visuelt, er det noe annet som imponerer her. For ikke å skape repetisjon er det deler av eventyret som genereres tilfeldig. Koder er aldri de samme, gjenstander bytter plass og så videre. Du kan få noen viktige gjenstander før andre, for eksempel en gassmaske. Det betyr at det hele har gjenspillingsverdi. Spesielt hvis du ønsker å øke vanskelighetsgraden.

Selv om vi nå vet at utviklerne vil lansere en vanskelighetsgrad som kan tilpasses, mangler den i spillets nåværende tilstand. Det er synd, for det å kunne tilpasse vanskelighetsgraden i skrekkspill er noe jeg liker. Vanskelighetsgradene gjør imidlertid konkrete endringer. Den enkleste modusen tilbyr flere lagringspunkter utenfor bunkeren, noe som gir deg rikelig med gjenstander og materialer. Den vanskeligste modusen begrenser dette, setter flere feller og gjør monsteret farligere. Jeg prøvde alle vanskelighetsgradene, og min favoritt fra begynnelsen av var normal.

Hvis det er én ting jeg tar med meg fra dette spillet, er det den fantastiske atmosfæren. Det er et ekkelt skrekkspill inspirert av konkurrenter som Alien: Isolation og lavbudsjett-skrekkfilmer som Deathwatch fra 2002. Jeg kan ikke annet enn å applaudere, for dette er Frictional Games' beste spill noensinne. De trekker de riktige lærdommene fra tidligere verk som Penumbra, Soma og Amnesia: The Dark Descent. Jeg, som elsker å se eller ta del i medier med første verdenskrig, blir litt lyrisk over en så god skrekkopplevelse med dette temaet. Det holder ingen hender, noe som resulterer i kreativitet og økt frykt. Monsteret er nådeløst, og du må tenke over hva du gjør og når du gjør det. Friheten og mangelen på piler i alle retninger gjør også at du må være mer motivert for å komme deg gjennom eventyret. Jeg savner en egendefinert vanskelighetsgrad fra starten av, dessverre kan du låse din evne til å komme videre hvis du ikke er forsiktig med drivstoff (akkurat nå i isolerte situasjoner) og 2023 som låser oss til 60fps er litt utdatert. Ellers er det årets beste skrekkspill.