Among the Sleep er et spill som umiddelbart engasjerer med premisset sitt. Hovedpersonen er en to år gammel pjokk, hvis eneste venn er en snakkende teddybjørn. Gjennom barnets øyne er alt stort og skummelt, og dagligdagse gjenstander er som urokkelige fjell. Dessverre lever ikke selve spillet opp til denne herlige, grunnleggende ideen.
Eventyret starter med en bursdagsfest, men snart går alt galt. Barnet våkner midt på natten, og den nye teddybjørnen hans er forsvunnet. Heldigvis spinner han bare rundt i vaskemaskinen, men ifølge bjørnen har noe gått forferdelig galt. De er nødt til å finne moren deres. Å stabbe rundt i det mørke huset sender frysninger nedover ryggraden min. Stormen gjør det ikke noe enklere, men etter denne skumle begynnelsen blir spillet distrahert og mister fokus. Og det er først på slutten det finner tilbake til seg selv.
Mesteparten av den to timer lange reisen er brukes i verdener som blander virkelighet og fantasi. Trærne har skuffer, og huset har blitt overtatt av naturen som i en post-apokalyptisk film. Det er snedig, men det er dessverre lite av det som er skummelt. Faktisk er hele spillet bygget på kun et par grunnleggende mekanikker.
I begynnelsen utforsker du et mørkt og stort hus, som føles spennende. Ettersom hovedpersonen er like høy som et brannslukkingsapparat, blir dagligdagse gjenstander som dører hindringer. Hvis du ikke får tak i dørhåndtaket på egen hånd, må du finne en stol å bruke. Alternativt kan du kanskje dra ut noen skuffer i kommoden ved siden av døra, og lage en slags trapp for deg selv? Dette er artig de første gangene, men du oppdager raskt at den samme fremgangsmåten brukes om og om igjen. Nesten alle oppgavene fungerer på denne måten. Hvis du havner i en mørk skog uten noen vei videre, kan du banne på at det finnes et tre med skuffer i nærheten, eller noe annet du kan bruke til å klatre på. Resirkulering av disse to mekanikere ut i det uendelige spiste dessverre opp mye av stemningen for min del.
Fram til midtpunktet trodde jeg spillet kun var en vandresimulator, men så dukket monstrene opp. Jeg ble ikke skremt av dem, men de tilbød i hvert fall en slags avveksling. Det er mulig jeg har blitt preget av skrekkfilmer og andre skrekkspill, og derfor har en litt høy terskel for å bli skremt, men her var opplevelsen mer kjedelig enn skremmende. Monstrene holder seg for det meste i bakgrunnen og drister seg bare litt nærmere innpå av og til. Mesteparten av scenene er dessuten scriptet og man kan gjette hva som kommer til å skje. Hvis man ikke blir overrasket, blir man heller ikke skremt. Det var i grunnen bare prologen og epilogen som var interessant her, mens jeg gjerne kunne hoppe over alt i midten.
Som om ikke det var nok har også Playstation 4-versjonen noen grove tekniske problemer. Den første feilen møter du helt i begynnelsen, når teddybjørnen ber deg om å lukke øynene. Spillet forteller deg hvordan dette gjøres: "Trykk [None] for å lukke øynene". Unnskyld meg? Trykk hva? Eneste løsning var å gå gjennom knappene én etter én. En annen ekkel bug ble oppdaget kort tid etter. Pjokken er raskest når han krabber så jeg la meg ned på magen. Dessverre gikk ungen rett gjennom gulvet og ble sittende fast omlag10 cm på undersiden. Jeg kom meg ikke av flekken, og det var ikke noe annet å gjøre en å hoppe tilbake til forrige lagringspunkt. Én gang jeg ble jeg også sittende fast i et skap, og igjen var det ingen annen utvei enn å hoppe bakover i historien. Hva tror du jeg måtte gjøre da jeg ble sittende fast i en bro litt senere? Totalt sett måtte jeg gjøre det sju ganger i løpet av den to timer lange gjennomspillingen.
Jeg kan i det hele tatt ikke skjule at Among the Sleep var en stor skuffelse for meg. Ikke misforstå, jeg liker ideen og historien bak spillet, men utførelsen var ikke interessant nok. Utviklerne burde ha brukt mer tid på å pønske ut interessante nye mekanikere, i stedet for å gjenta det samme hele tiden. Hvis du finner spillet på tilbud er dette en unik opplevelse, men det er ikke verdt de 129 kronene Playstation Store krever.