Anmeldelse av brettspill: Gwent - The Legendary Card Game

Witcher-veteraner vet hva Wild Hunt egentlig handlet om. Nei, det handlet selvfølgelig ikke om å gjenforenes med Ciri eller å drepe monstre. Geralts hovedprioritet var å utfordre alle vennene sine til en runde Gwent - minispillet som tok spillverdenen med storm for nesten ti år siden. Siden utgivelsen av Witcher III i 2013 har det vanedannende kortspillet fått nytt liv i et frittstående spill, og Gwents vakre kortkunst har blitt trykket av ivrige samlere over hele verden.

Det har alltid vært en selvfølge at Gwent skulle ta steget fra den digitale verdenen til den fysiske, spesielt for meg, som har spilt Gwent i over ti år. Nå har CD Project Red altså realisert drømmen om et offisielt Gwent-spill som du kan spille på nærmeste pub eller hjemme på kjøkkenet over en øl. Endelig, tenkte jeg da jeg åpnet den brune spillesken og farget stuebordet mitt med Witcher-poker-ekvivalenten. Endelig kunne jeg dele en glede som har vært så dypt rotfestet i spillrepertoaret mitt!

Etter rundt tjue runder med Gwent føler jeg meg imidlertid mest revet med av det legendariske kortspillet. Jeg blir ikke kvitt følelsen av at Gwent kun var ment for digitalt bruk, for det fysiske Gwent-formatet viser mest av alt hvor gammelt og stivt konseptet egentlig kan være hvis det ikke tilpasses riktig. Konseptet er det samme som i minispillet: Du starter med ti kort og plasserer kortene i tre forskjellige rekker for å spre poengene dine (du vil ikke samle alle eggene dine i én kurv). Dette gjøres i tre runder - den som klarer å samle flest poeng i to av tre runder, vinner! Så langt er ikke dette noe problem.

I det fysiske formatet lider imidlertid selve kortstokkbyggingsmekanikken under at de strategiske forskjellene mellom spillets ulike fraksjoner er minimale. Det må sies at det finnes noen fine kvalitetskort; du kan enten spille som Nilfgaard, Scoia'tael, Northern Realms, Monsters og Skellige, og de tykke kortene prydes av den samme vakre figurtegningen som i minispillet. De fleste kortene har imidlertid ingen evner, og alle fraksjonene sitter på identiske kort. I minispillet fungerte dette bra for å kunne bruke de samme kortene mellom fraksjonene, men i fysisk format er det en tydelig mangel på identitet, og taktikken blir fort repetitiv. Det som skiller fraksjonene fra hverandre, er lederkortene, der du kan velge mellom fem ulike lederevner for å gi deg selv en unik fordel. Likevel er det mangel på strategisk dybde her.

Dette var noe CD Project Red forsto med en gang da de utviklet en Gwent-spinoff for mobilene (den versjonen jeg spiller til daglig), der hver fraksjon har unike kort som passer til fraksjonenes ulike personligheter. Nilfgaard satser alt på spioner og ødeleggelse av motstandernes kortstokker, mens Scoia'tael fokuserer på feller og alvedominans. Den samme variasjonen er dessverre ikke å finne i brettspillet Gwent, selv om det finnes små spor av det her og der, men det var selvfølgelig forventet. Det offisielle brettspillet var ikke ment å være noe annet enn minispillet i trykt format, jeg mener bare at oversettelsen til pappkort ikke fungerer like godt.

På den ene siden setter jeg faktisk pris på den enkle elegansen i Gwents design, og det har jeg alltid gjort. Det handler ikke om å kombinere en haug med jokereffekter som i mange moderne kortspill - det handler mer om å finne det rette tidspunktet for å ta turen og "blø" fienden din for kort. Det er morsomt å se hvordan motstanderen har forberedt seg på de verste scenariene, for eksempel ved å sprenge scorch-effekter eller velvalgte spionkort. Det er dette minispillet alltid har handlet om: å finne en balanse mellom antall poeng og antall kort på hånden. Hvis du har færre kort enn motstanderen din, risikerer du å havne bakpå mot slutten av runden. Enkelt og elegant, som sagt.

På den annen side gir det fysiske Gwent stort sett et flatt og rotete inntrykk når man først må multiplisere en haug med poeng og administrere væreffekter, noe som ble håndtert automatisk i Wild Hunt. Jeg er heller ikke noen stor fan av de ekstra spillmodusene, som Free For All, 2vs2 og Solo-modus, som for det meste føles klumpete og påklistret. Regelmanualen er også et uklart rot, så sørg for å spille med noen som faktisk kan noe om Gwent. Med tanke på at prislappen også er heftig, hadde jeg nok også forventet et skikkelig spillbrett og ikke det sammenleggbare papirbrettet som No Loading Games tilbyr.

Gjør Gwent: The Legendary Card Game lever opp til legenden? Ja og nei. Det er akkurat det du forventer av minispillet og prøver ikke å late som om det er noe annet, men som kortstokkbygger faller det også flatt. Hvis du bare ønsker å eie minispillet som et slags videospilltrofé, eller hvis du bare ønsker å utvide Witcher-samlingen din, vil denne esken bli verdsatt, mest bare for å eie alle kortene som videospillet brukte hundrevis av timer på å samle inn. Som et 25-30 minutters kortspill fungerer Gwent også som et enkelt tidsfordriv, og esken tilbyr ferdige kortstokker å spille med. Men som duellspill finnes det mye bedre alternativer hvis man bare vil spille noe raskt og enkelt.

Poengsum: 5/10
Antall spillere: 1-5 (best av to)
Spilletid: 20-30 minutter
Kompleksitet: 2/5