Anmeldelse: Er Street Fighter 6 for Nintendo Switch 2 et godt "førsteangrep"?

Da Nintendo 3DS, som kom fra DS, kom på markedet med et kraftigere tilbud og en åpenbart iboende satsing på tredimensjonal grafikk (og dermed på mer hjemlige og arkadespill), bestemte Capcom, som hadde vært borte fra Nintendo i årevis med unntak av Monster Hunter og rehashes av gamle Resident Evil, seg for å akkompagnere den med en meget anstendig adaptasjon av Super Street Fighter IV. Det er nesten femten (!) år siden, som det var nesten tretti (!!!) år siden for den tvungne porten av Street Fighter Alpha 2 til SNES. I begge tilfeller likte jeg versjonene, men jeg følte at noe manglet, et kraftpunkt for å gjenopprette den jevne opplevelsen som kunne leves både i arkadene og på sterkere konsoller for den tiden (henholdsvis PS3 og Xbox 360, PlayStation og Saturn).

Det er akkurat det Street Fighter 6 bringer til bordet i dag: det er en glede å spille på Nintendo Switch 2.

Tittelen lanseres på Nintendos nye konsoll samtidig som den markerer sitt toårsjubileum, og det betyr en ny pakke for eksisterende plattformer. Du kan kjøpe Street Fighter 6 for rundt €40, eller Street Fighter 6: Years 1-2 Fighters Edition for rundt €60 på PC, PlayStation eller Xbox, forutsatt at du ikke har skaffet deg DLC-en stykkevis og delt.

Den fullstendige versjonen, med 26 figurer (inkludert de nyeste, som Mai eller M. Bison), er den jeg har spilt i en drøy uke på Nintendo Switch 2. Og hvorfor er det en glede? Fordi både grafikken og kontrollene, for ikke å snakke om de unike mulighetene som denne hybride maskinvaren byr på, til sammen gir en solid og smidig opplevelse, der du ikke føler deg til ulempe.

Det visuelle imponerte meg allerede i Paris da jeg så og prøvde Switch 2 for første gang. Visst er noen av effektene og luksusene i PS5-versjonen kuttet ned eller ser flatere ut, men de "gjør ikke vondt i øynene" like mye som de mer kompromitterte Nintendo Switch-tilpasningene. Og viktigst av alt, selv om klarheten uten tvil lider litt mot de større maskinversjonene (vi snakker tross alt 540p og 1080p skalert til det dobbelte via DLSS), er flyten intakt. Faktisk vil jeg gå så langt som å si, uten å måle, at knapperesponsen er bedre på Switch 2 enn på PS5, som om sistnevnte led av høyere inngangsforsinkelse i sammenligning.

Kan dette påvirke det som en komparativ ulempe i konkurransespill? Vi får se. Street Fighter 6 er plattformoverskridende for å opprettholde et aktivt og involvert nettsamfunn, og det ville være merkelig, ironisk hvis en mer begrenset versjon ga en fordel for brukerne. Når det er sagt, har jeg i mine kamper funnet meg selv på minst like fot, noe som igjen sier mye om responsen til denne versjonen.

Når vi snakker om knapper, er det uunngåelig å fordype seg i spørsmålet om kontroller. Etter å ha spilt Street Fighter 30th Anniversary Collection på Switch 1, var jeg redd for at jeg ville lide av den samme begrensningen: Den venstre Joy-Con-en kommer ikke med en digital pad, men fire separate knapper. Ville jeg da bli tvunget til å spille i TV-modus med en Pro Controller for å få en skikkelig SF-opplevelse? Ville jeg ende opp med å lære meg å spille med de analoge spakene?

Førstnevnte ville redusert verdien av Switch 2-versjonen betraktelig, for en av de store fordelene med den er jo å kunne spille på en bærbar håndholdt, ikke sant? Vel, jeg må si at selv om jeg fortsatt ikke aksepterer Joy-Con 2-knappene som et alternativ til D-padden, og selv om jeg fortsatt ikke er overbevist av pinnene for mer komplekse og presise kombinasjoner, har jeg endelig hoppet gjennom bøylene til de nye moderne kontrollene som Capcom introduserte med denne sjette delen.

Som kollega Jonas Mäki skrev <a href=https://www.gamereactor.eu/street-fighter-6-1270753/" title="Street Fighter 6">i sin opprinnelige anmeldelse</a>, gjør dette at du kan tildele noen "magier" og spesialbevegelser til en enkelt knapp (X), eller bare kombinert med en retning. Arts og Super gjøres dermed med den knappen pluss Fierce Attack (A), mens Light Attack (Y) og Normal Attack (B) danner en lettforståelig trekant av enkle slag, en diamant hvis vi inkluderer spesialene. Ettersom grepene også får en snarvei på ZL, mens den nye spesialblokkering/parade (R) og guard breaker (L) er på de øverste knappene, mister du åpenbart det tradisjonelle oppsettet med tre slag og tre spark, men sannheten er at både Modern Control og Dynamic Control har gitt meg mer enn nok muligheter til å sette sammen kombinasjoner og vise meg frem, og jeg var en av dem som mente at det var kjetteri å forlate det som gjorde forskjellen i "konsollkrigen" mellom SNES og Mega Drive. Likevel er jeg her.

Med Modern Control slipper jeg med andre ord å gjøre alle disse retningskombinasjonene som bare fungerer perfekt med en D-pad eller, enda bedre, en arkadestick, og kan i stedet fokusere på posisjonering, timing, treff som kan slå motstanderens treff, kampfaser og alt annet.

Dette har gjort det mulig for meg å ha det gøy med å spille Street Fighter 6 på Switch 2 på håndholdt, noe som skiller det fra andre versjoner, og har tatt meg fra TV-en til et spill på farten, og deretter tilbake til den store skjermen, i en dynamikk som virkelig hyller Switch-filosofien.

Legg til det faktum at spillet inkluderer lokal trådløs kamp, eller at du kan gjøre det samme med avataren din fra World Tour-modus, og du har en ekstremt allsidig og funksjonell versjon av det som er et av de beste kampspillene for øyeblikket (Tekken 8, det er din tur til å flytte). Er Gyro Battle- og Calorie Contest-delene litt for mye av en gimmick for meg? Vel, ja, fordi de ikke helt får tak i hva disse kontrollerne kan gjøre. Men at Street Fighter 6 til Nintendo Switch 2 er gode nyheter for konsollens lanseringsvindu (og for sjangeren og dens forventninger), er like sant.