Gamereactor Close White
Medlemsinnlogging






Glemt passordet?
Jeg er ikke medlem, men jeg vil registere meg

Eller logg inn med min Facebook-konto
Gamereactor Norge
anmeldelser
The Elder Scrolls IV: Oblivion

The Elder Scrolls IV: Oblivion

Total valgfrihet i Bethesdas fabelaktige verden. Vi har spilt det perfekte rollespillet!

  • Tekst: Mikael Sundberg

Facebook
TwitterReddit

Jeg stiger ut i lyset og myser mot solen, med trollblod på sverdet mitt og keiserens amulett i hånden. Keiseren er død, og hele Tamriel er på vei mot en katastrofe av bibelske proporsjoner. Det siste han gjorde var å be meg finne den siste arvingen - og la dermed verdens skjebne i mine hender. Det driter jeg i. Jeg kikker bort mot horisonten, over det glitrende vannet og forbi de solopplyste ruinene, der de skogkledde fjellene møter himmelen. Dit skal jeg. Verden får klare seg uten mine heltedåder en stund til.

Ti minutter senere har jeg rukket et godt stykke opp langs fjellsiden. Bakken er dekket av vekster og fuglene kvitrer. Det hele er meget idyllisk, helt til musikken plutselig forandres. Jeg hører knurring, men kan ikke se noe i det høye gresset. Jeg rygger opp på en liten klippe for å få overblikk. Der, lenger opp, ser jeg noe mørkt som nærmer seg. Jeg kaster en ildkule mot ulven, som dukker og fortsetter mot meg. Jeg tar sats og svinger sverdet mitt. Jeg treffer den i siden - ulven tumler livløs forbi meg og ruller ned over skrenten. Jeg følger den med blikket og kikker deretter opp. Langt der nede ved sjøen, flere kilometer borte, ligger øya der jeg begynte og den keiserlige hovedstaden, og bortenfor der igjen kan jeg nesten se rake veien til rikets sydlige grense. Eventyret mitt har akkurat begynt, og jeg er allerede forelsket i Oblivion.

Det hele begynner omtrent en time tidigere med en strålende intro som er utrolig filmatisk, med Patrick Stewart (Star Trek, X-Men) som keiseren som beskriver sin forestående død. Musikken, atter en gang signert Jeremy Soule, er magnifikk. Men selv sitter jeg innelåst i en stinkende celle der min medfange på andre siden av korridoren kommer med skitne forslag.

Oblivion benytter seg av FaceGen, et verktøy som bokstavelig talt gir oss kontroll over hver eneste detalj i et ansikt. Så jeg sitter i et kvarters tid og justerer på nesebor, panne, øyenbryn, lepper, og så videre, til jeg er helt fornøyd. Den eneste begrensningen er at det ikke går an å ha skjegg. Bare skjeggstubber. Nei å nei.

Akkurat som i Morrowind finner vi en rekke ulike raser med forskjellige forutsetninger og utseende, fra de kattelignende khajiiterne og øglefolket argonierne, til orker, alver og mennesker. Med ansiktet mitt klart setter spillet i gang og i løpet av en halv time lærer jeg meg alle de ferdighetene jeg trenger, før spillet stiller sitt foreløpig siste spørsmål; hvilket yrke og hvilket stjernetegn jeg vil ha. Oblivion begynner veldig behagelig og peker deg i riktig retning, i motsetning til både Daggerfall og Morrowind som slipper deg løs midt i ingenmannsland, og overlater deg til deg selv.

Som sine forgjengere Arena, Daggerfall og Morrowind er Oblivion et like makeløst som gigantisk rollespill der valgfrihet er det absolutt viktigste. Det finnes ingen som forteller meg hvordan jeg skal spille - jeg kan gjøre hva jeg vil. Vil jeg bli rikets beste kriger og vinne ære i gladiatorarenaen? Eller vil jeg bli en mestertyv som plyndrer de rikeste herregårdene? Eller vil jeg utforske glemte ruiner og ta meg forbi dødelige feller? Eller, eller, eller i all uendelighet. Det er bokstavelig talt meg selv som bestemmer, og det er helt fantastisk.

Men Morrowind fulgte samme deilige oppskrift, og det hadde sine feil. Fremfor alt var det en ganske tørr og kjedelig verden. Det var også meget ubalansert og lett å misbruke gjennom å finne mektige gjenstander tidlig i spillet. Også kampene, noe av det viktigste i spillet, føltes sterile og langsomme. Oblivion er større på alle måter, og det keiserlige Cyrodiil er betydelig mer variert enn vulkanøya Vvardenfell. Omgivelsene er strålende vakre med en blanding av realistisk urørt natur og illevarslende grotter og ruiner, samt ulike steder med særegen arkitektur. For ikke å snakke om selve demonverdenen Oblivion som med sin utstuderte ondskap minner om Doom 3, bare dobbelt så stemningsfullt. Sinte demoner angriper uavbrutt, ofre stønner fra jernburene og små, sinte mekaniske miner hopper opp i ansiktet mitt.

Alt fra fiender til skattene jeg finner blir tilpasset mitt nivå, slik at spillet alltid er en utfordring. Det innebærer for øvrig at spillet aldri tar slutt - med jevne mellomrom tilbakestilles innholdet i besøkte grotter med nye monstre og gjenstander så du aldri skal gå tom for ting å gjøre. I starten sprang jeg rundt i skogene og sloss med enslige ulver og sinte rotter, men 20 nivåer senere støtte jeg på større og enda sintere troll. Og fremfor alt er kampene både kjappe, dynamiske og spennende - mye takket være den glitrende fysikkmotoren. I Morrowind var det hele tiden tall som avgjorde om du traff eller ikke. Her er et treff et treff, og det er våpenet og karakterens egenskaper som avgjør hvor mye skade du gir.

Oblivion bruker samme lekre fysikkeffekter som Half-Life 2 der hver gjenstand eller død kropp reagerer virkelighetstro i samsvar med Newtons lover. Spesielt blir de ulike magiformlene meget underholdende når en kraftig ildkule kan få innredning til å fly rundt, eller telekinese kan løfte opp ting på avstand, som med vår elskede Gravity Gun. Men til tross for all bevisst eksperimentering er det de ubevisste effektene som gjør spillet så lekkert. At piler som bommer stusser mot steinveggene mens jeg dukker for å forberede en besvergelse, for eksempel. At jeg kan utløse feller med et velplassert kast, at det begeret jeg satte fra meg faller ned fra hyllen og velter et par vinflasker.

Når jeg endelig har lekt fra meg og fylt havnen i Anvil med flytende og sunkne gjenstander, er det tid for å begynne å gjøre noe med keiserens amulett. Det tok ikke lang tid å finne den sanne arvingen til tronen - det var verre å overtale ham til å ta jobben, og se til at han blir en god hersker. Jeg elsker den litt originale vendingen der man selv som spiller ikke er hovedpersonen og den forutbestemte befrieren. Vi slipper også ulogiske konstruksjoner som at jeg, som kan finne på å være et kattevesen eller en øgle, skulle være keiserens barn. Nok en gang, frihet fremfor alt. Det skal også påpekes at spillet kan rundes uavhengig av hvilken vei man velger. Gladiator, vampyr, leiemorder, svampplukkerhippie; alle kan nå slutten av eventyret. Nå finnes også brukbare gjenstander som aktiveres når man har blitt tilstrekkelig god i en ferdighet, så det lønner seg å spesialisere seg. Før var man praktisk talt tvunget til å gjøre litt av hvert; litt sverd, et par ildkuler og litt smyging. Men dette spillet har blitt balansert slik at alle klarer seg utmerket.

Takket være det avanserte ansiktsverktøyet har Bethesda lykkes i å lage unike ansikter på alle menneskene (og alvene etc.). Resultatet er delvis det at verdenen føles enda mer levende og virkelig, men også at den nye måten å overtale folk på fungerer vidunderlig. Med en blanding av smiger, skryt, løgner og smisking, samt å tolke ansiktsuttrykkene deres, kan du få hvem som helst til å like deg. En bitter adelsmann kan helt plutselig ville selge deg hus; en gjerrig kjøpmann senker prisene sine og en skitten tigger hvisker plutselig hemmeligheter som kan lede deg videre i et eventyr.

Både sivile og fiender styres av en avansert kunstig intelligens som gir personene ulike mål, og lar dem løse disse på en smart måte ut fra sine moralske regler. En gang gikk jeg rett inn i et hus hvor innehaveren lå og sov. Hun våknet når jeg gikk nærmere (i mine tunge sko) og ba meg vennlig men bestemt å gå. Det er fascinerende å bare sette seg ned og se hva som hender rundt omkring. Du kan involvere deg helhjertet i bylivet og ha et forhold med folk generelt på en sivilisert måte, uten å slå dem i hodet med en hammer.

Min karakter Silver er selvsagt en snill pike, og slår ikke folk i hodet med hammere sånn uten videre, så det passer meg utmerket. Isteden for å stjele første og beste ridedyr (som visse andre på redaksjonen) og styrte i vei med byvaktene i hovene, bestemte jeg meg for å fortjene min hest. Det tok litt tid, men når jeg endelig hadde skrapet sammen nok penger, kunne jeg oppleve Tamriel fra hesteryggen. Å reise rundt raskt er selvsagt praktisk, selv om spillet nå lar deg "teleportere" til alle de stedene du allerede har besøkt. Jeg liker også realismen hvor hesten faktisk begynner å labbe hjemover om du har stjålet den, eller går rundt og beiter når du ikke bruker den.

Hele designet er laget til 360-versjonen, med store tydelige menyer og lettlest tekst, og det er brukt nøyaktig samme design på PC. Derfor føles det faktisk litt bakvendt å spille med tastatur og mus, selv om det gir litt bedre presisjon med distansevåpnene. Xbox 360- og PC-versjonen er praktisk talt identiske, men det kreves en meget kraftig maskin for å få samme prestasjon av spillet. Vår testdata med to gigabyte minne og et Radeon X1800-kort hadde litt flere effekter og en anelse høyere oppløsning. Om noen år, når standard-PCen har blitt bedre og hobbyutviklerne har fått leke med skaperverktøyet i Oblivion vil nok PC-spillet bli overlegent, akkurat som med Morrowind. Inntil da er Oblivion et spill som burde nytes fra sofaen.

Noe som alltid har vært imponerende med Elder Scrolls-serien, lenge før fete fysikkmotorer og kilometerlang sikt, er hvor gjennomarbeidet selve spillverdenen er. Det finnes en lang historie og hundretalls bøker som forteller både unyttig vås og interessante fakta, noe som gjør at forskerkarrieren du kan ha i spillet fortsatt er nyttig. At de du møter av og til hinter til det som skjedde i de tidligere spillene bidrar ytterligere til at Tamriel føles som en levende og virkelig verden.

Det finnes så mye mer å fortelle og så mye mer å oppleve, men det tjener egentlig intet formål. Jeg har selvfølgelig ikke sett alle 42 kvadratkilometer, gjort alle hundretalls oppdrag og truffet alle tusentalls karakterer, og din reise gjennom Cyrodiil kommer til å bli helt ulik min. Men det er det som er fascinerende med spillet, og det er derfor Oblivion er det beste rollespillet noensinne...

De første 20 bildene i 4:3-ratio er fra PC-versjonen. De andre, i 16:9-format, er tatt fra Xbox 360-spillet

The Elder Scrolls IV: Oblivion
The Elder Scrolls IV: Oblivion
The Elder Scrolls IV: Oblivion
The Elder Scrolls IV: Oblivion
The Elder Scrolls IV: Oblivion
The Elder Scrolls IV: Oblivion
The Elder Scrolls IV: Oblivion
The Elder Scrolls IV: Oblivion
The Elder Scrolls IV: Oblivion
The Elder Scrolls IV: Oblivion
The Elder Scrolls IV: Oblivion
The Elder Scrolls IV: Oblivion
The Elder Scrolls IV: Oblivion
The Elder Scrolls IV: Oblivion
The Elder Scrolls IV: Oblivion
The Elder Scrolls IV: Oblivion
The Elder Scrolls IV: Oblivion
The Elder Scrolls IV: Oblivion
The Elder Scrolls IV: Oblivion
The Elder Scrolls IV: Oblivion
The Elder Scrolls IV: Oblivion
The Elder Scrolls IV: Oblivion
The Elder Scrolls IV: Oblivion
The Elder Scrolls IV: Oblivion
The Elder Scrolls IV: Oblivion
The Elder Scrolls IV: Oblivion
The Elder Scrolls IV: Oblivion
The Elder Scrolls IV: Oblivion
The Elder Scrolls IV: Oblivion
The Elder Scrolls IV: Oblivion
The Elder Scrolls IV: Oblivion
The Elder Scrolls IV: Oblivion
The Elder Scrolls IV: Oblivion
The Elder Scrolls IV: Oblivion
The Elder Scrolls IV: Oblivion
The Elder Scrolls IV: Oblivion
10 Gamereactor Norge
10 / 10
+
Full frihet, fantastisk atmosfære, supert kampsystem, flott dialog, og strålende grafikk
-
Jeg rekker ikke spille World of Warcraft lenger
overall score
er vår karakter på tvers av Gamereactor-nettverket. Hva er din? Dette er gjennomsnittskarakteren i alle Gamereactor-landene

Medlemsanmeldelser

  • xXAkresSXx94
    Det er det fjerde spillet i serien The Elder Scrolls. Noe som får meg til å tenke at dette blir ein stor suksess. Eg har alltid likt denne serien,... 10/10
  • sithunter2
    Introduksjon Etter og ha lest mange positive andmeldelser bestemmte jeg meg for og kjøpe oblivion, det kosta omtrent 100 kr. Når jeg var hjemme,... 4/10
  • kaliank
    Dette er nummer 4 i The Elder Scrolls serien (TES) og har en av de beste spill motorene som er laget (det finnes bedre). Den er blant annet brukt i... 10/10
  • jwalker12
    The Elder Scrolls IV: Oblivion. Personlig er dette mitt favorittspill. Jeg har brukt flere hundre timer på spillet og kommer til å bruke enda... 10/10
  • gilliankrueger
    Kan en verden bli for stor? Tamariel, en verden full av historie, håp og sorg. En verden preget av gudenes interne stridigheter og motsetninger. I... 10/10
  • Predator
    Alle har et favorittspill. Et de aldri blir lei av å spille, et de rangerer høyere enn noe annet spill, et spill som i deres øyne er perfekt,... 10/10
  • preston marlo
    Dette er helt klart rollespill sjangerens konge. blandingen av ubegrenselig frihet, en stor åpen verden, mange våpen, mange spells, mange qester,... 9/10